Ukens mixed double: Challengers

Luca Guadagnino er litt av en regissør. Noen av filmene hans – I Am Love, Call Me by Your Name, Bones and All – er så intense og fengslende at de brenner seg fast i minnet. Andre (A Bigger Splash) sitter delvis, mens enda andre (Suspiria) blir så tunge og seige at de ikke tar tak i det hele tatt – uansett hvor utstudert visuelt lekre de er.

Og nå, efter å ha skildret kjærlighet og andre ekstreme emosjoner via homoerotiske memoarer, vampyrisme, dans, psykoser og slitne rockestjerner, har han med Challengers valgt seg tennis som arena. En sport han tilsynelatende ikke kjenner så altfor godt. Ikke for det; jeg er ingen tennisnestor selv. Det jeg vet om sporten har jeg fra David Foster Wallaces skriverier om den, samt x antall tennisturneringer på tv.

Uansett opplevde jeg det som problematisk at ikke kun dialog og mellommenneskelige interaksjoner hadde et oppstyltet og kunstig preg; det samme var også tilfellet med mye av tennisen som spilles. Innledningsvis priset jeg meg lykkelig over at den ikke var like ille som i Wimbledon (en romantisk tenniskomedie hvis matchsekvenser er så dårlige at det er umulig å bry seg om noen eller noe som helst), men overbevisende var den altså ikke.

Følgelig tar det en god stund før man lar seg engasjere; før man kan tro på det man ser. Og det vi ser, fortalt via usedvanlig mange hopp frem og tilbake i tid, er historien om to barndomsvenner – Art og Patrick – som begge drømmer om å bli tennisstjerne. De bor sammen, trener sammen, spiller sammen. Så entrer Tashi scenen. Art (Mike Fais) har nettopp forklart for Patrick (Josh O’Connor), der de sitter på tribunen, at hun ene som nå skal spille er den aller mest sexy damen han har sett.

Når Tashi (Zendaya) gjør sin entré, sier Patrick seg umiddelbart enig. Ikke med ord, men med blikk, holdning og lett måping. Problemet (for meg, i hvert fall) er at Tashi ikke utstråler noe som helst. Eller: I hvert fall ikke sex. Målrettethet og stor tro på egne tennisferdigheter: Ja. Sex: Nei. Siden Challengers derfra og ut dreies rundt det trekantdramaet som snart oppstår, blir det oppstyltede og kunstige ved filmen enda tydeligere, enda mer forstyrrende. Challengers’ nesten-realisme og påtagelig manglende sensualitet gjør den litt kjedelig; noe man ser på fra en viss avstand, uten å la seg engasjere, kun observere. (Ingen i trekanten, med mulig unntak av O’Connor, har den iboende og naturlige kombinasjonen av sensualitet, kraft og fare som trengs. Selv ikke når vi ser dem sammen slår det gnister.)

Heldigvis er ikke alt galt. Skuespillerne gjør gode jobber, filmens/manusets/regiens mangler til tross. Og selv om de mange tidshoppene blir nokså slitsomme efterhvert, har de i det minste den bieffekt at vi aldri føler oss trygge på at vi vet hvor eller hvordan historien vil ende. Og sånn cirka en time ut i handlingen – efter mye frem og tilbake (både over nettet og i tid) – skytes plutselig litt ekstra nerve og kraft inn i filmen, via en stygg skade.

Derfra og ut hever filmen seg. Det mellommenneskelige pløyer dypere, motsetningene innad i trekanten blir mer interessante, og flere av de dramaturgiske brikkene faller bedre på plass. Filmopplevelsen blir mer helhetlig og – godt hjulpet av et knippe (isolerte, men likevel) eksepsjonelt lekkert filmet og redigerte scener og sekvenser – langt mer medrivende. Tennisen blir mer av et bakteppe for plottet, den non-lineære kronologien bidrar mer enn den roter til, og inntrykket av å bivåne et konstruert drama viker for følelsen av å oppleve noe ekte.

Helt til vi ankommer filmens klimaks. Et klimaks som både dras ut i det uendelige og er tuftet på de urimelig lite troverdige elementene fra tidligere – i tillegg til å hamre inn i oss at én eller flere av mennene bak kamera har en usunn svettedråpe-fetish. Trent Reznor og Atticus Ross’ musikk klarer nesten å kamuflere hvor dypt urealistisk og lite overbevisende (også kunstnerisk sett) avslutningen er.

Innledningsvis var jeg glad for at Challengers’ tennis ikke var så lei som den i Wimbeldon, men så blir det – musikk og denouement til tross – likevel omtrent der vi ender. Hvilket kan stå som et bilde på hvordan filmen fungerer som helhet: Nesten.