Ukens klassiker-sjokk: Se7en

I år er det 30 år siden David Fincher annonserte for verden at han var en regissør av rang, en filmskaper forut for sin tid, og en kunstner med en forkjærlighet for det groteske og det nådeløse. Tre år tidligere opplevde han å få sitt debutverk (Alien 3) klippet om (les: maltraktert) av sine arbeidsgivere, 20th Century Fox, som ikke riktig satte pris på hans forvaltning av arven fra de to første Alien-filmene.

New Line Cinema hadde heldigvis en ganske annen holdning – samt et usedvanlig brutalt og originalt manus fra en up-and-coming Andrew Kevin Walker – i motsetning til det urimelig rotete «manuset» (les: tekstlappeteppesammensuriet) som Fincher hadde å jobbe med forrige gang. En match made in heaven, tar vi oss friheten å kalle det. Det meste av filmen gir oss riktignok bedre innsyn i helvete enn i himmelen – men det var da også meningen, med et plott dreiet rundt en sadist med et psykotisk strengt oppheng i de syv dødssyndene.

På den ene side vet jeg ikke helt hvorfor jeg tar meg bryet med å forklare filmens plott. På den annen side kan det jo være at noen hverken har sett eller er blitt fortalt om Se7en før. (Jeg skrev «kan».) Og siden jeg uansett er i gang, nevner jeg likeså godt at Andrew Kevin Walker baserte scriptet på opplevelsen/følelser han kjente på da han flyttet fra en forstad og inn til storbyen, samt at Fincher mottok Walkers manus ved en tilfeldighet, at slutten egentlig var endret, men at Fincher kun ville regissere dersom originalslutten ble beholdt. Men før vi kommer dithen er der mye å glede seg over. Også for den som husker nøyaktig hvordan det ender, selv efter kun å ha sett filmen én gang, da den kom ut.

Allerede i løpet av åpningssekvensen skjønner vi at vi har noe spesielt foran oss. Og om vi husker å ta med i betraktning at filmen ble laget i 1995, og således var først ute med en intro som dette, forstår vi at vi har noe bent frem ekstraordinært i vente. Kun få minutter senere, når tonene til Trent Reznor/Nine Inch Nails’ «Closer» toner ut, møter vi Somerset (Morgan Freeman), en nedslitt og pensjonsklar politidetektiv som truer seg gjennom nok et nitrist mordåsted, i en bekmørkt regntung storby.

Snaue døgnet senere dukker Somersets erstatter opp, den unge og ivrige Mills (Brad Pitt) – og et nytt lik. Regnet høljer fortsatt ned, Somerset er stadig sliten og lei, og i tillegg må han hanskes med den unge og håpefulle Mills, som attpåtil har en pen og hyggelig kone (Gwyneth Paltrow). Så langt, så standard politifilm. Bortsett fra fotoet, stemningen, lyset, lyden og alle de andre elementene som skaper en atmosfære ulik alle andre datidens filmer.

Parallelt med at duoen først kives, så trives (som partnere), avdekkes et infamt og intrikat seriemorderopplegg av eksepsjonelle proporsjoner. Dersom du er av de heldige som ikke har sett Se7en, eller som ikke husker særlig av den, er det bare å gru-glede seg. Opprullingen av saken håndteres og presenteres på et vis man så sjelden ser (Finchers 2007-film, Zodiac, er en av få ekvivalenter) at selv en livstrett filmfyr som jeg kjente kinosalen fylles av genuin glede.

I tillegg til, og til en viss grad som en følge av, å nyte filmhåndverket, kan man også la seg begeistre over at det at historien utspilles i en tid før mobiltelefoner og internett ikke på noe vis demper spenningen, rokker ved troverdigheten, eller fratar filmen noe av sin emosjonelle kraft. Faktisk opplevde jeg Se7en som enda viktigere, riktigere og mer samtidig nå, enn i 1995.

Kanskje fordi jeg er gammel (har følt meg 80 siden jeg var 18); kanskje fordi jeg har sett mange gamle filmer – men trolig ikke. Mer sannsynlig er det av Se7en simpelthen er en satans god film.