Ukens misbruker – The Substance

Enhver film med Margaret Qualley (som nylig gjorde seg bemerket i Poor Things, Drive-Away Dolls og Kinds of Kindness) og Demi Moore (en av 80- og 90-tallets store stjerner) i hovedrollene – og med manus og regi av Coralie Fargeat (som i 2017 skrev, regisserte og debuterte med sin sinnssykt bloddryppende actionthriller Revenge) – er automatisk interessant.

Når den i tillegg vinner manusprisen under årets filmfestival i Cannes (hvor Demi Moore ble skrytt så høyt opp i skyene at det gikk rykter om en pris også til henne), og når Margaret Qualley er enda litt mer sexy enn tidligere – i en historie dreiet rundt en hyperhemmelig substans som kan gi aldrende mennesker nytt liv i en ny kropp – ja, da kan man være sikker på at den er verdt å se.

Den aldrende kvinnen spilles selvsagt av Moore (som innledningsvis ligner skremmende mye på en hyperpolert og nyoperert Courteney Cox), mens den unge og lekre kroppen leveres av Qualley. Å røpe for mye av plottet vil være feil, for minst halvparten av det som gjør det så fengende, er at vi virkelig ikke vet hvilke vendinger det vil ta. Men at alt kommer til å gå forferdelig galt, sier seg selv.

Lenge før så skjer, blir vi servert de stiligste og mest farvesterke bilder, den heteste musikk og det villeste plottpremiss på år og dag. Eksekusjonen holder så absolutt følge med ideene, og allerede i filmens første halvtime serveres vi flere filmatiske festligheter enn i en gjennomsnitts totimersfilm. Men i motsetning til i Fargeats Revenge, slippes tøylene fullstendig mot slutten av The Substance – noe som beklageligvis fravrister filmen dens innledende kraft.

Da forsvinner nemlig den hittil så vidunderlig lekre og sexy skjønnhetssatiren inn i et allegorisk-metaforisk sort (om enn blodsprutende) hull, som selv om det kommer til å ta pusten fra deg et øyeblikk, også vil irritere og skuffe deg. At The Substance i løpet av sine to drøye (og da mener jeg skikkelig drøye, høhø) timers spilletid kan få en til å minnes filmer så forskjellige som Videodrome, eXistenZ, The Fly (hallo, David Cronenberg!), Drib, The Neon Demon, Old og How to Have Sex, oppleves ikke som problematisk; det er i stedet overraskende stimulerende.

Men at det efterhvert blir for vanskelig å ironisere over hvor vulgær og eksploaterende samtidens ungdoms- og skjønnhetshysteri er – uten selv å bli vulgær og eksploaterende – sliter litt på tålmodigheten. At vi midt oppi det hele får servert en nedfalt livmor av episke proporsjoner, samt nok av annen body horror til å utfordre Cronenbergs posisjon som mesteren, hjelper selvsagt. Men det holder ikke helt.

Like fullt: The Substance er en film hvis like du ennå ikke har sett, og som du neppe vil glemme med det første. Selv om du kanskje kan komme til å ønske deg nettopp det.