Utvalgt

Amerikaneren Jalen Ngonda utga i fjor det beste retrosoul-albumet på adskillige år med Come Around And Love Me, på selve gullstandarden for sjangeren - Daptone records. Retrosoul kan være ganske ekkelt og sixpence-aktig, men det tørre og friske lydbildet er blitt et ganske dominerende sound med årene - også innen indierock og alskens annen musikk. Når når noe liksom skal låte bra og autentisk, går man for det.

Men det er en twist, og det er at Jalen tok omvendt rute og kom seg til England for å bli stor, og av alle steder til Liverpool, dit han flyttet i 2014. Det er sikkert blitt London etter gjennombruddet, for han har en egen evne til å kanalisere de tre store - Marvin, Smokey og Curtis - på en måte som likevel får det til å føles som det det unektelig er: musikk for vår tid. Fabelaktig låtskriving og en stemme som passer til.

Nå er en ny single ute, minst like bra om ikke enda friskere enn på albumet. «Illusions». Hør og bli glad - og en like fin nyhet er at han nettopp ble booket til konsert i Norge, nærmere bestemt i Bergen. Han spiller på den langvarige festivalen Nattjazz, som forøvrig har et strøkent program. Han skal på lørdag 1. juni på USF Verftet - samme kveld som suverene liveband som Post Koma og Paal Nilssen-Love Circus.

Den beste konsertdokumentaren noensinne? Det er mye mulig. Mange så denne da den kom i 2021, men det var også mange som ikke så den. Hvorfor ikke gjøre noe med det sommeren 2023? Den dukket plutselig opp på svensk TV her en kveld (det sier kanskje noe om min alder at jeg forholder meg til svensk lineær-TV men samma det) og det føltes som et svik å ikke se den igjen der og da. Den var minst like rørende og interessant og begeistringsvekkende nå. Vi er midt oppi tidenes festivalsesong, men for norske fans av soulmusikk er det temmelig skrinne tider, som alltid. Selve historien om hvordan denne festivalen, The Harlem Cultural Festival, ble til i 1969, og siden neglisjert av historiens hukommelse, er fascinerende i seg selv, og godt dekket av arkivklipp fra politikk og samfunnsliv, og inspirerende 'talking heads' foran kamera i dag. Men jeg blir bare så lykkelig av å se fargene, klærne og stemningen blant publikum her. Og noen oppsiktsvekkende gode og nære liveopptak av Nina Simone, Sly & The Family Stone, Max Roach, The 5th Dimension, Gladys Knight, David Ruffin, Stevie og mange flere. Tidenes line-up? Mest gripende er nok en totalt hakkandes fantastisk og rå duett mellom gospeldronningen Mahalia Jackson og den gang unge Mavis Staples.

I forrige uke ble den alternative festivalen Lyse Netter arrangert i Moss, til stor suksess. Festivalen var frontet av Emil Nikolaisen, men mye av den gode kulturelle energien i Moss kommer fra med-arrangørene i bokhandelen og kulturhuset House of Foundation. De har også et kresent bokforlag, som blant annet utgir filosofiske og kulturkritiske tekster av høy standard. Nå nettopp utkom klassikeren Den kapitalistiske realismen av kritikeren og bloggeren Mark Fisher (1968 - 2017). Den utkom i 2009 og er blitt en av moderne tids viktigste samtidsfilosofiske rants, om maktesløsheten og den såkalt refleksive impotens mange føler i møte med kapitalismens etter sigende uunngåelige dominans i våre liv. Noen linjer føles daterte nå, men det dirrer fortsatt av hovedtesene hans. Som vi vet er det jo bare blitt verre siden den gang. Han knar dette stoffet med personlig klo og et eget øye for popkulturell signifikans. Og for mer av sistnevnte anbefales også den suverene tekstsamlingen Ghosts of my life. Writings on depression, hauntology and lost futures fra 2014 - noe det smarteste som er skrevet om film, TV, moderne musikk og livet selv dette årtusenet.

Mummitrollets mor, formidler av raushet og undring, kunst og liv. Tove Janssons storhet er udiskutabel, men som billedkunstner er hun ikke like kjent som for det verdensomspennende Mummi-universet. Jansson kom fra en kunstnerfamilie, studerte på akademiet og malte aktivt i tillegg til å forfatte og illustrere bøkene og tegneseriene. Selvportrettene viser en ny side av Jansson og kan sees på Tegnerforbundet i sommer.

Det lille tverrfaglige galleriet PYTON, drevet av Are Blytt, Henrik Ødegaard, Richard Øiestad og Tron Meyer, står for årets juniutstilling på Kunstnerforbundet. Med en solid liste navn kunstnere – både eldre og samtidige, presenteres VIRKSOMHETEN som begrep, iscenesatt i ‘et slags kontor, et slags styre­rom, et slags vente­rom, et slags show­room’ – i visningsrommenes sted. Kunstnerlisten er lang og variert – ikke vet vi hva de skal vise av Karl Lagerfeld, for eksempel? Eller Kristoffer Cezinando Karlsen. Gøy ser det uansett ut til å bli.

Det eminente Serieteket på Deichmann Grünerløkka er åsted for Oslo Comic Expo 2023 til helgen, der du kan se store navn og up-and-coming tegneserietegnere og forfattere snakke fag og feste om hverandre.

Få med deg lørdagen, med et program som blant annet inneholder norsk manga, Brian Blomerth om sin bok om LSDens historie og jentene bak Bilde av en brennende Tesla, Annika Linn Verdal Homme og Fanny Vaager.

Forskning og kunst. I utgangspunktet er de kanskje rake motsetninger, men på et tidspunkt ble kombinasjonen et vanlig syn på galleriet for millennial-generasjonen: bord, hyller og glassmontere med mye informasjon, lite estetikk og en grunnidé formulert som en akademisk avhandling. Hvorfor? Kunsthistoriker Claire Bishop forklarer.

Magasinet The Point «A magazine founded on the suspicion that modern life is worth examining» er bedre enn det høres ut. Denne teksten, for eksempel, som du sannsynligvis har lest om du har lest Joshua Cohens essaysamling Attention. Til poenget: Med uregelmessige mellomrom slipper de en podkast, og nå har de lansert en ny serie: «Selected Essays» – essays du bør lese, men som du sannsynligvis ikke har lest. Første gjest er den amerikanske kritikeren Christian Lorentzen, som snakker om George Trow og essayet Within Context of No Context som The New Yorker nærmest ryddet et helt nummer for i 1980. Lyden er ikke spesielt god, og den blir ikke spesielt bedre av at Lorentzen spiser kjeks, men en utvalgt er det likevel.

T-Pain er utvilsomt en av de viktigste popartistene de siste 20 årene. Det til tross for at han ikke har gitt ut noe genuint viktig på femten år (Epihany, 2008). Men med lekenhet og innovativ tilnærming til nye teknologiske hjelpemidler hjalp han hiphopen og r&b-en inn i det nye årtusenet og forbi. På den tiden var T-Pain en slags fremtids-maskot, en raring med flosshatt og sirkusdirektør-aktige dresser som kunne synge et overprodusert refreng som løftet nesten hvilken som helst låt rett inn på hitlistene.

Nå har han roet ned på autotunen, men han er fortsatt en maskot. Sist sett i monster-kostyme i USA-versjonen av Maskorama. Det ga tydeligvis mersmak, for nå har han gitt ut et rent cover-album – eller en Maskorama-setlist, om du vil. Den kunstneriske verdien er diskutabel. Han kan synge, det har det aldri virkelig vært tvil om, men her radbrekkes det over en lav sko. Noen av sangene er så crazy at de likevel holder på oppmerksomheten, spesielt Black Sabbath-coveren «War Pigs». Helt fakka.

Sporet som er nærmest ekte bra er soul/r&b-klassikeren «A Change is Gonna Come». Like bra uansett hvem som synger den, den.

Selv on mye musikalsk har endret seg, siver den T-Painske livsholdningen gjennom også i dette tullete låtmaterialet: ingenting betyr noe, alt er kødd, ikke ta ting så seriøst – og den holdningen er det bare å ta med seg inn i hverdagen. Sangene får ligge igjen.

«Påfunnene hans får Marina Abramović til å se ut som en tur i parken», skriver Rosanna McLaughlin når hun prøver å forstå fenomenet Liver King, en macho-influenser som spiser innvoller. Med jevnlige gjesteopptredener på verdens største mannepodkaster har han lyktes med å spre budskapet han utrettelig promoterer på Instagram: oppfør deg som et steinaldermenneske, og du vil finne deg selv.

Lenge hevdet leverkongen at han ikke brukte anabole steroider. Å kalle det en løgn føles både overdrevet og utilstrekkelig på samme tid. For når fiksjonen er såpass åpenbar er det ingen grunn til ikke å kalle ham kunstner, mener McLaughlin. Vi lever i en gullalder for slike performance-kunstnere – en gruppe som utgjør en slags kapitalistisk avant-garde – og de tiltrekker seg et publikum tradisjonelle performance-kunstnere bare kunne drømme om. Derfor er det synd at de sjelden klarer å si noe verdifullt om forholdene de lever under.

