Ukens unødvendige – Alien: Romulus

For en dag. Ikke bare har jeg måttet levere fra meg en tekst (til en annen publikasjon) som jeg har slitt med altfor lenge, uten å føle meg trygg på at den er så god som den burde være (noe som gnager på allerede tynnslitte nerver); i tillegg skinner solen på sitt aller mest strålende vis og fra en skyfri himmel – mens jeg er i rødvinshumør. Og så, på toppen av alt, må jeg skrive en omtale av en film som er så unødvendig og uspennende at det går på de aller siste livsgnister løs. (Riktignok er jeg forhåndsuttatt på det norske landslaget i klaging på I-landsproblemer, så noe kan jeg glede meg over.)

Alien: Romulus er en såkalt «interquel»; en høykonseptbetegnelse som garantert er tenkt frem av urimelig kløktige markedsføringshoder med altfor høytsvevende tanker om seg selv, bransjen sin og produktene de selger, noe som i seg selv burde gi enhver potensiell kinobillettkjøper grunn til å tenke seg om én gang til. Hva begrepet faktisk mener å si er at filmens handling er lagt til tiden mellom den originale, Ridley Scott-regisserte spaceskrekkorienterte «Alien» (1979), og den hypermacho og testosterondrevne, James Camoron-regisserte actionoppfølgeren «Aliens» (1986).

Hvilket i og for seg kunne vært fint, eller i det minste OK – om man hadde evnet å skramle sammen et manus tuftet på mer enn bare å sette sammen elementer fra de to nevnte forgjengerne (og et par andre sjangerøvelser), stokke litt om på dem og så servere dem som noe nytt og spennende. Men det har altså regissør og medforfatter Fede Alvarez ikke gjort. Sammen med manuskollega Rodo Sayagues har han skrevet et pastisj-lignende oppgulpsmanus – noe de har gjort to ganger tidligere: «Evil Dead» (2013) og «Texas Chain Saw Massacre» (2022) – som aldri er i nærheten av å nærme seg sine forbilder.

For å appellere til dagens viktigste publikum (altså ungdommer) har de gått for kids-knepet, idet rollefigurene (og de korresponderende skuespillerne) er unge mennesker som ser enda yngre ut enn de faktisk er. De to viktigste, Rain (Cailee Spaeny) og Andy (David Jonsson), bor på en mørk og støvfylt gruveplanet hvor ingen noensinne har sett solen og hvor alle dør av sykdommer forbundet med gruvedriften. Når Rain blir nektet å forlate planeten til tross for at hun har jobbet lenge nok til å kvalifisere, bestemmer hun seg for å takke ja til å bli med noen venner som planlegger å stjele et tomt lasteskip, for så å dra til en planet nærmere solen. Ikke overraskende går ikke dette helt som planlagt. Men nøyaktig slik vi i salen så for oss? Å, ja.

Grunnet filmens uheldige blandingsmisbruk av sakte oppbygging (à la «Alien») og rå action (à la «Aliens») sitter publikum igjen med en ubrukelig «mellom to stoler»-miks, som hverken blir ulidelig uhyggelig og spennende, eller adrenalininduserende actionfylt; spekket med scener, sekvenser og øvrige elementer hentet fra foregangsfilmene og brukt på et vis som ligner langt mer på simpelt tyveri enn ærbødig hyllest. For å fikse ett av filmens plottproblem har man attpåtil hentet frem en figur fra originalfilmen (hvis blotte eksistens i denne filmen er en hån mot fysikkens lover), noe som skurrer langt mer enn det hjelper.

Selv om Fede, Rodo og de andre bak kamera – samt Cailee, David og de andre foran – gjør mye godt og leverer alt de kan, ender Alien: Romulus opp som et irrelevant, uoriginalt, unødvendig ekstrakapittel i en allerede over-lang saga (den talte seks spillefilmer før denne), som endatil er for lang i seg selv, full av hendige sammentreff og dusteflaks, og helt uten den tyngde som gjør at man tar handlingens hendelser på alvor. Du vet, slikt som gjerne følger av at filmskaperne har en egen idé, en litt ny historie.

Er det noe slik du vil ha, får du lete andre steder. Som for eksempel på en DVD eller Blu-ray med den originale ’79-utgaven. (Bare hold deg unna den istykkerklippede utgaven som ligger på Disney+. Den er et sørgelig skue.)

God helg.