Ukens lærling: The Apprentice

At Donald Trump er en lying, cheating, stealing piece of shit, visste vi jo. Men nøyaktig hvordan han ble til slik en skitten snik, er for mange fortsatt et ubesvart spørsmål. Eventuelt et spørsmål de ikke har giddet/orket/funnet nødvendig å stille seg – kanskje til en viss grad på grunn av bøker som den hans niese, psykologen Mary L. Trump, kom med i 2020. «Too Much and Never Enough: How My Family Created the World's Most Dangerous Man», er en rå exposé av et familieportrett, som i stor grad legger skylden for Trumps tilkortkommenheter som menneske ved Trump seniors føtter. Men som enkelte visste fra før, og som ingen kan være i tvil om efter å ha sett The Apprentice: selv om Fred (faren) ved sin forferdelige nedrakking og ubarmhjertige hundsing av sønnene sine har en god porsjon skyld, og i stor grad la grunnlaget for at det gikk som det gjorde, har også Roy Cohn mye å svare for.

Roy Cohn (hjernen bak McCarthy-høringene, for å nevne noe av alt det koselige) var en helt usannsynlig jævlig mann, som i Trump – den veike, bleike, mindreverdighetskompleksfylte, sykt bekreftelsessøkende Donald Trump – så en leirklump han kunne forme i sitt bilde. En nyttig idiot og et potensielt meget nyttig vennskap for fremtiden. Og jøje meg som han hadde rett. Helt til han fikk smake sin egen medisin.

Noe av det viktigste Cohn – så overbevisende gestaltet av Jeremy «Succession» Strong at det er til å måpe over – lærte Trump, er hans tre grunnleggende regler for å trumfe seg gjennom enhver situasjon uansett odds, motstand, virkelighet og sannhet:

1 – Angrip, angrip, angrip. (Hvis noen prøver seg på noe, angrip dem så hardt og brutalt at de ikke lenger orker/tør/tar seg råd til å ha med deg å gjøre.)

2 – Innrøm intet, benekt alt. (Uansett hva du har gjort eller sagt – og som du er kommet i trøbbel for – si at du ikke har sagt/gjort det.)

3 – Uansett hva som skjer så sier du at du har vunnet. Ikke innrøm at du har tapt. (Well, duh!)

Å si at disse tre reglene har hatt en viss innflytelse på Donald Trumps fremferd, er ingen overdrivelse. Og jo lenger ut i filmen vi kommer, jo tydeligere blir det at nettopp Cohn og reglene hans var akkurat hva Trump trengte for å slå seg opp og frem.

Ikke bare i sin måte å se eiendoms- og byggebransjen på, men også i alle mellommenneskelige relasjoner, fant Trump ut at dette var regler – et livssyn, en verdensanskuelse – som ville tjene ham vel. Og fordi mennesker flest blir mer lamslått, satt ut og forfjamset enn sinte og i stand til å ta igjen, slapp han altfor ofte unna med. (Og slipper …)

Heldigvis er filmen fylt med så mye sarkasme, ironi, ubetalelig godt spill (Sebastian Stan, som Trump, er også god) – og så mange direkte deilige åttitallsskildringer at man kan more seg over den uansett hvor seriøst man ønsker å ta den. Det å se hvor virkelighetsfjern og selvgod Trump blir, allerede lenge før han begynte å gjøre seg tanker om å stille til valg, er for øvrig en skikkelig vond-god opplevelse. Der smelter alle filmens bestanddeler sammen til et gyselig godt hele.

At alt er basert på virkelige hendelser, setter selvsagt en ekstra spiss på opplevelsen, selv om filmskaperne innrømmer å ha endret noen detaljer for dramatisk effekt, og å beskytte uskyldige. Noe som naturlig nok gjør det hele så uendelig trist og vondt. Hvilket får en til å undres over hvor mottagelig enkelte (typer av) mennesker er for regler som dette. Enkle, urimelige, skadelige, regler – for enkle, urimelige, skadelige mennesker.

I motsetning til den gang da, trenger man i dag ikke bli plukket opp av ondskapen personlig. Drittarbeidet kan gjøres på nettet. Så tenk på det, neste gang du flirer av, håner eller bare rister på hodet over drittprofeter som Andrew Tate.

God helg.