Plutselig dukker det opp en låt som gjør livet nytt igjen. For meg skjedde det nå helt nylig under den sterke lysbilde-visningen av Niilas Sombys fotografier fra samisk kultur og aktivisme som vises i forbindelse med Guttormgaards arkivs Nils-Aslak Valkepää / Áillohaš’-tematiserte utstilling Helsing frå Sameland (tittel etter den kritiske pamfletten med samme navn fra 1971). Låten det er snakk om er det samisk-norske bandet Vajas såre, men håpefulle «Chudi People». Kort beskrivelse: Atmosfærisk, meditativt og med vakker joik, fremført av Niilas Sombys bror, Ánde Somby. Vajas oversatt til norsk er ekko, og slike sterke effekter skyr Vajas på ingen måte. Summen er en veldig sentimental og vakker låt. Under åpningen av utstillingen kom folk visstnok ut fra filmvisningen med tårer i øynene.

PS: Disse Chudi people, altså tsjudene, dukker for øvrig opp som røvere og skurker i filmen Veiviseren (1987).

«Den siste filmen» hadde premiere i forrige uke, kinodokumentaren om den beryktede filmskaperduoen Wam & Vennerød. Etter hvor mange som for tiden låner W&V-DVDer på Deichman i Oslo å dømme, har dokumentaren gitt oss en ny giv til å gyve løs på den kjente, kjære og uthengte rekken med filmer (det kan vel ikke være vanlig at halvparten av Oslos Bryllupsfesten-DVDer er utlånt?). Debutfilmen deres, Lasse og Geir, er nemlig bare overflaten av en livlig filmografi som gjenspeiler 70-, 80- og 90-tallets mest debatterte temaer, såvel som dårlig filmatisk håndtverk. Mange av dem er imidlertid vanskelige å finne, da de ikke overlevde spranget fra VHS til DVD. Likevel er det verdt å trekkke fram Hotel St. Pauli som et av deres høydepunkter – et bekmørkt rusdrama med gnikkende skinnjakker, sado-masochistisk cucking og umiskjennelige Wam & Vennerødskke one-liners. Filmen handler om en naiv bygdegutt som drar til København fordi han har lest om danske jenter i et pornoblad. Han spør den første jenta han møter om hun «er hore», blir med til en leiligheten hennes der forfatterkjæresten også oppholder seg, og prøver hasj for første gang. Den poetiske fortellerstemmen forvirrer mer enn den forklarer, ingen av karakterene har sammenhengende psykologi, det finnes ikke noe meningsfullt plot, og den er et perfekt uttrykk for det norske 80-talls-mindreverdighetskomplekset.

Landets fineste popsoulband, og det bandet jeg nok har sett flest ganger live de siste fem årene, er ute med en nydelig single for helgen. Den er hentet fra deres kommende album som, om man skal dømme etter konserten på Nasjonal Jazzscene i fjor da de fremførte det i sin helhet, later til å bli deres mest herlige og helstøpte til nå. Fjorårets album «In The Sun, In The Rain» ble nettopp nominert til Spellemannpris i kategorien R&B, men hva slags musikk er det egentlig? Jeg har ofte opplevd dem innenfor en slags ungjazzkontekst, siden musikere som trommis Ola Øverby og synth/klarinettist/korist Solveig Wang og flugelhornist Lyder Øvreås Røed stadig er å se i andre jazzsammenhenger. Så har man folk som bassist Andreas Rukan, som er en av kjernen i tigerstate og er en naturlig del av the experimental pop underground i hovedstaden. Men er det så nøye da? Vokalist Sofie Tollefsbøl tar Toten-soulen til nye høyder, og er med sin uhøytidelige fremtoning et menneskelig forbilde for vår tid. Singelen innehar denne særegne midtempo funk-humpen som bandet har gjort til sitt varemerke, koblet med sedvanlig underlige tekster, og en liflig melodilinje. Det er nok progressive R&B det er, ja.

Fotballtribuner er en stor, men ofte oversett leverandør av visuell kultur. Det startet så smått i tiårene etter krigen med hjemmelagde bannere og enkle flagg i klubbfarger. I dag er tifo – fellesnavnet på den visuelle delen av tribunekulturen – synonymt med store arrangementer med kompleks koreografi og kreative motiver som det må en massiv, kollektiv innsats til for å sette til verden. Få steder gjøres akkurat dette bedre enn i Dortmund i Tyskland. Onsdag denne uken viste Borussia Dortmunds Südtribune frem et voldsomt skue: Tusenvis av flagg i svart og gult, et møysommelig tegnet europakart, og en supporter med bluss og pils i ryggsekken, klar for nye eventyr. Under to banner stod det, oversatt til norsk: «Og hver gang var det verd å stå ved din side» og «reisen vil for alltid fortsette». Et sterkt budskap, ikke bare om å støtte sin fotballklubb, men også mer generelt om å gå gjennom livet med kjærlighet – og ta det som en tur. Noen av oss ble litt rørt.

Hvordan kampen gikk har jeg ikke fått med meg.

Noen tekster forteller deg noe nytt, andre beskriver noe du allerede visste, men mye bedre enn du selv hadde klart. Dette Star Wars-essayet er av siste sort. Den mystiske skribenten Coldhealing er mest kjent for sitt internett-antropologiske arbeid, der han tråler Tiktok etter merkelig oppførsel for å dele videre på Twitter (i en tekst om «hyperoppriktighet» forklarer han hvordan feeden gir oss et insentiv til å opptre i en slags superposisjon mellom ironi og oppriktighet. Anbefales også!). I tillegg er han åpenbart lidenskapelig opptatt av Star Wars: Med 16 000 ord forsøker han å legge ballen død i samtalen om The Last Jedi. Filmen fikk egenhendig Disney til å skrote planene om en ny kinotrilogi, og i konkurransen om å være det mest forhatte Star Wars-produktet gjennom tidene, har The Last Jedi i alle fall en pallplass. Det til tross for dens fremskrittsambisjoner, frihetsfølelse og elegante metagrep. Coldhealing loser oss gjennom hele historien i et forsøk på å forstå psykologien når mediekonglomerater møter milliardinvesteringer møter superfans som nekter å vokse opp.

Fakethias er en produsent og DJ som alltid har behersket et eget sound. Det er fremtredende på hans soloprosjekter, som hans spellemannsnominerte Attune, men signaturene er også tydelige i samarbeidet med Sushi x Kobe: industrielt og hardtslående, men likefullt høyoppløselig og detaljert. Den kommende EP-en tyder imidlertid på et radikalt stilskifte, for de to siste singlene – sist ute «Disconnection» – befinner seg langt fra snabbtechno eller det man kan kalle dekonstruert klubbmusikk. Selv om låtene har metal-instrumentering, er de prosessert og mikset såpass beinhardt at de kan vekke oppsikt under DJ-sets i de mørkeste kjellere.

Den bergenske R&B-sangeren Nelly Moar, med fortid fra Grieg-akademiet og jazz-referansene i orden, og bla bla, er blitt drillpike. Altså har hun kastet seg over raspende og urovekkende hi hat-trommer i den stilen som er blitt synonym med den britiske gangsterrap-undersjangeren drill. Den sugende basslyden á la dubstep (ev. bare dub) er også på plass. Det er en del spennende ting som skjer med R&B-en nå, drevet frem av en interesse for i utgangspunktet britiske subsjangre, tenk f.eks. PinkPantheress' drum and bass-ladete prosjekt, og Nelly Moar er i høy grad med på utviklingen.

Jeg kommer muligens litt sent til festen her, men det gjør ikke noe noe når opplevelsen er såpass sterk. Boken ble påbegynt i en stol på Deichman Bjørvika sist søndag, femti sider gikk rett ned, så sovnet jeg en periode i stolen der, før jeg kom meg hjem og ikke klarte å gi meg før jeg nådde frem til den siste siden. Boken utkom i fjor i serien Gyldendals moderne klassikere, til endel oppmerksomhet, men den hadde allerede imponert flere generasjoner lesere, i viktige serier som Gyldendals små grå, og ikke minst der den kom først, i den elegante Vita-serien. Selve romanen utkom første gang i 1963, fra en av Østerrikes fremste forfattere av sin periode. Men inn og ut av glemselen går man likefullt. Det er lite å glemme for den som faktisk leser den – en kvinne befinner seg alene på en jakthytte i Alpene. En morgen oppdager hun at hun er fanget i et område omgitt av en glassvegg. De få menneskene på utsiden ser ut til å være daue. Hva gjør man så? Det er både post-apokalyptisk skummelt, og som en eventyrlig fjellvariant av Robinson Crusoe, men først og fremst er det en strålende naturskildring som gjør at man får årstidene under huden, og får et personlig forhold til noen uforglemmelige romankarakterer som er helholdvis melkeku, jakthund og pussig katt. Dessuten er det, med tanke på tiden den ble skrevet i, et ganske annerledes kvinneportrett. Jeg pleier ikke strø om meg med klamme ord som leseglede, men det er nettopp det jeg føler.

