Ukens film – Min fantastiske fremmede

Efter forrige ukes B-film tar vi denne helgen turen innom noe man i det minste kan referere til som en semi-eksperimentell, indie-lo-fi-kunstfilmlignende affære. Men dersom du synes den teite merkelappen bærer bud om en film man helst bør unngå: Ta det med ro. Min fantastiske fremmede er altfor interessant til å hoppe over.

Ikke at den er en film for alle. Brede lag av befolkningen vil nok si at den er rar, vanskelig – eller endog schedli. Men om man er litt over snittet glad i film, og nysgjerrig på hva som rører seg i den mer utforskende delen av den norske (for ikke å si den «osloske») filmskapersfæren – da har man mye å glede seg over her.

Johanna Pyykkö, den svenske, oslobaserte og norskutdannede forfatter/regissøren som blant annet har vunnet gjeve priser for 2019-kortfilmen The Manila Lover, har med Min fantastiske fremmede levert et spillefilmsvennestykke av sære proporsjoner.

Og proporsjonene, de gjør de seg gjeldende fra første sekund. Den drømmelignende åpningssekvensen (og hele resten av filmen, skal det vise seg) er nemlig skutt i noe som ligner gamledagers tv-format, og gir umiddelbart beskjed om at vi blir tatt med på en tur litt utenom det vanlige.

Ebba (debutanten Camille Godø Krohn) bor i en sokkelleilighet, i et meget stort og fint og flott hus. (En gedigen Bygdøy-villa, kanskje?) Snart skal eierne på ferie og ber Ebba passe på huset, mate kattene, vanne planter og slikt – fordi de trenger «… en vi kan stole på». Men vet de egentlig hva for slags person Ebba er? Vet Ebba selv hvem hun er?

Det vi i kinosalen får vite, er at hun er 18 år, har sluttet på skolen, jobber som rengjøringsarbeider i kontorbygg og kafeer, for et firma med base blant containerne i Oslos havneområde. Og at hun stjeler på jobben, lyver for arbeidsgiver – og at hun så snart villaeierne er dratt, forsyner seg av barskapet og begynner å fantasere om nabolagets rikmannsungdommer. Og det å være som dem. Å være en del av deres fasjonabelt fine miljø. 

En kveld hun er på vei hjem fra jobb, finner hun en svimeslått, ung mann (Radoslav Vladimirov). Han ser ikke ut til å vite hvem eller hvor han er, og han blør fra hodet. Ebba ringer efter ambulanse, før hun ombestemmer seg og tar ham med hjem. Men ikke til sokkelleiligheten: Hun tar han med til hovedhuset, hvor hun forteller ham at de er kjærester og at huset er hennes. At en slik løgn neppe vil ende i suksess, er ikke vanskelig å se. Men hvorledes det rakner, ser vi slett ikke.

Johanna Pyykkö har, sammen med medforfatter Jørgen Færøy Flasnes, komponert en fortelling som rommer mye. Via nøye uttenkt kronologi og plottkurve, og gjennom virkemidler som ikke nødvendigvis fremstår som forståelige med én gang, fortelles en historie om urealistiske drømmer og forventninger; om utenforskap og lengsel efter tilhørighet – og om det skumle ved å ikke forholde seg til virkelighetens realiteter. Ved det å føre folk (inklusive en selv) bak lyset.

Samspillet mellom Ebba og Ivayalo (som han viser seg å hete) har i seg en stiv og kjølig distanse, og en viss unaturlighet i dialogen. Men også glimt av varme, intimitet og direkte kommunikasjon. (En sex-scene skiller seg tydelig ut i så måte.) Til tider er det oppstyltede aspektet ved filmen forstyrrende, og gjør det vanskelig å la seg fullt ut fange og fengsle. Efterhvert gir imidlertid (film)språket mer og mer mening. Vi lærer oss å se filmen på riktig vis (eller «å tolke den», om du vil) og å sette pris på det den har å si, og måten den sier det på.

Min fantastiske fremmede er som sagt ikke for alle. Men den anbefales for alle som vil se noe annet, noe vågalt og ukonvensjonelt – som samtidig er vel gjennomtenkt og snedig. Det smale formatet (trolig valgt for å hinte om at vi ikke får se «hele bildet»), og alle de andre uvante bestanddelene til tross, vil man før eller senere (kanskje helst senere) kunne oppleve at denne raringen av en film likevel viser oss hele historien. Om vi bare er åpne for den.