Ukens repetisjonsøvelse – Beetlejuice Beetlejuice

Jeg har mange ganger hatt stor glede av Tim Burtons filmer. Øverst på favorittlisten troner selvsagt Edward Scissorhands, men sort/hvite vidunderligheter som Ed Wood og Corpse Bride holdes også høyt. For ikke å glemme den rørende Vincent og ultrasjarmerende Frankenweenie (begge kortfilmer). Eller Henry Selicks The Nightmare Before Christmas, som Burton medforfattet og produserte.

Siden det var gått nesten to tiår siden sist han hadde noe gledelig å by på, var spenningen jeg følte før møtet med Beetlejuice Beetlejuice av det nokså tilbakeholdne og mistroiske slaget. Å gå for en oppfølger til en trettiseks år gammel suksess (Beetlejuice, 1988) som ikke egentlig inviterte til en oppfølgerfilm, slår sjelden heldig ut. Ei heller denne gang: Ganske snart blir det noe som i utgangspunktet var et snertent innledningsparti, rotete, sleivete og unødvendig intrikat. Selv en heftig sekvens med Monica Bellucci forhindrer ikke at det lille jeg hadde av håp sørgelig kjapt svinner hen.

Ikke bare er make up-en altfor tykk og tydelig; også fortellerformen er overtydelig og ufiks. Dessuten skaper alle forklaringene av hva som skjedde i originalen en nokså hakkete første-akt. Naturligvis serveres vi også smarte detaljer (e.g. en «ekte» Bee Gees-kassett i en Walkman) – samt et herlig animasjonssegment som kamuflerer avdøde Jeffrey Jones’ manglende repetisjon av sin originalfilm-rolle – og et supert, om enn merkelig, italienskspråklig innstikk. Her er også en del velskrevet dialog, men timingen, og den stressede «dette vil vi altfor mye»-atmosfæren, gjør at helheten føles direkte off. Ingen vitser eller forsøk på vittigheter sitter. Og Michael Keatons Beetlejuice-figur er hverken morsom, smart, sjarmerende eller på annet vis underholdende. (Beetlejuice – både film og figur – fungerte på 1980-tallet, da publikum besatt en helt annen popkulturell ballast.)

At Tim Burton har fått med seg Keaton, Winona Ryder og Catherine O’Hara (samt komponist Danny Elfman) fra originalen, er et pluss. På papiret, i hvert fall, og muligens for dem som likte og husker 1988-filmen. Men siden størsteparten av dem som kan finne på å se årets oppfølger på kino ikke akkurat har et nært og kjært forhold til førstefilmen (det er de for unge til), vil slikt neppe ha særlig effekt på salgstall eller filmopplevelse. Selv ikke innhankingen av folk som Jenna Ortega, Willem Dafoe og Justin Theroux, kan i særlig grad hjelpe. Til det er manus, plott, regi – samt et merkelig grumsete foto – for middelmådig. Alt i alt tror jeg både Burton og publikum ville hatt større glede av en stop motion-versjon à la The Nightmare Before Christmas. Men det får så være.

Det vi får servert i Beetlejuice Beetlejuice holder simpelthen ikke mål. Her er så mange plottråder som kuttes før de rekker å bli interessante, og såpass mange klønete kontinuitetsfeil, hullete tidslinjer og anmassende «koole» needle drops, at det er rent sørgelig. Annenrangs CGI hjelper selvsagt ikke; ei heller skuespillere som ikke klarer å skjule sin britiske herkomst, teite Soul Train-ordspill – og folk som på Halloween kler seg ut som en «fransk» Marie Curie, og en James Dean med sort t-shirt.

[À propos needle drops: Ikke bare i denne filmen, men i serier og filmer generelt (e.g. «Deadpool & Wolverine», «Kaos»), er «hippe, smarte, morsomme» musikkvalg til nøkkelscener og -sekvenser – eventuelt til scener og sekvenser man ønsker å gi en slags nøkkelstatus – blitt så vanlig og overtydelige at effekten reverseres. I stedet for å oppleves som snedige, imponerende, forsterkende, blir de påtrengende, slitsomme, anmassende. Noe som i enda større grad enn før kan ødelegge en favorittsang. I tillegg til at fenomenet suger gleden ut av det intendert smilebåndspirrende musikkvalget. (Hadde denne omtalen hatt et lydspor ville du nå hørt Chet Baker synge «The Thrill is Gone».)]

Til overmål har filmskaperne funnet det for godt å legge inn et lip sync-musikal-bryllup til tonene av Jimmy Webbs «MacArthur Park» (Richard Harris-versjonen) – i en kirke, og med vage Rocky Horror Picture Show-overtoner. All den tid sangens såre tekst skildrer slutten på forholdet mellom forfatter-komponist Webb og hans kjæreste Susie Horton, en vemodighet som hverken gjenspeiles i filmens generelle handling eller bryllupsscenen spesielt, blir det ekstra vrient å skjønne hvorfor Burton & Co. så seg tjent med dette kunstneriske valget. Annet enn å perpetuere needle drop-trenden, da.

Styr unna.