At det å få seg et Disney+ abonnement skulle bli berikende, virket selvsagt, gitt min livssituasjon med barn sugne på Pixar og denslags. Men at det mellom Havfruen Ariel, Bluey fra Australia og The Mandalorian skulle dukke opp forrige tiårs kanskje særeste, rareste og beste serier fra vår tids USA - Atlanta - var likevel en gledelig overraskelse. Serien til Donald Glover aka Childish Gambino, der han selv spiller hovedrollen som den strevende managerspiren Earn, gikk én sesong på Apple da den kom i 2016, før den forsvant fra norsk internett før andre sesong var igang. Serien ble sendt på Hulu - og fulgte med katalogen da Disney kjøpte rettighetene en gang i fjor.

Atlanta er ihvertfall fantastisk TV. Earn, som på tross av en påbegynt Ivy League-utdannelse på Princeton, er en til tider hjemløs manager som forsøker å gjøre deals for fetteren, den lokale rapperen Paper Boi. Gjennom flere sesonger følger vi trioen Earn, Paper Boi og kompisen Darius, og deres reise oppover, gjennom og via raplandskapet, dagens Atlanta, musikkindustri og (i hovedsak) det å være svart i dagens USA. Serien har fått skryt for å vise alternativ maskulinitet – nyansene i ansiktet til skuespiller Brian Tyree Henry som Paper Boi er alene nok til å formidle et vell av den. Atlanta balanserer stadig på grensen til magisk realisme, gjør gjerne kortfilmer av episoder, har skumle adapsjoner av current events og lyser mot et bakteppe av alt som ulmer – i tillegg til å være gjennomgående veldig morsomt og smart. Jeg så de siste tre sesongene i et jafs og det var både en reise og en trip. 

Actionfilmen var en gang en sjanger drevet av genuin galskap, en sjanger der kokainavhengige Hollywood-produsenter fikk frie tøyler til å mane frem tenåringsgutters innerste macho-fantasier. Den tiden er forbi – det var i alle fall nesten ingen som fikk med seg fjorårets beste actionfilm. Michael Bays Ambulance er i hovedsak en to timer lang biljakt, med skyhøye stakes, innovativt drone-kameraarbeid og en besatt Jake Gyllenhaal. Den er smidd over samme lest som hans tidligere 90-talls-mesterverk, der katarsis oppnås gjennom adrenalin og roping, men fri for hans vanlige, høyrevridde subtekst. I vakuumet mellom et sviktende helsevesen og desperate opportunister er det nemlig sykepleieren som fremstår som filmens virkelige helt.

I anledning burgundslippet på spesialpolet på Aker Brygge denne uken, hvis dramatiske åpning med ivrige, maskerte unge menn med handlevogner så ut som en scene fra en tenkt dokumentarfilm av Kristoffer Borgli, kan vi jo ta en lytt på de ønofile guttene fra Tøyen Holding, som har en jazzy ny single ute i dag, i stilen som vi tidligere kalte sløy, men som her kan omtales som: med jordsmonnpreg.

Ny single fra det herlige og våkne stonerrock-trioen som de siste par årene har utviklet seg til å bli en av landets virkelige liveattraksjoner. Meget aktive med et høyt antall konserter og utgivelser i sin fortsatt korte karriere, og i mai kommer et nytt album med minimalistiske riff som blir strukket i alle retninger. Denne gangen også med en gjestegitarist som endelig har møtt det store publikummet hun lenge har vært på vei mot - Ålesunds jazzmonark Hedvig Mollestad.

Der hoppkanten

slutter, begynner

Noriaki

Litteraturen blir kanskje ikke smalere enn i Endre Rusets diktsamling Noraki (2017). Boken består av en håndfull haiku-inspirerte dikt, alle sammen om den japanske skihopperen Noriaki Kasai (50). I 2017, da denne samlingen kom ut, var han allerede oppsiktsvekkende gammel. I 2023 har han gjort comeback som skihopper på det nest øverste internasjonale nivået, kontinentalcupen. Og denne boken er igjen aktuell.

At dikt om skihopp kan vise seg så vakre, lette og entusiastiske som i Noriaki, skyldes i store trekk skrivegleden Ruset utviser – den skinner gjennom i hvert bilde og vending. Kasai antar en nesten mytisk form, og det som innledningsvis kan virke som et noe fattig utgangspunkt, fremstår under lesningen overskuddspreget og uuttømmelig. For på samme måte som Noriaki sitter på bommen og gjør seg klar til å fly ned Planica eller Kulm, har også diktene noe svevende over seg. Litteraturen oppstår i denne uventende sammenstillingen mellom skiflyvning og haiku-formen. Tre ganger 19.5, viser dommerne.

Som stor fan av psykedelisk pop i store deler av livet, er det så klart med en viss interesse man møter trap also-ran Lil Yachtys nye album, som sannelig er inspirert av psykedelisk pop. I seg selv er det ikke lenger noe rart at rap og R&B-artister omfavner dette soundet, det har vært en tendens i årevis, men det er likevel en radikal og nevneverdig utvikling for ham. Ja det er endel traurig Tame Impala-aktig lydtapet og noe Flying Lotus-aktig pseudo-jazz her og der, og temmelig ujevnt låtmateriale (og mye av det), men det er stort sett ganske kledelig, dette her? Særlig de underfundig snublete funk-ruslerne, i en temperatur som f.eks. Steve Lacy perfeksjonerte på det som ble et av fjorårets beste album. Yachty bedriver bedrøvet snakkesynging, men virker likevel begeistret over egen eksperimentering. Motown er fortsatt tilstede i musikklivet!

Jeg undrer meg av og til over hvorfor psykologi er blitt vår tids definerende myke vitenskap. Kanskje er det fordi det alltid kan oppfordres til å snakke om det, noe som er et særdeles godt utgangspunkt for å lage innhold. Fotballpsykologipodkasten Fotballhode er et godt eksempel. Tidligere fotballspiller og nå mediemann Yaw Amankwah og idrettspsykolog Henrik Herrebrøden snakker med ulike aktører innen fotballen, fra spillerutviklere som har et spesielt blikk på de yngste (Gaute Larsen), til etablerte profiler som Hugo Vetlesen og Erik Botheim, eller landslagskeeper Guro Pettersen, som åpent i studio reflekterer over hvordan det var å tape 0-8 mot England – og så forsøke å reise seg etterpå. Det kanskje mest interessante er å høre hvor ulike personligheter de som lykkes i fotballen har. Fotball er et lagspill, og da trenger man visst alle slags typer folk. Og det, tenker jeg, har som mye av innholdet i denne podkasten, tydelig overføringsverdi til resten av livet og samfunnet.

Da jeg leste Lene Bergs ferske roman Fra far nylig, ble jeg så klart ekstra interessert i faren Arnljot Bergs livsverk. Den ofte deprimerte filmskaperen som ble dømt for legemsbeskadigelse mot sin unge franske kone med døden til følge, var i sine siste år før selvmordet forfatter og frilanser. Bøkene hans er ujevne, men Nøkkelpersonene (’81) er verd å lete etter på antikvariat. Den har enkelte selvbiografiske trekk, den er eksperimentell i form, dyster og morsom og spennende i innhold. Den av mange mislikte teatermannen og kritikeren Peter Vogel er funnet død for egen hånd. Vi lærer ham såvidt å kjenne via personene rundt ham, deres korrespondanse om ham, avisartikler, journaler, brev og så videre, samt upubliserte bokanmeldelser og etterlatte notater på teatermannens innholdsrike skrivebord. «Alt det tullet som til sammen tegner et menneske, slik som tusen toner tegner en melodi», som Berg skriver.

At den nye filmen om Edvard Munch, spilt av fire forskjellige skuespillere og til dels satt til nåtidens Berlin, er blitt hyllet av landets kritikere, sier kanskje mer om patriotisme og lave standarder enn filmen selv. I slike stunder er det bedre å vende blikket vekk og tilbake til 70-tallet, da engelskmannen Peter Watkins lagde et stilsikkert, norskspråklig dokudrama om kunstneren. Filmen hadde premiere i Cannes, etter å ha blitt vist som miniserie på tv, og man kan, etter snart 50 år, trygt si at den har noe tidløst over seg. Kameraets dokumentariske tilstedeværelse gjør miljøskildringene av Kristiania rundt århundreskiftet nesten uhyggelig troverdige, der karakterene nå og da forundret skotter bort på kameraet, før de vender tilbake til sine samtaler og gjøremål. I blant blir familiemedlemmer, bohemer, elskere og kritikere intervjuet, om de lange dagene på fabrikkene, datidens kristenmoral og deres mening om Munch.

Kan leies på Amazon for rundt 40 kroner, og kanskje finnes den også i sin helhet på Youtube.

Melodisk og medrivende, moderne og atletisk pianotrio-jazz fra noen av the best to do it for øyeblikket. Rytmisk er det ofte som å studere eikene på et sykkelhjul i fart.

