Ukens raring: Eksplosjoner i hjertet

Kjærlighetsfilmer er tricky. Ikke bare finnes det veldig mange av dem; en hel drøss er så gamle og har vært del av populærkulturen så lenge at folk flest for lengst har valgt seg sine favoritter, noe som igjen gjør at de fleste vet hvordan en kjærlighets film bør (eventuelt skal) være. Helt til de får se en litt annerledes kjærlighetsfilm. En som treffer dem på uvant vis, som forteller om kjærlighet på en måte de ikke allerede er lei av. Som skildrer forelskelse så godt at man selv kjenner seg litt forelsket.

Slike filmer finnes det selvsagt ikke mange av. Både fordi det som nevnt finnes plenty med kjærlighetsfilmer allerede, slik at man har sett nesten alle tenkelige vrier fra før – og fordi man har egne forelskelses- og kjærlighetserfaringer, som fort kan komme på kant med det en filmskaper presenterer. Nøkkelen blir derfor å lage en film som mange kan relatere til, samtidig som den sier noe unikt. Hvilket åpenbart er ekstremt vanskelig.

Å si at manusforfatter og regissør Yen med Eksplosjoner i hjertet har klart nettopp dette, er kan hende å overdrive noe. Men at filmen henvender seg til publikum på annerledes og egenartet vis er hevet over tvil. Fremstillingen av forholdet mellom Billy (en fantastisk Vic Carmen Sonne) og Nilo (en god Silvana Imam) – og et par andre, skal det vise seg – kan enklest beskrives som fragmentarisk eller episodisk, og er ispedd liksomautentiske «hjemmevideoklipp». Noe som i seg selv ikke er direkte originalt. Men i kombinasjon med Nilos polyamorøse livstilnærming, og et levende/aktivt/effektfullt lyddesign, nydelig foto og ektefølt skuespill, er dette definitivt en langfilmdebut å få med seg.

Helt fra den smått hypnotisk fengslende introsekvensen har filmen et reelt grep om oss. På kjapt og effektivt vis får vi vite hvem hovedpersonen (Billy) er, hvilket miljø hun er del av og hvilken type historie vi er i ferd med å bli fortalt. Sekvensens avslutningsreplikk – Jeg hater din sjel – bærer bud om det som skal komme, samtidig som det hinter om en hang til det melodramatiske og/eller overdrevne. Fanget er vi, uansett.

Via indisk meditasjon, putejokk-akkompagnert nettporno og en dagtids-rave i skogen blir vi enda bedre kjent med Billy og kompani. Der og da føles presentasjonen overdrevent programforpliktet provoserende (eller «øyeåpnende», om vi skal tone ned kritikken litte grann), men det fungerer uansett godt når det kommer til å sette tonen. Dessuten veies mye av det (mildt) kritikkverdige opp av en eksepsjonell intimitet og tilstedeværelse.

På nevnte skogs-rave treffes nemlig Billy og Nilo, og kjemien deres er umiddelbar. I filmens påfølgende sekvenser/episoder blir vi med duoen inn i forelskelsens verden, og Yen (i samarbeid med skuespillerne, så klart) er bemerkelsesverdig god på å fange forelskelsens famlende føling, dens håpefullhet, dens kåtskap. (Og bare så det er sagt: Tross filmens fragmentariske form er den lett å følge. Dette er ikke en «eksperimentell» film.)

Som en naturlig følge av forelskelsen ser vi Billy og Nilo (via smarte innklipp og filmformatiske grep) bli bedre og bedre kjent, både på hjemmebane (Oslo) og på reisefot (Berlin). Så dukker kapitteltiler opp, for å klargjøre hva som kommer. Dernest, litt efter at vi tror vi vet hvor filmen går og hva det hele dreier seg om, serveres overraskelsen: Nilo er polyamorøs/har flere partnere, og har ventet altfor lenge med å fortelle Billy om det. Noe Billy naturligvis blir både sjokkert og såret av.

Derfra og ut går det både som forventet og ikke. Vi følger Billy og Nilo gjennom et spekter av faser og varianter av aksept, konfrontasjon og irritasjon. Og frustrasjon. Til å begynne med er det Billy som sliter mest, men efterhvert ser vi at også Nilo lider emosjonelle kvaler. Samt at Nilos uttalelse om at hun «… ikke vil kategorisere eller definere mine forhold», ikke kun bør tas til inntekt for hennes (og alle menneskers) rett til frihet, men også for hennes ansvarsfraskrivelse: For hennes manglende vilje og evne til å ta ansvar for egne og andres følelser.

Selv om Eksplosjoner i hjertet glipper litt for meg i løpet av noen vorspiel- og festsekvenser, svinner den aldri så langt hen at den blir uinteressant. Og selv om Nilo nekter å svare på Billys påstand/spørsmål: Der er 8 typer kjærlighet (e.g. Agape, Pragma); hvilken type er du?, ender hun ikke opp med å bli kun en kjip kjerring. Hun forblir en flerdimensjonal person.

Like fullt skal det sies at før filmen slutter, er Nilo blitt (for meg, i hvert fall) en rimelig feig fitte. (Unnskyld uttrykket.) Og like fullt som det igjen, skal det sies at jeg spør meg selv om denne opplevelsen kommer av at jeg er meg, fordi jeg ser filmen og Nilo gjennom mine briller. (Eller altså: gammeldagse streiting-briller.)

Uansett, og uavhengig av filmens tilkortkommenheter (jeg mener for eksempel at et perfekt sted å avslutte historien ville vært i skogen, efter 1 time og 23 minutter) er den av slik en karakter at den bør sees.

Den har så mye fint, nytt, spennende, engasjerende og stimulerende å by på at man vanskelig kan annet enn sette pris på den. Selv ganske lenge efter å ha sett Eksplosjoner i hjertet sitter den i. Hurra.