Ukens kåte og kinematografiske kraftpakke: Love Lies Bleeding

Hvis jeg forteller deg at Weronika Tofilska – som er delforfatter av manuset til Love Lies Bleeding – har regissert fire episoder av Baby Reindeer, samt skrevet og regissert en kortfilm kalt Suicide Is Easy, begynner du kanskje å tro at du aner hva du har i vente hvis du kommer deg på kino.

Men hvis jeg så røper at hovedforfatter og regissør av Love Lies Bleeding, Rose Glass, spillefilmdebuterte i 2019 med horror-dramaet Saint Maud, bør du kanskje spørre deg selv om du egentlig tenkte i rette baner. For det å hoppe så kraftig fra sjanger til sjanger, uttrykk til uttrykk, atmosfære til atmosfære, med dine to første langfilmer – som begge er til de grader helstøpte og stilsikre – er ikke bare mektig imponerende. Det gjør henne også sjangeroverskridende uforutsigbar.

Saint Maud var et eksepsjonelt stykke filmkunst i form av et one woman show, om en sterkt religiøs ung kvinne som ble tvunget til å forlate det offentlige helseforetaket hun jobbet i, for så å vandre gatelangs på leting efter noe nytt å vie livet til. Hvilket hun finner som hjemmehjelpen til en eldre og pleietrengende eks-diva. (Det ser kanskje litt slapt ut når jeg beskriver plottet slik, men filmen er så hypnotiserende creepy at du ikke vil tro det før du ser den.)

Love Lies Bleeding er på flere vis en motsats. Mens Saint Maud utspilte seg i nåtid i en liten, britisk kystby og hadde et tett og tydelig religiøst bakteppe, drar vi denne gang 35 år tilbake i tid, til rurale New Mexico, hvor vi følger en lesbisk romanse spekket med gangstervold og kvinnelig bodybuilding. Men først må vi stake opp en dass.

Det vil si: Det er Lou (Kristen Stewart), som jobber som daglig leder og altmuligmann på den lokale treningslåven (å kalle det et -senter ville være å ta i) som må plukke ufyseligheter fra porselenet for å få toalettet til å suse ned. Og det er Lou som sliter med røyksuget mens hun lengselsfullt drømmer om å finne en vei vekk fra sin miserable hverdagseksistens.

Gutta på låven – for det er stort sett dem som pumper metall hos Lou – er av den ikke-sofistikerte sorten, som strever med å akseptere at ikke alle damer har lyst til å bli med dem ut på et par øl. Låvens vegger er for øvrig dekorert med inspirerende plakater med slagord som «Pain is just weakness leaving your body», «Destiny is a decision», «The body achieves what the mind believes» - og, selvsagt: «No pain, no gain». Så vel nåtid som fremtid ser rimelig tragiske ut for Lou.

Ikke like tragiske som hennes søsters, riktignok, for Beth (Jena Malone) er gift med JJ (Dave Franco), som med ujevne mellomrom slår livskiten ut av henne. Lou har flere ganger truet med å ta affære, men siden hun er omtrent like pinglete som Beth, og siden Beth alltid sier at hun elsker JJ og at han angrer hver eneste gang, er det blitt med de tomme truslene.

Så dukker Jackie (Katy O’Brian) opp. Jackie er en landeveis-haikende, biseksuell bodybuilder med en drøm om å delta i et bodybuildingmesterskap i Las Vegas i slutten av måneden, og som egentlig bare legger inn et pit stop for å tjene penger til påmeldingsavgiften. Men så var det dette med kjærlighet ved første blikk, drømmen om et forhold som kan vare – og følelsen av å endelig føle seg «hjemme» i samvær med noen.

Snart viser det seg at den ulekre eieren av skytebanen hvor Jackie har fått seg jobb heter Lou Sr. (Ed Harris), er Lou sin pappa – og en kaldblodig psyko med en finger eller to i alle omegnens kriminalitets-paier. Så, efter at Lou og Jackie har falt fullstendig for hverandre, hatt intenst deilig sex og virkelig begynt å kjenne på at livet faktisk kan være ganske fint – begynner det meste å gå skeis.

En av Lous rusavhengige ekser blir sjalu på det nye forholdet, JJ går langt over streken med Beth, og Jackies steroidbruk gir henne ikke bare store muskler, men også store humørsvingninger. Som om ikke dette var nok, kommer et par FBI-agenter til byen, og ganske snart begynner det å hope seg opp med lik. Det er nesten så man går tom for tepper å rulle dem inn i.

Stil og stemning er veldig «overgangen mellom 80- og 90-tallet» («Mullets rule, man!»), dialogen er levende og liketil, skurkene er skikkelig ‘’skurkete’’, sexen er brennhet, humoren er beksvart og ‘roid-rage er aldri før blitt så herlig skildret. Regissør Glass benytter seg av flere smarte illusjonsskapende grep, uten at filmens realistiske grunntone lider. Alles emosjoner er ekte, og Lou og Jackies vei mot selvstendighet og styrke (indre som ytre) gis med det en helt egen troverdighet. Ultravold, psykoser og metafor-bruk til tross.

Love Lies Bleeding er en film ulik alle andre: Farvesterk, følelsesfull, forunderlig forførende og fortryllende fengende. Den har glimt av Manhunter, Wild at Heart og To Live and Die in L.A., men er alltid seg selv. Den leker med lyddesign, klipp og diskré effektbruk. Og den formelig bugner av sexy skuespill og sensuelle, smarte, supersterke scener og sekvenser. En kan vanskelig bli annet enn filmatisk frydefull av slikt.