Ukens skremmeskudd: Zero Day

Det er ikke ofte man finner nye, «voksne» serier av kvalitet. Altfor ofte viser lovende kandidater seg å ha en eller annen gimmick som ikke helt fungerer, eller så avrundes de på et vis som plutselig gjør det klart at skikkelige svar og forklaringer ikke serveres før i neste sesong – som ikke er klar før om åtte måneder.

Zero Day, derimot, er på nesten alle sett og vis glimrende. Hovedrolleinnehaver Robert De Niro er bunnsolid og i besittelse av en stille tyngde som umiddelbart gjør ham troverdig. Resten av ensemblet, som blant andre består av Angela Bassett, Joan Allen, Matthew Modine, Jesse Plemons og Lizzy Caplan, fyller på eksemplarisk vis sine roller – og når så vel plottpremiss og manusirrganger, som dialog, regi og alt det tekniske, holder tilsvarende nivå, da blir det bra. For ikke å si spennende.

Samme dag som eks-president George Mullen (De Niro) får besøk av en dame fra forlaget som skal utgi memoarene hans, går USA i svart. Hvilket vil si at alt av telekommunikasjon slås av i ett minutt – noe som forårsaker et utall ulykker og mer enn tre tusen dødsfall, deriblant kvinnen som nettopp besøkte Mullen. Så snart alle system (tv, radio, mobiler, GPS-duppeditter, pc-er etc.) ‘kommer tilbake’, står én og samme beskjed tydelig å lese på alles skjermer: «This will happen again».

Men hvem står bak? Her er ingen avsendere, intet krav, ingen som tar ansvar for cyber-angrepet. Frykt og frustrasjon sprer seg som en hurtigvirkende gift, både mer og mindre seriøse nyhetsplattformer presenterer (konspirasjons)teorier av alle slag, og kaoset er nær komplett. President Evelyn Mitchell (Angela Bassett) ber Mullen lede en hasteopprettet kommisjon – Zero Day-kommisjonen – som skal gis eksepsjonelt frie tøyler og vidtrekkende fullmakter for å kunne finne og straffe de ansvarlige.

At kommisjonens arbeid vil følges tett av en hel (om enn splittet og kranglevoren) nasjon, sier seg selv. Efter hvert som det blir klart at kommisjonen kan sette alt som heter borgerrettigheter til side, anholde hvem de vil når de vil – og kanskje til og med torturere dem – øker spenningen ytterligere, akkompagnert av et stadig mer høylytt klagekor av desperate, redde og aggressive befolkningsgrupper. Når det så blir åpenbart at Mullen – som ble tilbudt sjefsjobben fordi han er en kjent, respektert og stødig leder, som skapt for å redde nasjonen fra sin hittil verste krise – ikke nødvendigvis er så stødig, begynner det virkelig å dra seg til.

Zero Day er skapt og skrevet av tre kyndige menn med lang fartstid fra både tv og politisk journalistikk, og med flere høythengende priser mellom dem. At serien kan sies å ha en venstreliberal slagside har ikke overraskende irritert flere konservative kritikere og kommentatorer, men at den uansett ståsted sier noe viktig om tilstanden verden (særlig USA) befinner seg i, er åpenbart. Til alt overmål sjonglerer den overraskelser, tildragelser, avdekkinger og hemmelighold på intelligent engasjerende vis.

Tidvis kan den oppleves som vel vidtfavnende. Andre ganger som noe naiv eller enkel. Men alt i alt: Velgjort, viktig, virkningsfull.

Zero Day sees på Netflix.