En liten perle fra Hirokazu Kore-eda, regissøren av Shoplifters, som vant Gullpalmen i Cannes i 2018, og Min vakre stjerne (2022). Igjen er det familierelasjoner, annerledeshet og mat som får bli omdreiningspunkt. To barndomsvenninner reiser til Kyoto med en drøm om å bli Maiko, altså Geiko(Geisha)-lærlinger. Den ene åpenbarer et fortryllende potensial som selskapsdame. Den andre er fomlete, men viser seg å være en mer enn habil kokk. I serien, basert på en populær japansk manga, følger vi Kiyo, som blir lærlingenes Makanai – huskokk. Gjennom henne får vi ta del i det beste av japansk matkultur; jakten på råvarer, finslig skjæring, koking, fellesmåltider, skiftende årstider og ritualer fra en av landets fremste auteurer. Nydelig. 

Med uregelmessige mellomrom skjer det, at man oppdager et kunstnerskap som kan få en til å lure på om det er noe alvorlig galt med maskineriet. At det er noe som ikke fungerer siden man man ikke har oppdaget det før, men som man ikke har tid til å tenke noe mer over, for tiden fremover skal vies til å se ALT vedkommende har vært borti. På onsdag ble det vist to filmer av den iransk-amerikanske filmskaperen Caveh Zahedi på Kunstnernes Hus, kortfilmen Dimitri in the Mud With Turquoise (2006) og den korte langfilmen I don't hate Las Vegas anymore (1994), sistnevnte om kjernefamiliens iboende brutalitet og forsøket på å hanskes med det (via ecstasy). Det var det beste jeg har sett i år, så nå skal jeg se alt (mye ligger på vimeo og youtube), og gruer meg til det er over.

Grunnen til at jeg ikke ler så ofte lenger er fordi jeg sparer opp kvoten til Vegars Tingshow på Nieu Scene. Her har Vegar Tryggeseid, Sverre Magnus Mørk, Michael Amundsen og Tom Erik Paulsen liret av seg absurditeter krydret med anti-humor én gang i måneden siden 2018 (og det har holdt seg). Gjennom showet står det provoserende generelle temaet «ting» på agendaen, presentert med powerpointer som blant annet består av animasjoner som er så dårlige at det blir bra.

Ellers er det anledning til å se Vegar Tryggeseid varme opp for Tim Heidecker på Parkteatret på intet mindre enn den internasjonale køddedagen 1. april

På et vors for mange år siden - typisk nok før en Yoguttene-konsert – ble jeg introdusert for musikken til en rapper som het Max B. Den var veldig New York-sk. Ikke boom bap som Nas eller Jay-Z, mer i retning sexy gangster, sånn som 50 Cent-sanger med syngerefreng og/eller soulsample-tung The Diplomats. Max B sang halvsurt på refrengene og rappet utpreget sløyt på versene. Det var bra, joda, og for all del, men jeg lot meg ikke umiddelbart frelse. Hadde på mange måter blitt ferdig med hele New York til fordel for sørstatene noen år tidligere. Det mest oppsiktsvekkende var engasjementet til han som viste meg det. Det var tydelig at dette var en kultrapper. Like etter dumpet jeg ned i et sete på trikken på vei til konserten, og der, på veggen like foran meg, sto det skrevet noe med sprittusj.

«Free Max B».

Max B, eller Charley Wingate, som han egentlig heter, satt nemlig i fengsel. I 2009 hadde han blitt dømt til 75 års fengsel for blant annet medvirking til drap. Max B, som da var 31, kom til å dø i fengsel. Derfor var det store nyheter da rapper og samarbeidspartner French Montana den 9. januar i år bekreftet at Max B slipper ut i løpet av året via Twitter-profilen sin.

Bare litt over en uke senere slapp Gimlet Media en Spotify-eksklusiv true crime-lignende podkast-serie om Max Bs vei inn og ut av fengsel. The Conviction of Max B er en verdig, men like ful spennende introduksjon til livet til en av de største rapperne som aldri rakk å bli en virkelig stjerne.

Max B vokste opp blant rusavhengighet, fikk en kometkarriere like før strømming tok av for fullt, men risikerte alt for det som skulle være en enkel inn-ut-operasjon til en verdi av 40 000 dollar. Det gikk fryktelig galt. Nå får han en sjanse til.

Det er en fremmedgjørende opplevelse å se mennesker man kjenner kave med å gjøre seg forstått på et fremmedspråk, å se dem reduseres til en pappfigur av seg selv, og i mer eller mindre grad ta til takke med det. På samme måte som det kan være fremmedgjørende å høre noen fortelle en historie man kjenner, til en fremmed. (Verst er det selvfølgelig å være den som blir betraktet i disse situasjonene, men det er en annen sak).

I London review of Books-podkasten med Vigdis Hjorth, skjer begge deler. Hun forteller ting man allerede vet om man har fulgt forfatterskapet, og hun gjør det på engelsk, til fremmede. Men i stedet for å virke fremmedgjørende, er det nesten så man kommer nærmere, for som hun selv sier: det er lettere å snakke om disse tingene når det er en avstand der. I tillegg snakker de selvfølgelig om ‘nausgaard, om Kierkegaard og om humor, men om en så «avansert filosof som Julia Kristeva» vil hun ikke snakke om på engelsk – selv om hennes norske redaktør altså sitter ved hennes side i tilfelle hun famler etter engelske ord (men som ikke griper inn når «servitør» blir til «servant»!).

Bonus-utvalgt: Da Vigdis Hjorth leste høyt på svenske «Sommar i P1» i fjor. På svensk. Hvorfor? Fåglarna vet.

Det en trist dag for den som setter pris på eldre mannlige musikklegender - lenge leve David Crosby! Heldigvis finnes John Cale fortsatt. I en alder av 80 har han laget noe som kan karakteriseres som et mesterverk. Dette er elektronisk kunstrock med mye varme i seg, et deilig og dystert lydbilde med blomster som vokser opp av betongen. Den gamle Velvet Underground-helten (han med elektrisk bratsj og mørk sideskill) samarbeider her med mange interessante folk fra dagens musikkliv, slik som Laurel Halo og Weyes Blood. Mørkt, gripende og jævlig fett. Han kommer med band til Oslo på Loaded-festivalen i sommer, man må se disse folka mens de fortsatt er her.

Den franske, såkalte «nyekstreme» filmskaperen Catherine Breillat er kjent for sine tabubrytende og sjokkerende filmer om kropp og sex, og sitter nå i 70-årene og kan se tilbake på en filmografi som har delt publikum såvel som kritikere verden over. Hennes mest kjente, Til min søster (2001), vises av Cinemateket på Vega kino i Oslo på søndag, og er en sjeldent god beskrivelse av hvordan hat og sjalusi er vevd inn i kjærligheten mellom søsken.

Filmen kan også leies via Vega hjemmekino.

Mørk minimalisme og underlig melodiøsitet – det er en ny og sterk plate ute fra Juni Habel, som sikkert sorterer under merkelappen «freak folk», men mest av alt er et helt eget vidunder. Hun har en dirrende stemme og bedriver et både enkelt og intrikat gitarspill. Musikk som dette peker kanskje mer ut i verden, og albumet er ute på Basin Rock i England og Badabing Records i statene. Da kan man jo bruke henholdsvis Vashti Bunyan og Joanna Newsom som referanse om man vil.

Kunstig intelligens kan kanskje ikke vise oss ny kunst, men den kan i det minste vise oss hvordan Ringenes Herre-filmene hadde sett ut om de ble laget i Sovjetunionen – her presentert i det fossile formatet «Youtube-slideshow». «Looks better than Rings of Power», er det en som skriver i kommentarfeltet.

For dere som skal til Berlin det neste halvåret: Se Sandra Mujingas soloutstilling på byens kanskje viktigste museum, Hamburger Bahnhof. Utstillingen er i forbindelse med at hun vant den prestisjefylte Preis der Nationalgalerie 2021 for unge kunstnere bosatt i Berlin. Sentralt er en gigantisk boks som huser en ny videoinstallasjon - og både bokstavelig og metaforisk: Større blir det nesten ikke.

Denne uken ble det kjent at LA-rapperen 03 Greedo løslates etter bare fire og et halvt av de i alt 20 fengselsårene (!) han ble dømt til i 2018, som følge av besittelse av både våpen og narkotika. For en nyhet! På siste halvdel av 2010-tallet var 03 Greedo en av de beste gangster-rapperne, vist spesielt med album som God Level og The Wolf of Grape Street. Låten «Touchdown» er noe av det beste innen all «autotune-rap». Greedo var melodiøs, men tøff. Hard, men følsom – litt som Future, men han ble aldri så stor at han gikk helt i selvmedliden-stjerne-modus. Han forble en rappens rapper, ikke en popstjerne. Samme dag som løslatelsen ble gjort kjent, ble albumet Free 03 sluppet, hans første siden 2020. Angivelig spilte han inn flere titalls album før han røk i spjeldet, og totalt 3000 sanger. Albumet Free 03 er dessverre langt fra kjempebra, men det gjør meg sulten på mer 03. Ny 03. Det trodde jeg vi aldri skulle få igjen.

