Ukens «ikke bare»: Horizon: An American Saga – Chapter 1

Ikke bare er dette regissøren Kevin Costners første film på 21 år, det er også første film i en trilogi. Ikke bare har han regissert hele trilogien, han har også helt eller delvis skrevet alle tre filmer (så vel som å spille hovedrollen i dem). Ikke bare er dette den første av tre filmer; kapittel 1 alene varer i tre timer og ett minutt.

«Danser med ulver» (1990) varte også i tre timer og ett minutt (pussig nok) og var som kjent en film med handling fra det ville vesten – med Kevin Costner i så vel regissørstolen som i hovedrollen – men der stopper altså de fleste likheter. Mens den unge Costner i 1990 spilte en ung og idealistisk soldat som efterhvert tok urinnvånernes parti, er den den eldre (snart sytti-årige) Costner i år en ordknapp og kynisk mann som har sett og gjort det meste, og som vet å fokusere på seg selv og sin egen overlevelse.

Men lenge før vi får treffe Kostners rollefigur, den smått mystiske Hayes Ellison, blir vi introdusert for et landområde kalt Horizon, og livet der. Og det er så visst ingen dans på roser. Snarere er det et blodslit av et helvete, ispedd dødelige angrep fra indianerne som bodde der før de hvite ankom. Fiffig nok lar Costner og medforfatterne Jon Baird og Mark Kasdan oss se situasjonen fra begge sider; altså slik både «blekansiktene» og «rødhudene» opplevde det problematiske/uhørte/overgripende ved at nylig ankomne bosettere la beslag på originalbeboernes elveovergang.

Det litt mindre fiffige er at tross Chapter 1s drøye spilletid, sitter man igjen med følelsen av å ha sett tidenes lengste innledning. Filmens sprikende form – vi introduseres for et lass med rollefigurer, bosettinger, reisefølger, innfallsvinkler og plottråder, hvorav de fleste forlates, drepes eller blir hengende i løse luften – gjør det vrient å vite hva man skal fokusere på, hvem man bør bry seg om, og hvem man kommer til å se mere til. Selv om mye tyder på at mangt og meget vil blir ryddet opp i/pent avrundet i neste kapittel (som kommer på kino allerede i høst), er det lett å føle seg litt misfornøyd med totalgehalten – eventuelt mangel på samme.

Heldigvis trekker mye godt spill, innhyllet i fint foto og overbevisende tidskoloritt, opplevelsen opp. Men en litt vaklevoren klipperytme, et par odde casting-valg, samt det oppstykkede formatet holder filmen fra å bli mer enn en (gedigen) smakebit på Costners western-saga. Trolig vil Chapter 1 fungere langt bedre i tospann med Chapter 2, så kan hende er man best tjent med å vente til begge er tilgjengelige? Jeg tror det. Men bevares: Om du kjenner en dragning mot «kåbbåi og indianer», kuler og krutt, råskap og romantikk – innpakket i storslått natur og visjoner om en enklere verden …