Ukens utvalgte: The Zone of Interest

Året 2024 kan bli helt jævlig. At det er et skjebnesvangert år, er åpenbart. Med et helvetes kaos av en kamp rundt klima, konsum, korrupsjon – og flere vilt viktige valgkamper, verden over. Og ikke nok med det: Selv om andre verdenskrig for lengst er forbi, lever samme type ondskap og retorikk som la grunnlaget for Det Tredje Riket fortsatt i beste velgående. Paradoksalt nok er Israel ett av to såkalt siviliserte land (det andre er Russland) som for tiden bedriver etnisk rensing – eller folkemord, om du vil – men jeg skal holde meg fra å si mer om akkurat det.

The Zone of Interest er basert på Martin Amis’ roman ved samme navn, fra 2014. Men i overgangen fra papir til lerret har regissør og manusforfatter Jonathan «Sexy Beast» Glazer gjort flere radikale endringer. Mens alle romanens kapitler var delt i tre, for å gi hver av bokens tre hovedpersoner en stemme, har filmen kun to hovedpersoner, og én stemme; det all-seende kameraet. Det vil si, det er ikke helt korrekt. Men før jeg forklarer hva jeg mener med det, bør jeg vel fortelle hva filmen handler om:

Rudolf Höss er kommandant for konsentrasjonsleiren i Auschwitz. Han bor, sammen med konen Hedwig (og deres ungeflokk) i et nytt, stort og fint innredet hus – med en seriøst flott hage og tre tjenestepiker – vegg i vegg med konsentrasjonsleiren. Vi møter dem først på familebadedag, i form av en søndagstur til en nærliggende elv. Scenen er tvers gjennom idyllisk, med fuglekvitter, barnelatter og blide foreldre. Når de kommer hjem endres alt. For oss i salen, vel å merke.

Lydsporet fylles av uhyggelige lyder (fortvilede skrik, skudd, buldring fra kremasjonsovner) og øverst i synsranden (det vi kan se over muren som omkranser hus og hage) tårner leirens mange, høye piper. Men hverken familien Höss, gjester som dukker opp fra nær og fjern, eller de ansatte (som til enhver tid holder huset intenst rent og ryddig) ser ut til å legge merke til omverdenen. Det eneste som gjelder, er verdenen innenfor eiendommens fire (mur)vegger.

Det faktum at kameraet jeg tidligere omtalte som all-seende aldri titter ordentlig over nevnte mur, gjør at også vi blir henvist til «the world according to Höss». I hvert fall til å begynne med. Efterhvert dukker det opp gjester fra IG Farben, med tegninger for nye og mer effektive gasskamre og kremasjonsovner – vidunderlige nyvinninger som vil gjøre Rudolf sin jobb så mye greiere. Senere kommer også Hedwigs mor på besøk, full av lovord om datterens flotte hjem og herlige liv. Helt til hun overveldes av lukten fra kremasjonsovnenes utslipp, og reagerer på en måte som opprører Hedwig.

Mye er blitt sagt og skrevet om «ondskapens banalitet», og i løpet av filmens første og liksom-idylliske del er det lett å tro at det muligens er det som er budskapet også i The Zone of Interest. Men efterhvert som den kunstige idyllen slår sprekker – slik at Rudolf (Christian Friedel) og Hedwig (Sandra Hüller) ikke lenger fremstår som mennesker som bruker sitt ekstreme fokus på kjøkkenhagen og andre trivialiteter som et middel til å holde Rudolfs faktiske jobb ute av sinn – ser vi at Glazers film vi si noe annet, eller i hvert fall noe mer.

Nøyaktig hva dette er, skal jeg ikke si noe om her. Det viktige med uhyrlig ubehagelige filmer som denne, er at den kan få oss til å tenke, mene og føle selv. Til å lese oss opp på fortidige forferdeligheter, til å se at efterhvert som de siste gjenlevende konsentrasjonsleir-fangene går bort – parallelt med at fascistiske diktatorfigurer er populære både her og der – er det like viktig som det alltid har vært å holde øyne og ører åpne, og hodet klart. Og å ikke sitte på rompa og gjøre ingenting.

The Zone of Interest kan sies å være to filmer på én gang: den du ser og den du hører. Den ene er i utgangspunktet idyllisk, den andre er hele tiden aldeles forjævlig. Det verste er at begge har vært sanne. Og at begge virkeligheter kan gjenoppstå.

God fornøyelse!

Jon Hagene