For denne romanen mottok IA Genberg i fjor Augustprisen. Jeg burde selvfølgelig lest den på svensk, men nå er den uansett ute i en fristende norsk utgave, oversatt av Bodil Engen. Med skarpt blikk og litterær klo beskrives fire tidligere intense vennskapsforhold, gjenskapt med et lasersyn mot de små detaljene i et liv som skaper det store bildet. Stockholm på 90-tallet og morens sviktende eksistens tegnes frem på en briljant måte

Det er til enhver tid mange legendariske musikere som faller fra, men det var ekstra leit at den britiske gitarhelten Jeff Beck plutselig forsvant pga. bakteriell hjernehinnebetennelse. Han var fortsatt aktiv som bare det, og fortsatt en utsøkt musiker. Til forskjell fra mange av hans samtidige, fortsatte han å være en musiker hele livet, mer enn en rockestjerne eller en «legende», og ikke mer kjent for sin historie og livsstil enn for sin dyktighet. Hans tekniske kompetanse var enorm, og han gjorde stadig nyvinninger på instrumentet. Høydepunktene i karrieren er mange, f.eks den funky jazzrock-plata Blow By Blow (1975), eller Donovans hit «Barabajagal», eller årene han var med i Yardbirds og var med å definere the swinging sixties. Og det er ikke mange musikalske filmscener jeg setter høyere enn da han spiller «Stroll On» med det bandet på The Ricky Tick Club i London, i Michelangelo Antonionis filmklassiker Blow Out (1965). Det apatiske mod-publikummet lar seg ikke imponere, før han i et anfall av Gustav Metzger-aktig auto-destructive art knuser gitaren, og alle hjerter eksploderer.

Når man ser den grå smultringen i midten av trynet på Peter Gabriel, en av britenes musikalske kjemper for sitt arbeid med tidlig Genesis, den ofte smarte solokarrieren og hans hjelp for å åpne døren for musikk fra mange verdenshjørner, aner man fare på ferde. Det kan si noe om manglende smak. Og det trenger man når man gjør comeback etter mange år. Produksjonen på singelen «The Panopticom» som kom denne helgen er temmelig traust og 90-tallsaktig, men det har jo sin sjarm for enkelte. Stemmen hans innehar fortsatt den samme gode karakteren. «Let’s find out what’s going on» synger han, og ganske riktig - den handler om viktige frontkjempere og gravere på nett som Bellingcat. Det er litt søtt, da.

Diktsamlingene og romanene fra Rune Christiansen tar jeg alltid imot med glupsk interesse. Så også med hans ferske utgivelse, der han skriver om og går i dialog med den svenske kunstneren og poeten Harriet Löwenhjelm, spesielt hennes siste dager på sanatoriet Romanäs i Tranås i 2018. Gjennom dikt og epistler foretar Christiansen en biografisk fantasi som gjør inntrykk, i et signatursterkt toneleie. En meget vakker trykksak er det også.

Ryktene vil ha det til at Skrap, bandet til Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck og Anja Lauvdal, skal gjenforenes. Et gjenhør med deres siste og aller beste album Atlantis (2018) gjør deg klar over hvor viktig en slik gjenforening er. Norge mangler velspilt, elektronisk og rar musikk som berører klimakrisen på en måte klimabevegelsen sjelden får til. Joda, vi hører snakk om «økosorg», men vel så viktig er albumets ellers ubønnhørlige fremtidstro.

«Jeg ba til gud, fikk ikke no' svar, det er jeg glad for / Fordi alt jeg ønska meg er ting jeg ikke er klar for».

Rappens freestyle-format er ikke nødvendigvis synonymt med at man rapper tekster man finner på der og da, sånn som i filmen 8 Mile. Man kan også forstå ordet bokstavelig: fri stil – rapping som ikke forholder seg til kravene om vers á 16 linjer, som følges av refreng, og så enda et vers. Rett og slett rapping som bare fortsetter og fortsetter. Formatet egner seg svært godt til bekjennelsespoesi, og en rapper som egner seg særdeles godt til det – levd liv, og så videre – er Larsiveli fra Horten, noe han har vist opptil flere ganger tidligere. På «Freestyle 2023», som ble sluppet via YLTVs Youtube-kanal denne uken, med tilhørende video hvor det skåles med sønn og deles i AA-møte, forteller han selvbiografisk og direkte om prosessen med å bli rusfri og legge fortiden bak seg. Noen linjer treffer ekstra hardt: «Tenk at jeg drømte om det her hele livet / Nå er jeg på et punkt der jeg driter i det».

Den fiktive karakteren Cindy Savalas dukket først opp som sangtittel og i en lengre musikkvideo fra Palmbomen IIs selvtitulerte house-album fra 2015, deretter gjennom hans neste album Memories of Cindy (2017) – en slags biografi som forteller oss at Cindy bodde i Carmel Vista og døde av mystiske årsaker. Deretter ble det, i samarbeid med Blue LoLan, pustet liv i artisten Cindy gjennom debutalbumet I’m Cindy (2020). Over en drømmende, shoegazy atmosfære med utvilsom inspirasjon fra blant annet Cocteau Twins, Slowdive, Julee Cruise og Mazzy Star, synger spøkelset Cindy – til tider nesten robotaktig i takt med melodien – naive, repetitive tekster som utbroderer hennes Laura Palmerske univers og bakgrunnshistorie.

Lite plager høyt utdannede forfattere mer enn å høre at man er en flinkere essayist enn forfatter – det punkterer deres omdømme som visjonær og reduserer dem til en forhøyet lærer. Enten hun liker det eller ikke er dette tilfellet med Sally Rooney, sist demonstrert i teksten hennes i The Paris Review om det å lese Ulysses. Her gir hun en innføring i romanens historie, diskuterer hvordan dens form har én fot i det kvinnelige og én i det mannlige, og hvordan James Joyces evig umulige modernist-puslespill kan (feil)leses som en slagmark for en litteraturhistorisk kjønnskrig.

Råsterk liten gruppeutstilling. Cecilia Jiménez Ojedas grafitt-tegninger med små innzoomede utsnitt av dagliglivet, Bjørn Båsens drømmende Disney-realisme, Erika Stöckels gugge-lignende keramikk-skulpturer (med hull i) og Kaare Ruuds figurer laget av roseblomster (litt kitsch, men ikke så mye man skal tro) er plassert i samme lille utstillingslokale på Frogner, side om side med keramikk-vaser sourcet fra en auksjon (Mulig fra et dødsbo? La oss anta det). Hensikten er å sette lys på historiene vi knytter til objekter, til kunstverk, og hvordan disse historiene aldri er entydige. Nei, det skal gudene vite. Står til 22. desember, så i disse dager er det siste sjanse. Benytt den.

Ingen følelsesladde kronikker om rasisme eller frustrerte tweets om transfobiske slengbemerkninger strekker til når man skal formidle følelsen av å leve et liv der eksistensen din alene setter deg i en faresituasjon. Til det trenger man kunst, for eksempel kortfilmen American Reflexxx. En kveld i 2013 tok kunstnerparet Signe Pierce og Alli Coates i bruk Myrtle Beach i South Carolina som catwalk, utstyrt med en kort kjole, en maske og et kamera. At noe skulle skje hadde de forventet, men de kunne «aldri forutsett skrekken som ville utspille seg på under en time», som det står i beskrivelsen på Youtube. Filmen er en studie i flokkmentalitet og hvordan hat kan oppstå helt uavhengig av objektet: Masken Pierce bruker er av et reflekterende materiale – det eneste tilskuerne ser er seg selv.

Se den her (Youtube).

Det er noe vanvittig ved hvordan vi over en hel måned på død og liv må tvangsfôres med religiøse og overmuntre julesanger, som på sitt verste kan føles ut som om vi forsøkes lobotomeres om til bekymringsfrie, kristne mennesker (mens hele verden brenner). Heldigvis finnes det julemusikk som gir rom for mer enn én følelse. For eksempel Low sin EP Christmas (1999), ganske presist omtalt av Josh Modell som «The religious album even heathens can love». Eller Chestnuts Roasting on an Open Fire Walk With Me (2017), hvor Jherek Bischoff, gjennom lyden av dype synther, bass, saksofon og dombjeller har tolket Angelo Badalamentis monumentale score til Twin Peaks og med det gjenskapt juleklassikere. Hyggelig, melankolsk og creepy samtidig – «alle» i «juleheimen» får viljen sin.

Jack Hildéns roman Bränning følger AIK-supporteren Frank gjennom en hel Allsvensk sesong á 30 serierunder. Parallelt raser livet hans sammen. Kjæresten dumper ham, boken han som forfatter skriver på vil seg liksom ikke, og han glir sakte ut av kultureliten han tror han tilhører. Samholdet på tribunen, mellom en gjeng som egentlig ikke har noe til felles, vel, bortsett fra at de på en eller annen måte føler seg som tapere, og dessuten heier på samme fotballag, er til slutt det eneste som står igjen. AIK gjør sin beste sesong på lenge. Kan det gå? Kan noe som helst gå? Bränning er god nok til å i alle fall delvis fylle tomheten en supporter av et norsk eliteserielag uunngåelig kjenner på i disse dager, i det iskalde limboet mellom to sesonger.

