Ukens guddommelige - Kaos

Den seneste strømme-serien til å sette fyr på kritikernes tastaturer heter Kaos, forefinnes på Netflix, har Jeff Goldblum i hovedrollen, et eksepsjonelt budsjett og et rimelig snedig plotkonsept. I tillegg er den smekkfull av kjentfolk-cameos og karakterskuespillere fra nær og fjern, samt et veritabelt kobbel av uetablerte fjes som endelig får sjansen til å skape seg et navn.

Beklageligvis betyr ikke alt dette at serien fungerer som den skal. I stedet oppleves den som et gedigent overload-prosjekt, hvor altfor mye skjer med altfor mange på altfor kort tid. Noe som – paradoksalt nok – får en til å føle at ingenting egentlig skjer. Handlingen beveger seg nemlig sirupsseigt sakte fremover, og det smarte plotkonseptet – å fremstille de gamle greske guder (Zevs, Hera, Prometeus, Dionysos, Orpheus, Poseidon, Ariadne et al) som en stor og ekstremt dysfunksjonell familie – drukner i alle de kostbare, farvesterke og nøye koreograferte scenene og sekvensene serieskaperne ønsker å imponere deg med.

Dessuten er serien litt sent ute: Efter x antall tidligere serier med obskønt rike mennesker som oppfører seg som om de var guder med rett til å gjøre akkurat som de føler for med stakkars dødelige (fattige), blir det vanskelig å la seg sjokkere, enn si engasjere, av selvgode guder som hverken gidder eller evner å ta inn over seg handlingers konsekvenser. Til overmål støtter serien seg vel hardt på tre, fire vitser (eller gags, om du vil) som repeteres og varieres i det uendelige – men som alle oppleves som veike variasjoner av temaet «De greske guder var jommen meg gale».

Innimellom forsøker den seg på å trekke linjer fra antikkens gudedyrkelse (i alle dens idiotiske, uopplyste former og fasonger) til våre dagers (tilsvarende uintelligente, umoralske) religioner – uten å finne tilstrekkelig spisse og syrlige formuleringer til at satiren noen gang er i nærheten av å treffe. Her er intet bitt, intet sting – ingenting å bli beriket, opplyst eller egentlig underholdt av. Kun en evig strøm av klisjélignende eksesser så fattige på variasjon at det mest av alt blir trettende.

Kaos kunne vært fantastisk. Ikke like fantastisk som den ser ut til å tro at den er, men likevel ganske så effings super. Men den er bare ikke smart, snerten eller sofistikert nok. Direkte uintelligent kan jeg ikke si at den er, men at den forsøker å treffe så demografisk bredt som mulig, er åpenbart.

Og det er et sørgelig skue.