Ukens kriserammede: Min enestående mor

Clara er mor til tre og kone til en utro ektemann. Som et resultat av at hun – og i stor grad mannen – innser at deres ekteskap er døende, om ikke allerede dødt, gir hun alt hun har å gi til barna. De to yngste kan enklest beskrives som vanlige eller ordinære, mens eldstemann, Adri, ble født som jente og døpt Adriana. Likevel føler han seg som en gutt, kler seg som en gutt, oppfører seg som en gutt. Og foretrekker å tiltales med guttenavnet Andrea. (Men aksepterer «mellom-kortversjonen», Adri). Siden handlingen finner sted i det macho-orienterte, erkekonservativt katolske Italia på 1970-tallet, er det klart at det her er duket for trøbbel – av mange slag.

Barna går på katolsk skole, hvor guttene bærer sorte uniformer; jentene hvite, og lærerne er nonner. Her er intet rom for individualitet, egenart og den slags. Alt er enten riktig eller galt, sort eller hvitt. Men som Adri sier til sin mor: Du og pappa laget meg feil. Jeg er fra en annen galakse, og du har ikke kraft til å endre meg.

Naturlig nok er Adri stadig på jakt efter noe nytt, noe annet – et sted å føle seg hjemme. Muligens finnes det på andre siden av veien de bor i; gjennom og forbi det høye ugresset, der hvor sigøynerne bor? Adri bør helst ikke gå dit, for moren har sagt det ikke er lov. Like fullt er det der han møter Sara.

Clara og Adri er på mange måter like. Begge søker seg bort. Vekk fra problemene, smertene, mangelen på muligheter og fritt valg, noe som gjerne illustreres gjennom deres forkjærlighet for å synke ned mot bunnen når de bader. Eller deres hang til å stirre lengselsfullt, henholdsvis ut av vinduet og opp mot stjernene.

Men begge er fanget i en samtid og et samfunn som hverken liker eller aksepterer oppførselen deres: Koner i velstående familier, uansett hvor utro ektemannen er, skal ikke gjøre skandale, og katolsk oppdratte barn, uansett hvor ukomfortable de er med seg selv, skal ikke te seg som Adri. Delikate fasader (i alle former, fasonger og varianter) fungerer som en slags kamuflasje for alt det udelikate som foregår bak.

Mens Adri har sigøyner-Sara, som tar ham for en gutt fordi hun vet at det er nettopp det Adri vil, har ikke Clara noen som ser og aksepterer henne for den hun er; for den hun søker å være. Heldigvis forstår Adri dette, og gir moren litt ekstra rom, litt ekstra slingringsmonn. Noe som tilføres ytterligere resonans om man vet at regissør og medforfatter Emanuele Crialese stod frem som trans-mann efter filmens premiere under filmfestivalen i Venezia.

Min enestående mor renner nesten over av smakfull arkitektur, og flotte og farvesterke eksteriør, interiør, klær og biler – som alle byr på lekre detaljer av forskjelligste slag. Særlig er kulørkomposisjonene himmelske: Alt fra sjal og skjerf, via drinker og smykker til sko og solbriller, er så delikat, smart og pirrende kokett kuratert, at en gladelig gir seg over. Det hele er (selvsagt) fotografert på deiligste vis.

Og så var det musikken, da. Hva enten vi hører italo-pop på radioen, gamlis-rock fra sort/hvitt-tv-en, eller lar oss innhylle av stemningsforsterkende tangenter og strenger via soundtracket: Her har Crialese tatt så mange riktige valg at de er verdt kinobilletten alene.

Når man i tillegg får tilbringe tid med en bent frem vakker og (som vanlig) knallgod Penelope Cruz, som på uanstrengt vis bare er Clara; Clara med den slemme mannen, det uglesette eldstebarnet, de ‘vanlige’ andre to – og det tilsynelatende nært forestående sammenbruddet – da er billettkostnaden i hvert fall forsvart.

Men ikke nok med det: Nykommeren Luana Giuliani, som den frustrerte og søkende Adri, er også en opplevelse av de sjeldne, som sammen med alle de andre opplevelsene og åpenbaringene er med på å skape en filmopplevelse man bare bør ta seg tid til. På kino, så klart.