Meningsfull og tidvis melodisk big room vokal-house fra en av housekulturens mest betydningsfulle skikkelser. Ble et større navn for flere på grunn av arbeidet på Beyoncé Renaissance, men kommer bedre til sin rett her i et gjennomarbeidet album. 00-talls rapheltinnen Eve er med på en låt, og norgesvennen Luke Solomon bistår produksjonen.

Mitt forhold til Vågard Unstads (1986-2022) musikk er i stor grad knyttet til oppveksten min på Os. Ikke bare var A-laget noe så sjeldent som en bergensgruppe som hadde en låt om Søfteland («Festival-Girson»), det var stas nok det, men de ble en slags sjelden felles grunn for folk med ulike sjangerpreferanser. Metalfolket hørte på A-Laget, så var også tilfellet med dem som ellers foretrakk The Smiths eller Avicii.

De eneste som var skeptiske til A-laget var bygdens mødre. Eller, kanskje de elsket A-laget de også, ikke vet jeg. For meg er følelsen av at mor kommer tidlig hjem fra jobb mens Vågard gauler linjer som «7. april, 1944 / sprutar deg i kjeften, så du tørker av deg fliret», «Eg ser du ristar skikkelig / deg vil eg stikke pikken i» og «Hon trenar Yoga / eg trener nada / hon leser Kama Sutra / eg ve bare ta hon bakfra», fra et sprengt gutteromsanlegg en essensiell panikkerfaring fra ungdomstiden.

Vågard som rapper var dog så uendelig mye mer enn en hysterisk kis med kjeften i behold. For en 16-åring som såvidt hadde begynt å få noenlunde klare konsepter om både klasse og eksistensialisme, var linjer som «Eg sa Gud! / Kan eg få meg en Mercedes Benz no! / Alt eg fikk var en benzo» fra Vaular-samarbeidet «I min leilighet» regelrett skjellsettende. Jeg tenker fortsatt ofte på den linjen. Denne ukens anbefaling fra meg er å høre og nyte den brede og gode katalogen Unstad etterlot seg, og dvel ved og i de mange minnene vi alle har med musikken. Som Kjetil Ullebø så presist skrev i sitt minneord i Bergens Tidende: Vågard Unstad var den moderne tjuagutten. Musikken han etterlater seg innkapsler alle nyansene av dette helt perfekt.

Når man først har måttet vente siden 2017 på nytt album fra Solána Imani Rowe aka SZA, er det kanskje like greit at det er et 23 låter langt dobbeltalbum. Et episk og mangslungent et sådan. Gjester fra Phoebe Bridgers til Travis Scott og avdøde Ol’ Dirty Bastard, og nennsomme produsenter som er innom en rekke R&B-undersjangre. Vindskeiv alternativ pop til side, handler låtene og platen til sist i størst grad om å gi rom for trettitreåringens utsøkt sjelfulle stemme, som gir samtlige låter et personlig og noe sørgmodig preg.

Vi står midt oppe i usikre tider, og jeg vet ikke om det er derfor, men det er mulig å sanse en slags lengsel i kulturen for tiden. En lengsel tilbake, og gjerne langt tilbake, til nasjonalromantikken, til naturen, til enklere tider. Ja, for den saks skyld vikingtiden og middelalderen. Øystein Rundes Soga om Olav Sleggja ble utgitt i 2009, men jeg kom nylig over den i en lesekiosk – en sånn rød gammeldags telefonkiosk annektert av foreningen Les!, og omgjort til et slags lite bibliotek – og Soga er fantastisk bra lesing. Tegneserieromanen handler om Olav Sleggja, en trell som står i gjeld til vikingtidens kong Olav Tryggvasson, en gjeld han velger å betale på ultra-voldelig vis. Se bare coveret. Men for en mann som har kjempet på auto hele livet, snur det når han etter hvert får noe å kjempe for. I det vris historien fra en slags mangaversjon av vikingsagaene, til noe genuint rørende og vakkert. Soga om Olav Sleggja er fortsatt tilgjengelig på forlagets nettsider.

Det har vært mye snakk om kritikk i høst. Nesten så man begynner å gå litt lei for sesongen, og er klar for å underkaste seg anbefalelsestyrranniet igjen, rett før jul. NALF-seminaret om kritikk var oppstarten, etterfulgt av Kjetil Røeds bløte argumentasjon og påfølgende svar her i Tidens ånd og i Morgenbladet og andre aviser. Nettopp kom litteraturtidsskriftet Bøygen med kritikk-nummer, og kritikeres habilitet er utgangspunktet for den nye utgaven av Prosa. På NALF kom kritikerguru James Wood med et for mange skremmende hjertesukk om at han ikke hadde mage til å slakte mer. Alvorlige saker. Men slakten er ikke et bærende element i den strålende og tjukke essaysamlingen som nå er ute på norsk på Pelikanen i Eirik Lodéns fine oversettelse. Han har gjort grundig arbeid og kan også arrestere Wood i endel faktafeil som har gått gjennom kvalitetskontrollen hos Mary-Kay i London Review of Books og Remnick i The New Yorker. Med tanke på at Wood i utstrakt grad bruker sitering fra verkene han har lest som en del av sine tekster, og på strålende vis, blir det mye språk å holde orden på. Men det er en stor nytelse å lese disse tekstene, som spenner fra 1997 til 2019. Tenk selv hvilken utvikling du har gått gjennom på 22 år. Av slakt er vel det nærmeste man kommer hans essay om det han kalte hysterisk realisme, men jeg antar at en så grundig gjennomgang bare ga positive resultater for dem det gikk ut over, f.eks Zadie Smith, som kan si seg fornøyd med å bli tatt seriøst, selv om kritikken denne gangen var hard. Wood er veldig god på samtidsforfattere og har sett utenom allfarvei, noe som har kommet flere norske forfattere til gode (men av uante grunner ikke tatt med i denne utvidede utgaven av tekstsamlingen Serious noticing). Men jeg vil si han skinner sterkest, og får eldre litteratur til å glinse på boksiden, når han tar for seg Tsjekhov og Tolstoj – og når han skriver om egne erfaringer, religion og trommespill. Det er i alle fall usedvanlig billedsterk og musikalsk lesning som veldig mange vil ha godt av å få med seg, enten man er opptatt av kritikk i det daglige, eller ei.

Myspace, 2007: «Your music makes me warm», skrev Steven. «sally shapiro is the best», skrev DiscorobotO. «cute voice and melody as always», skrev Darth_NodTEK.

Det kuleste i verden i 2007 var den nordiske nu-discoen, anført av Lindstrøm og Prins Thomas. Svenske Sally Shapiro gjør ennå sitt beste for å forbli anonym. Hun gjør sjelden intervjuer, og en kort DJ-turné i 2008 forble hennes eneste sceneopptreden. Selv om den hviskende stemmen bak mikrofonen er forblitt et mysterium, vet vi at det er den svenske Johan Agebjörn som skriver og produserer (Agebjörn og Lindstrøm har remixet hverandre oppigjennom årene). De billige synthene ligger som et tynt slør over oppsiktsvekkende lekker låtskriving, som gjorde at debutlåta «I’ll Be By Your Side» endte opp som en av Pitchforks favorittlåter fra det året. Albumet, «Disco Romance», står ennå fjellstøtt, spesielt sammen med det originale albumbildet. Alle de andre albumene er også veldig gode.

Det er bedroom pop, men mye bedre, og laget lenge før sjangeren ble en greie. Hun utstråler nemlig noe vår tids ensomme produsenter mangler: en overbevisende autentisitet. Kanskje har det noe å gjøre med med fraværet av posering. Myspace var gjerne stedet man fant henne for første gang, altså lenge før internett-offentligheten ble den profesjonaliserte og personlighetsdyrkende vi er vant til i dag – en kultur som fullstendig har vannet ut karakteristikker som «sårbar», «inderlig» og «personlig» i forsøk på å selge oss noe som minner om Sally Shapiro.

Denne uka publiserte det britiske filmmagasinet Sight and Sound tiårets utgave av «The Greatest Films of All Time» – en demokratisk utformet oversikt over det filmkritikere liker best. Førsteplassen, som tidligere har vært holdt av Citizen Kane (1941) og Vertigo (1958), var en stor overraskelse for de fleste: den belgiske, feministiske, insisterende saktegående Jeanne Dielman, 23 quai du Commerce, 1080 Bruxelles (1975).

Selv om sovjetiske Mannen med filmkameraet først var å se på lista i 2012, har den lenge vært betraktet som noe av det viktigste fra filmhistorien. Regissør Dziga Vertov var medlem av et radikalt kollektiv kalt Kinok, som ville forkaste all form for ikke-dokumentarisk filmskaping. Målet var å etablere et «absolutt filmspråk», fullstendig adskilt teater og litteratur.

Det synes. Filmen viser oss det urbane bylivet i Kyiv og Odesa over en hel dag, med en propagandisk fiksering på maskinene, fremskrittet, gleden, leken og arbeidet. Det er hvordan den er filmet som gjør den udødelig: med klippehastighet på nivå med Michael Bay, utforsker den en rekke teknikker som var rykende ferske på den tiden, og oppfordrer andre til å følge dens fotspor.

