Ukens Kendrick - Woman of the Hour

I «gode» gamle dager fantes noe så elegant som The Dating Game på amerikansk TV. Et program som vekslet mellom å ha én mann som skulle velge mellom tre kvinnelige konkurrenter – og omvendt. I 1978 endte en ung kvinnelig bachelorette opp med å delta i en episode av showet, og var så heldig at hun fikk anledning til å velge mellom tre herlige ungkarer – hvorav én var en sadistisk seriemorder.

Anna Kendrick, som i Woman of the Hour innehar både hovedrolle og regiansvar, evner å formidle denne historien – som er basert på virkelige hendelser – på en uvanlig engasjerende vis. Naturlig nok får hun god hjelp av Ian McDonalds manus, samt eminent foto, klipp, lyssetting, dekor m.m., men like fullt: Dette smågufne, velspilte, veldreide dramaet oppleves aldri som Kendricks debut: Snarere tvert om.

Åpningssekvensen trekker oss uanstrengt inn via elegant foto, særegen setting og en uvanlig creepy pas-de-deux: En ung, sårbar kvinne poserer for en langhåret mannlig fotograf som åpenbart snakker henne efter munnen, får henne til å åpne seg; til å la seg være ekstra sårbar – for så å gå til angrep. I løpet av få minutter får vi vite hvem og hvordan seriemorderen Rodney er, hvorledes han forholder seg til sine ofre, og hva vi har i vente.

Så møter vi Sheryl (Anna Kendrick). Hun er en håpefull skuespiller i Los Angeles, og behandles derefter. Hvilket vil si at vi med all ønskelig tydelighet får se hva det ville si å være ung, kvinnelig og på tilbudssiden i en mannsdominert bransje. Alle fra casting-agenter, programverter og agenter, til produksjonsassistenter og sikkerhetsvakter, vet at mennene bestemmer, mens kvinnene helst bør holde kjeft og gjøre som forventet. Til overmål har Sheryl en liksom-trivelig nabo som hun ikke helt klarer å håndtere, og hvis oppførsel hun (les: Kendrick; regissøren) bruker til å «sette scenen» for verden/kvinners lodd anno 1978.

Jeg er kan hende noe i overkant detaljorientert her, men ikke helt uten grunn: Uansett hvor imponerende Kendrick er i (og med) denne filmen, er hun tidvis vel tydelig i sin signalisering av hvilket budskap hun ønsker å formidle.

Åkkesom og heldigvis spiller denne overivrigheten ikke hovedrollen. Kendrick & Co. har hanket inn så mange dyktige folk både foran og bak kamera (for eksempel er Daniel Zovatto fantastisk som seriemorder-Rodney), at slike feilskjær nokså umiddelbart tilgis.

Ikke uvanlig i tilfellet thriller-drama-filmer basert på virkelige hendelser er det særdeles vrient å forklare nøyaktig hvorfor de er gode (hvis det er det de er), uten å røpe for mye. Så også i dette tilfellet. Jeg avrunder derfor med å melde at Woman of the Hour er en film man bør se uten særlig mer forhåndskunnskap enn jeg her har delt – og at den bør sees på kino.

Helst i en fullsatt sal, sammen med andre (fremmede) mennesker. I så fall tror jeg alle vil kunne kjenne – virkelig kjenne – ubehaget i historien.

God helg.