Ukens forræderske – Quislings siste dager

Når den de to sterkeste følelsene man kjenner i løpet av en to timer og tyve minutters film er villfarelse og kjedsomhet, er noe åpenbart galt. I dette bemerkelsesverdig ujevne portrettet av det som trolig er tidenes mest forhatte nordmann, stammer villfarelsen fra at vi i salen ikke helt kan se hva filmskaperne vil med filmen sin. Kjedsomheten kommer som en naturlig følge av dette, i kombinasjon med filmens manglende evne til å pirke i særlig annet enn overflaten – samt spilletiden, naturligvis.

Filmens manus baserer seg på dagboknotater ført i pennen av Quislings sjelesørger, presten Peder Olsen (men også dagboknotatene til Peders kone, Heidi, får vi vite via rulleteksten) – samt mer eller mindre fri diktning fra manusforfatterne Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassen. Basert på grundig research, heldigvis. (På imdb.com står det at Ravn Lanesskog også var med på å skrive manus, men navnet hans dukker ikke opp andre steder.)

Filmens visuelle uttrykk (inkludert lyssetting, farvevalg m.m.) er åpenbart også basert på research, men fremstår like fullt som tilgjort og kunstig, blant annet fordi den ser ut til å være filmet med et slags «nittenførtitallsfilter», kan hende for å stå i stil med budsjett-CGI-en. Heldigvis er kostymer, interiør og den slags av ypperste slag, og det samme kan i stor grad sies om skuespillet. 

Beklageligvis lider filmen under at rollefigurenes dialog (dette er en meget pratsom film) ikke alltid overbeviser: Hverken når det kommer til forskjellige former for formelle eller uformelle samtaler, eller spesifikke ordvalg (som ikke lyder særlig førtitalls). For ikke å snakke om vinglingen mellom De- og du-form. Noen ganger fremstår den som et bevisst valg; som for å understreke rollefigurens indre ubalanse – andre ganger, virkelig ikke.

Handlingen dreies uansett rundt oppdraget gitt til sykehuspresten Peder Olsen, nemlig å være den offisielt oppnevnte sjelesørgeren for Vidkun Abraham Quisling (eller Vidkun Abraham Lauritz Quisling, noe han også omtales som) før, under og efter rettssaken mot ham. Olsen hadde rykte på seg som en menneskekjenner, og selv om han i utgangspunktet ikke var lysten på oppdraget, lot han seg overtale. Olsen og Quisling møtes gjentatte ganger i Quislings celle, og vi får følge samtaler om alt fra bibelsitater (Quisling var fjerdegenerasjons prestesønn) til tvil, overbevisning – og hvorvidt Quisling virkelig visste hva han gjorde.

Tvilen Olsen kjente på, både forut og under oppdraget, forsøkes utdypet i samtaler mellom ham og hans kone, Heidi. Forsøket må dessverre kategoriseres som lite vellykket, idet samtalene oppleves som oppstyltet kunstige – dog uten at Lisa Loven Kongsli (Heidi) eller Anders Danielsen Lie (Peder) skal klandres.

Heldigvis gjør også Gard B. Eidsvoll en god figur. Hans fremstilling av Quisling er formidabel – et ord som med fordel kan brukes også om Lisa Carleheds fremstilling av Quislings kone; Maria. Både hver for seg og sammen leverer de fascinerende, farverike tolkninger, og holder således – til en viss grad, i hvert fall – liv i filmen. Likevel klarer hverken de eller det øvrige ensemble å redde den. Her er altfor mye annet som skurrer.

Hadde jeg vært litt mer ondsinnet kunne jeg gått i detalj på hvor enkelt det ville være å (eksempelvis) tone ned «krampegamlis»-lyssettingen og eksposisjonsdialogen. Eller å fylle på med statister, slik at ikke de ville feiringene (som faktisk var ville) under og efter frigjøringen ser så skrint befolket ut. Tekstingen, som altfor sjelden matcher ordene vi hører, kunne fått på pukkelen; så også en i overkant ivrig filmmusikk og lyddesign (sistnevnte minnet ugreit mye om den i Zone of Interest). For ikke å snakke om det bokstavelig talt utrolige i at en motstandsmann hvis bror ble drept av tyskerne/norske overløpere er satt til å vokte Quisling – eller at kun førti, femti mennesker møtte frem for å se Quisling entre Gamle Logen, hvor rettssaken mot ham ble avholdt. Samt et lass med skjemmende enkel symbolikk og dialog som passer altfor godt inn i filmens handling til å føles sann. Men det gjør jeg ikke.

I stedet konstaterer jeg at uheldig og overdreven bruk av filmteknisk og fortellermessig staffasje preger Quislings siste dager i så stor grad at det ikke lar seg ignorere – og at dette dreper den potensielle spenningen i skuespillet. Følgelig blir to drøye timer for lenge. Så mye for lenge at jeg bokstavelig talt gjespet meg gjennom den siste halvtimen. Bortsett fra et lite minutt, hvor vi plutselig befinner oss i en scene som hentet fra en annen film. En fiktiv Bent Hamer-film, kanskje; en hvor Salmer fra kjøkkenet smelter sammen med O’Horten og Factotum.

Kun timer før henrettelsen sitter nemlig Quisling og Pedersen i fengselscellen og vitser om kruttsterk kaffe, foran en cellevegg som brått er blitt knallgrønn, i uvant moderne lyssetting. Da forvandles gjespet mitt til mental måping – før filmen like brått vender tilbake til bibelsitater og svulstig gravalvor.