Ukens skremmeskudd: Civil War

Enkelte anmeldere og kulturkommentatorer har latt forfatter-regissør Alex Garland få på pukkelen fordi han med Civil War ikke er tilstrekkelig tydelig i sitt politiske budskap – en kritikk jeg kjapt sa meg enig i, på prinsipielt grunnlag. Efter å ha sett filmen sier jeg meg imidlertid uenig.

Civil War skildrer et USA i oppløsning. En nasjon som ikke lenger kan kalles en union. California og Texas har brutt ut, og sammen (snakk om diametralt motsatte entiteter) dannet The West Forces (WF), som marsjerer mot Washington D.C. for å avsette presidenten. Presidenten (Nick Offerman), som er inne i sin tredje(!) periode og som holder en nokså diktatorisk kurs, forsøker på sin side å overbevise både seg selv og sine omgivelser om at WF snart er nedkjempet. Hvilket de absolutt ikke er.

Tilsynelatende har borgerkrigen rast i flere år. Penger er nær verdiløse, mat og vann er ikke alltid tilgjengelig; ei heller drivstoff – og folk fra alle samfunnslag krangler, skriker, anklager, slåss, skyter, dreper og dør. Ingen vet hvem eller hva de kan stole på. Paramilitære grupperinger, private militser og enkeltpersoner har for lengst tatt loven i egne hender – mens andre igjen forsøker å late som at borgerkrigen ikke egentlig eksisterer. Selvmordsbombere kan når som helst slå til og situasjonen kan kun beskrives som et jævlig blodig kaos.

Midt inne i dette dødelige virvaret finner vi krigsfotografen Lee (Kirsten Dunst) og hennes adrenalinjunkie av en journalistkompanjong, Joel (Wagner Moura). Under et ekstra voldelig og eksplosivt sammenstøt i New York, redder Lee den unge og uerfarne amatørfotografen Jessie (Cailee Spaeny), og ikke lenge efter legger de tre – sammen med presseveteranen Sammy (Stephen McKinley Henderson) – ut på en ekstremt farlig reise: Til Washington D.C., for å sikre seg et siste intervju med presidenten, før han avsettes (eller, mest sannsynlig, drepes).

På veien dit må de navigere seg gjennom endeløse motorveistrekninger fulle av forlatte/istykkerskutte biler, konkurrerende journalister, mentalt skadeskutte og tungt bevæpnede medborgere, morderiske militser og desillusjonerte drapsmaskiner av ymse slag. I løpet av reisen diskuterer og definerer kvartetten sine egne roller, motivasjoner og syn på konflikten, på et vis som gjør at vi i salen kan henge med og efterhvert opparbeide oss en forståelse av hva en borgerkrig innebærer.

Til å begynne med kan en savne klarere linjer, tydeligere forklaringer på hvem de forskjellige styrkene, grupperingene, menneskene er. Hvor de står politisk. Hva de søker å oppnå. Hvem vi kan sidestille dem med i dagens (virkelighetens) USA. Og, ikke aller minst: Hvordan borgerkrigen startet. Gradvis går det imidlertid opp for oss at ønsket om forklaringer, rene fakta og en klar oversikt er nettopp det som først forsvinner i konflikter som dette. Vår villrede forsterker filmopplevelsen, endog informerer den.

Civil War ser aldeles strålende ut. Fotograf Rob Hardy har, sammen med Garland (Hardy har også fotografert alt Garland tidligere har regissert) funnet frem til et urovekkende troverdig filmatisk uttrykk, hvor vakker natur, blodige lik, mellommenneskelig varme, sadistisk vold, ærverdig moral og blind fanatisme smelter sammen til et levende hele. Tidvis trykkende; tidvis eksplosivt. Noen ganger intimt og vennlig; andre ganger goldt og hatsk. Alltid intenst.

Til overmål fungerer lydsporet godt. Alt fra fotoapparatenes klikking og våpnenes ladegrep, via hvinende bildekk og skrik av smerte – til landlig insektsurr og vennlige vindpust. Til og med musikken sitter, og da særlig de nøye utvalgte sangkuttene. Enkelte sekvenser er så vakre at man kjenner det på kroppen. Og spor av (f.eks.) De La Soul, Sturgill Simpson og Suicide går så tett i dialog med bilder, handling og symbolikk at man nesten får lyst til å reise seg og applaudere. Men så var det dette med drap og destruksjon og demokratiets død, da.

Det at Civil War efterlater oss med flere spørsmål enn svar er ikke et problem. Det er snarere ett av dens poeng: At i et scenario som det den beskriver er alle forvirret, utrygge, uvitende. Og så desperat på jakt efter svar at man fort ser seg nødt til å lage sine egne svar og sette sammen sitt eget verdensbilde. Skape sin egen sannhet. Vi har sett det før, i utallige reportasjer fra opprør og borgerkriger (gjerne i den tredje verden) – og vi ser det nå. I dagens og virkelighetens USA lever flere og flere i henhold til sine egne lover, regler og ideer. Frontene er i ferd med å bli farlig steile, og en overordnet, objektiv sannhet blir stadig vanskeligere å få øye på. Og følgelig umulig å få gehør for.

Civil War: Sånn kan det gå.