Ukens oppfølger: Gladiator II

Har du sett Gladiator? Den gedigne og pompøst dramatiske romertidsactionfilmen med Russell Crowe i hovedrollen, og den aldri i verden subtile Ridley Scott i registolen? Tenkte meg det, ja. Ikkeno’ sjokk. Ei heller er det spesielt overraskende, og i hvert fall ikke uvanlig, at siden du har sett originalen så kan det påstås at du (i stor grad) allerede sett oppfølgeren også.

Heldigvis er det såpass lenge siden første filmen gikk på kino (24 år, faktisk) at man ikke nødvendigvis husker så mye av det som skjedde, ei heller hvorfor eller hvordan. Samt at dersom man kun har sett den på tv, så har man ikke egentlig opplevet den – for den type film er, som sånn cirka alle Ridley Scotts filmer; inklusive Gladiator II, et spetakkel som bør oppleves på stort lerret. (Eventuelt et som kun har livets rett på stort lerret.)

Personlig har jeg ikke sett Gladiator siden jeg så den på kino (i Houston, Texas, av alle steder) i det herlige år 2000, og aldri senere, så da jeg forleden så Gladiator II på Odeon IMAX, tok det heldigvis litt tid før jeg kjente «gjensynets» interessedempende effekt ta tak i meg. (Men ojameg, så like de er.)

Uansett har filmskaperne vært så smarte at de har begått et overraskende valg av hovedrolleinnehaver, all den tid den tragiske, småsutrete forlegne, homoseksuelle (Aftersun, Normal People; All of Us Strangers) Paul Mescal er den nye, semititulære helt. Et valg som fungerer usedvanlig godt, både idet Mescals stil og image skiller seg skarpt fra Crowes, og fordi Mescal i seg selv viser seg å være et beist av en slåsskjempe.

Som en slags rosin i den smakssterke gladiatorpølsen møter vi selveste Denzel Washington som Roms aller sleipeste, slemmeste, slueste og politisk kyndige rev.

Gladiator II er med andre ord et storslagent, ambisiøst, påkostet, repetitivt og relativt underholdende filmprodukt, som i disse dager trygt – i hvert fall om du ikke husker 2000-utgaven altfor godt – kan sees på stort lerret. Bare ikke forvent historisk efterrettelighet, generell realisme eller diskrete kvaliteter (da må du heller peile deg inn på dokumentaren Tatami).

Men er det voldsomme emosjoner og slagscener, spesialbygde kulisser (Colosseum!), intrikate intriger, ekstreme sammentreff, syke eksesser og vill vold du ønsker deg: Vel bekomme!

Og god helg.