Ukens gamlis-gull: Blue Jasmine

At det er lenge siden Woody Allen laget en genuint god film, er ingen hemmelighet. Men at en av hans siste gode var et drama, snarere enn en komedie, er ikke like kjent. (Og at den utkom så langt tilbake som i 2013 er rent trist å tenke på.) Like fullt er den plutselig tilgjengelig på Viaplay nå, og med tanke på hvor vrient det kan være å få fingrene i Allens (litt) eldre filmer, er det bare å kaste seg over fjernkontrollen.

Jasmine (Cate Blanchett) er hverken den eller der hun en gang var. Ekteskapet med Hal (Alec Baldwin) er over, hennes alkohol- og pillemisbruk er alt annet enn over, hun har hatt et aldri så lite sammenbrudd – og hun har måttet flytte fra New Yorks øvre sosiale sirkler, til San Fransiscos lavere. Hvilket betyr at hun deler leilighet med sin snille, milde, smått forsagte søster (Sally Hawkins). Ikke desto mindre er hun stadig iført Chanel-drakten sin, dyre solbriller, samt en holdning og verdensanskuelse som formelig skriker: Jeg ER noen! Jeg er egentlig altfor god for dette!

Til forskjell fra mange av Allens øvrige opus er Blue Jasmine i stor grad befolket med arbeiderklassefolk (som for eksempel Andrew Dice Clay i sin Members Only-jakke) som akkurat unngår å smake av klisjé. Heldigvis er intet av filmens emosjonelle heft og dybde klisjépreget, eller på annet vis lettvint. Snarere tvert om. Blue Jasmine er ikke bare en av de bedre Allen-filmene siste tyve år, det er også en av de (om ikke tyngste, så i hvert fall) tristeste. Og hvis den i stil og tone kan minne om en annen Allen-film, må det være Match Point(2005), om det kan være til hjelp.

I San Fransisco er Jasmine så nær en fisk på land de fleste mennesker kan komme, noe som selvsagt avstedkommer en del pinlige/lattervekkende/morsomme situasjoner, men aller mest oppleves Blanchett i Blue Jasmine som en forløper til Blanche i A Streetcar Named Desire-tolkningen hun skulle gjøre for Liv Ullmann(!) på teaterscenen. (Hvilket sier en hel del om kvalitetsnivået her.)

For virkelig å sementere det uvelkomne i Jasmines Frisco-opphold, legger søsterens kjæreste (Bobby Cannavale) overhodet ikke skjul på hva han mener om henne, og uansett hvor mye Jasmines smoothe (les: ‘glætte’) politiker-beiler (Peter Sarsgard) smigrer og skryter, er det klart at dette er en historie som umulig kan ende godt. Hvilket den heller ikke gjør.

Men at det gjør godt å se filmen, er hevet over tvil. Hvis man er i et Woody Allen kind of mood, i hvert fall.

God helg.