Og minst like viktig: Den bør sees med filmmusikken til Michael Nyman. Det er en film som handler om å se, og den minimalistiske musikken fra 2002 åpenbarer forbindelsen den har til Koyaanisqatsi (1982) – en ekstatisk følelse av å åpne øynene for første gang og grådig forsøke å ta inn alt.

Se den her.

(Kjære leser, prøv å finn en versjon med bedre oppløsning … !)

I løpet av fem episoder gjør dokumentarserien Slik er våre byer blitt til akkurat det den lover i tittelen. Med startpunkt i den industrielle revolusjon svinger arkitekt Per Kartvedt  (1940-2017) seg fremover i historien med kritiske perspektiver på det meste. Emner, høyrelevante den dag i dag, drøftes. Den grønne by, spørsmålet om bolig i byen, og et typisk 70-talls-perspektiv: planlegging – men for hvem?

Kartvedt står blant annet bak den nå revne glass-modernistiske St. Olavs domkirke i Trondheim (1974-2014), men var mest kjent som teoretiker. Det merkes nok. Men Eva Brustads finstemte og kunstnerisk ambisiøse produksjon gjør at serien alltid er en glede på den ene eller andre måten.

Jan P. Syse (senere statsminister for Høyre) mente den var «marxistisk propaganda», «et grovt overtramp» og «noe av det verste jeg har sett». Uenig. Til sist litt livsvisdom: «Det hjelper ikke her med store planer om framtida, hvis man ikke kan gjennomføre de små, som tar oss fra den ene dagen til den andre. For i mellomtiden skal folk leve og bo – og finne tid til å gi og motta glede og lykke». Amen.

Se den her.

På Kunstnernes Hus kan man for tiden besøke gruppeutstillingen Holding Pattern. Her finner man blant annet et mørkt rom med saccosekker vilkårlig plassert rundt videoprojeksjonen av Luanda-Kinshasa. Verket er en fiktiv jamsession lokalisert i New Yorks Columbia 30th Street Studio på 70-tallet, konstruert av Stan Douglas gjennom filmsekvenser av opptak gjort med et sakte sirkulerende kamera til en salig miks av jazz, funk og afrobeat som til sammen utgjør en sekstimers loop. I måten det sømløst beveger seg gjennom studioet føles kameraet i seg selv som en aktiv deltaker i opptredenen, der det skarpe, fargesterke bildet som er blåst opp på veggen fanger musikernes konsentrerte ansiktsuttrykk og intense innlevelse – en digital, men fengslende konsertopplevelse hvor lyd og bilde er smeltet sammen til et slags indusert minne som gjør det desto vanskeligere å reise seg fra den seige sacco.

Da britiske PinkPantheress dukket opp som et stjerneskudd i popmusikken i fjor, ble hun tidlig satt i bås. Populariteten skøt jo fart på Tiktok, og den R&B-ete UK-garagen med kraftige nikk til tidlig 00-tall gjorde det lett å konkludere med at dette var Y2K, bare at musikk, og dermed generasjon Zs musikalske uttrykk, og that’s it. Ingenting av det over er direkte feil, men med en artist som PinkPantheress virker det begrensende. For dette er popmusikk som føles genuint frisk og ny, helt uten å kaste seg hodestups inn i en datamaskin på hyperpops vis. Dette er musikk for folk som bruker mobilen mer enn PC-en. «Boy’s a liar» er som alt hun lager rundt to minutter lang og fantastisk.

Varsellampene burde begynne å blinke når popartister skriver boksingler om seg selv. Men som trubadur Sondre Lerche viste med sin essaysamling Alle sanger handler om deg (2020), har han funnet en god, rolig tone som forfatter parallelt med sin modning som låtskriver. Og dette fortsetter han med i det enkeltstående essayet som nå er ute som «single», der han utforsker hvordan ensomheten og egoets interaksjon med omverden påvirker hans arbeid med komposisjoner og tekst, som resulterer i låter som «Dead of the Night» og det mesterlige albumet Avatars of Love.

Det finnes et Youtube-klipp av at den franske teoretikeren Jacques Derrida spiser rekechips. Hvert lille tygg er en forsiktig og utstudert bevegelse, og det er vanskelig å tenke seg at det finnes et franskere klipp der ute. «Folk som ser disse bildene, vil tenke: Han er en chips- fanatiker», sier han og humrer mens Gosset-champagne helles i glassene. Gøy er det først og fremst fordi Derrida er Derrida og at han her ser ganske dust ut, men også fordi selskapet han befinner seg i ligner en teatralsk parodi på fransk aristokrati. Verd å bruke 25 sekunder på.

Undergrunn-rapper Marsteins EP Xania er blitt til i løpet av veldig kort tid, nærmest i en manisk kunstnerisk raptus i kjølvannet av den kommersielle suksessen Medici Marstein fra slutten av september. Men Xania er en mer fokusert affære enn soloalbumet. I hiphop er det litt sånn at alle regionale scener og egenarter tenderer mot hverandre, men denne EP-en er geografisk Oslo-fundert på en naturlig måte. Man hører liksom både 612 og Cezinando, og det er omtrent midt mellom disse Marstein – fortsatt bare 19 år! – balanserer når han er på sitt beste. Når han fortsatt er litt kul, og musikken ikke føles påtvunget «viktig».

Det finnes ganske mange chickflicks, men ikke så altfor mange gode, brutale sosialrealistiske skildringer av trøblete tenåringsjenter med kviser. Fish Tank (2009) er en av dem. Gjennom det klaustrofobiske 4:3-formatet, som eksplisitt nok reflekterer tittelen, og en gagnlig rettfremhet, portretteres den besværlige tenåringen Mia av amatørskuespilleren Katie Jarvis, som ble tildelt rollen etter at Andrea Arnolds castingassistent så henne krangle med kjæresten sin på en jernbanestasjon. Ikledd ekstremt lave joggebukser og øreringer løser Mia problemer med fysisk vold, og bruker intens og aggressiv hiphopdans som en fluktmekanisme fra sin egen isolerte tilværelse.

Nok en gang forsøker britene å overleve en økonomisk krise. Få skjønner hvordan landet egentlig styres om dagen. To statsministere har gått av, prisene på strøm og mat stiger.

Ingen filmskapere forstår bedre hvordan disse situasjonene påvirker folk i Storbritannia bedre enn Ken Loach. I årtier har han gjort det til sitt kunstneriske prosjekt å skildre sosiale problemer, samtidig som han retter pekefingeren mot makten.

I årene etter krigen var det arbeids- og hjemløshet som var problemet for de fleste fattige briter. I BBC-produksjonen Cathy Come Home følger vi et nyforelsket par gjennom en saktegående, byråkratisk undergang, etter mannen i krasjer en bil på jobb. Forsikringen dekker ikke skadene, og plutselig ligger parets økonomi i ruiner. Det tar ikke lang tid før de merker hvordan det sviktende velferdssystemet tærer på kjærligheten mellom dem.

I formen er Cathy Come Home lik Gullpalme-vinneren I, Daniel Blake (2016), som også avsluttes med en tekstplakat som forsøker å viske ut skillet mellom kunst og virkelighet: dette skjer overalt, dette skjer akkurat nå og dette skjer med tusenvis av innbyggere over hele landet.

I 1995 er den alternative bydelen Svartlamon i Trondheim regulert som næringsareal, og etter mange år med nedslitte kommunale boliger i området vil kommunen kaste ut beboerne. Naboen, bilforhandleren Strandveien Auto, vil utvide. Men på Svartlamon har det dannet seg et særegent alternativ-miljø. Det tar avstand fra kapitalisme, høy standard på boliger, kjas og mas. Beboerne farger håret i rare farger og går med klær med antifascistiske slagord. Alt er en dugnad. Hvem vinner den politiske drakampen? Dette er fra tiden da kapitalister gikk med dress, og Børge Brende kledde seg ut som Gordon Gekko fra Wall Street da han møtte i Trondheim bystyre. Flere kjente fjes dukker opp. Jan Bojer Vindheim fra De Grønne holder et flammende innlegg til forsvar for Svartlamon iført hestehale og en stygg vest, mens Harald Nissen (senere politiker for Mdg) dukker opp i rollen som motkulturell beboer. Marvin Wiseth er sur, og alle fra SV går i ullgenser. Nydelig tidsbilde!

Se den her.

Det har alltid vært vanlig at noen av de beste rapalbumene har omslag som på ingen måte oser klassiker. Tenk på Mac Dres Thizzelle Washington (2002), eller Trinas Da Baddest Bitch (2000). I anledning halloween slapp Atlanta-rapper CEO Trayle albumet HH5, og på omslaget ser vi en mann i Skrik-maske som står bøyd over og klar til å ta for seg mellom to kvinnelår. Men la deg altså ikke lure: CEO Trayle har i det relativt stille markert seg som en av de aller beste rapperne i 2022, og nå har han også et album som viser det. Både tekstene og lydbildet er bekmørkt, og CEO Trayle høres som regel ut som at han bare såvidt gidder – eller orker? – å rappe, men når han kommer i gang er rappingen hele veien gjennomsyret av oppfinnsomhet og overskudd.

Er du jævlig trist? Har senhøsten virkelig tatt bolig i din sjel? Trenger du det ultimate soundtracket til det sidelengse regnet som treffer deg rett i trynet, paraplyen som svikter i nevene på deg i det bybanen kjører i fra deg og de døde bilene skvetter på deg i mørket? Er det tungt for deg å dasse gjennom gater dekket i paraplylik, hvor du bader i evighetens fukt, vrengte kadavre flyter med deg på veien mot puben og byen du lever i er en kirkegård for paraplyer, hver dag en massakre i de dødes egen hjemby? Fatt mot, min venn! Du vet egentlig hva du skal gjøre. Finn frem mobiltelefonen, stryk vekk regnet gjentatte ganger mot den ene tørre flekken på buksebenet ditt og sett på smørsangeren og Sheffields store sønn Richard Hawleys eminente plate Coles Corner, utgitt i det ubrukelige år 2005. Platen er som skapt for den årstiden hvor både regn og melankoli overdriver sin besøkelsestid, med sin elegante og gubbesutrete mikstur av 40-talls pop, jazz og blues. Den er så god at den ikke bare drar deg gjennom høsten og ut i vintermørket (da trengs det nok tyngre skyts), men du kan sannsynligvis også finne den frem til neste høst, hvis du holder ut så lenge (i denne økonomien).

For et par uker siden kom det ikke ukjente albumet Revolver ut i en ny utgave, der ny teknologi basert på kunstig intelligens hadde blitt benyttet for å lage en troverdig «nyoppusset» versjon av disse Beatles-innspillingene som skal få musikken til å fungere side om side med all den nye musikken der ute. Mon det. Den mest nødvendige nyskapingen i Beatles-land er det utvilsomt Huw Spink som står for. Hans fanzine The Teatles tar utgangspunkt i hans fascinasjon for bandet høye teforbruk, og han har samlet over 400 bilder av bandet avbildet med tekopper og -krus i hendene. Dette har igjen inspirert til masse skriving og diktning om dette essensielle bandet, og ved hjelp av crowdsourcing har et sjarmerende verdensomspennende kollektiv vokst frem. Det kom nettopp i sin attende utgave. Finnes det bedre musikkblad i dag? Neppe. Følg ham også på @teatlemania borte på Muskorama for mer daglig te-content.

Med medlemmer fra kremband som Why Kai, Fieh og Mall Girl er vi dypt inne i Becco-kammeret med det folksomme bandet tigerstate. Men dette er også en måte å formulere at bandet virkelig gir et avtrykk av hovedstadens herlige og avanserte pop-scene slik den har artet seg den siste håndfull år. Det selvtitulerte debutalbumet deres går i mange retninger - det er mye av den småpsykedeliske og sommersløve popen som er rundt over alt, litt Steve Lacy-funk, i singelen «Occupied» er vi i disocorevivalen fra ca 20 siden med Moloko og liknende. Det er absolutt sprettent, men et behagelig slør av vemod innkapsler likevel de fleste låtene her. Låtene med landets dyktigste popsanger Bethany Forseth-Reichberg på hovedmikken utmerker seg, men det er først og fremst fint og forfriskende å høre fengende popmusikk som er skapt og fremført av musikere.

En gris slaktes med en boltepistol. Det spoles tilbake. Videoen spilles av igjen, denne gangen i slow motion så man detaljert kan se øyeblikket grisen går fra levende til død konsumvare. Benny’s Video (1992) handler om en nihilistisk tenåring som er besatt av å se på voldsvideoer, i så stor grad at han ender opp med å lage sin egen. I den 30 år gamle filmen møter kameraet sitt eget kompromissløse blikk gjennom groteske VHS-videoer, der kritikken av mediekonsum foregår utover det åpenbare; den postmodernistiske, nostalgiske video-estetikken og de visuelle avgjørelsene får deg til å beundre filmen og samtidig hate deg selv for at du ser på. (I likhet med mange av Michael Hanekes andre filmer som også kan og kanskje bør ses på Vega Scene i anledning at regissøren nylig fylte 80 år.)

Jersey Club er en av disse mishmashene mellom hiphop og klubbmusikk som dukker opp med jevne mellomrom. Sammenlign det gjerne med grime, bare at house i stedet for UK Garage, og med dansbarhet i fokus, i stedet for at man absolutt må rappe hele tiden. Jersey club er også ekstremt choppy mikset.

På «I Just Wanna Rock» melker ikke Lil Uzi Vert sjangeren og bader seg i markørene, slik en kultur-åtseleter á la Drake sikkert ville gjort. I stedet gjør Lil Uzi Vert sin egen vri på jersey club, og det føles ikke for outrert, sammenlignet med hva Uzi tidligere har gjort. Høydepunktet er et autotune-forvrengt «DAAAAAAAAMN!». Musikken er jo bare blitt merkeligere og merkeligere. LIl Uzi Vert har forresten operert en diamant inn i panna, om du ikke visste det fra før. Oppsummert: «I Just Wanna Rock» er for tiden verdens beste sang, og den beste raplåten på flere år (men altså ikke en raplåt).

Det fineste og viktigste som foregår i norsk musikk nå er musikerdrevet. Det er mye aktivitet for lite belønning, annet enn å finne meningen med livet. På bandet Billy Meiers konseptuelle og fortryllende tredjealbum I Want To Believe er musikken en hyllest til den barnlige troen på det uforklarlige, og vår evne til å fantasere og drømme oss bort. Bandets retrofuturistiske space jazz gir ypperlig mulighet til virkelighetsflukt fra en grell hverdag. Litt mer synth og knotter enn sist, samme sopp-aktige konsistens (og effekt). Det er besnærende lyder, lure melodilinjer og underlige hendinger hvor enn man snur seg, der fløytist Henriette Eilertsen, felespiller Hans P. Kjorstad og el-gitarist Sander Eriksen Nordahl understreker sine posisjoner blant landets mest fascinerende musikere, mens rytmeseksjonen Ivar Myrset Asheim og Martin Morland ofte holder en frekk groove gående.

Hva med en instagramkonto som analyserer samtidens største reality-metaverse-media franchise gjennom kritisk medieteori og postmoderne filosofi? MJ Corey er kvinnen bak kollokviegruppen dedikert alt Kardashian-Jennersk, med egen spalte i Vogue og leselister til episodene av Hulu/Disney-serien. Si hva du vil, men Kim K og co. har et eget grep om tidsånden i 2022. Hvor skal det ende?

Da den danske poeten Søren Ulrik Thomsen debuterte med den ytterst veltitulerte diktsamlingen City Slang i 1981, skrev Michael Strunge: «Digtene stråler sgu! Læg CITY SLANG på dit natbord og du behøver aldrig bruge sengelampen mere. Bogen er selvlysende, et storbysnavset isgrønt lys, der varmer som venner en vinterdag». Godt sagt. Det er en litt mer ulmende form for stråling i dette memoar-essayet (så deilig med en tynn essay-bokutgivelse, forresten!) - skrevet av en forfatter som er blitt blant Danmarks høyest elskede, men også en som går inn livets høst. Hans mors bortgang sender ham ut på erindringens rullefortau, og han skriver om egen alderdom, om morens depresjon, som ble feilaktig behandlet med elektrosjokk, og om hans forhold til familien og hans vei ut til et eget villt og poetisk liv. Ikke så villt nå lenger, kanskje, men svært poetisk. Boken er oversatt av Hilde Rød-Larsen.

Vi trenger ikke fortelle deg at du ser for lite film fra Sør-Amerika, Asia og Afrika, men du må vite at alt ligger til rette for at du som bor i Oslo kan ta et skippertak i neste uke. Park Chan-wook (Oldboy, The Handmaiden) stiller under festivalen med åpningsfilmen Decision to Leave, og flere store navn blir å se på lerretet kommende uka med nytt stoff, deriblant Ali Abbasi (Grensen) med Holy Spider, og Hirokazu Kore-eda (Shoplifters) med Min vakre stjerne. I tillegg har du muligheten til å få med deg et gjensyn med anime-klassikere som Min Nabo Totoro, Akira og Perfect Blue og cyberpunk-deep cuts som Avalon og Ghost in the Shell 2: Innocence.

Hun fylte 79 denne uken, og er nå i en prime av sitt liv og karriere som hun vel knapt har opplevd siden disse årene tidlig på syttitallet, da hun tok steget fra å være en svært god folksinger til å bli en av populærmusikkens aller mest interessante kunstnere - noensinne. Denne LP-boksen, med vellydende og usedvanlig tykke og deilige nyutgivelser av noen av hennes mest vidunderlige album For The Roses, Court And Spark, The Hissing Of Summer Lawns, samt det friske doble livealbumet Miles of Aisles med det funky jazzbandet LA Express, kan knapt overgås. Neste år kommer en utgivelse med uutgitte låter og konsertopptak fra disse årene. En god trøst mens man fortviler over dynamisk prising på hennes comeback-konserter neste sommer. De billigste billettene er på 1600 kroner nå. Men faen heller, det er vel verdt det.