Ukens versting: Kalak

Selv om vi her i Tidens ånd gjerne oppfordrer til så vel lesing som lesning av litterære verk og tekster, og til å lese boken heller enn å se filmen (eller i hvert fall lese boken først), er vi klar over at ikke alle har tid, anledning eller lyst til dette. Og at det er bedre å se filmatiseringen enn å gå glipp av både forfatterens og filmskaperens visjon. Så er også tilfellet når det kommer til Isabella Eklöfs filmatisering av dansk-norske Kim Leines prisbelønnede debutroman, Kalak.

Med dette i mente – og tatt i betraktning at undertegnede ikke har lest boken – kan denne omtalen sees som et bilde på hvordan filmen oppleves av en «ubelest» kinogjenger. Men før vi kommer riktig så langt, må et par ting oppklares. For det første er regissør Isabella Eklöf en nådeløs filmskaper som tar publikum med til steder de ikke nødvendigvis ønsker å være. Hun spillefilmdebuterte med ubehagelig gode Holiday, og senere samme år (2018) stod hun som medforfatter av Cannes-vinneren Grensen. Også det en film med såpass ‘krevende’ elementer at en kanskje bør forsøke å nærme seg Kalak med en viss emosjonell distanse.

For det andre bør en vite at begrepet kalak er tvetydig, at det kan bety både ‘ekte’ grønlending og ‘jævla’ grønlending – og at forholdet mellom Grønland og Danmark på sett og vis speiles i forholdet filmens hovedperson har til både seg selv og til sin far. (Grønland var i mange år en dårlig behandlet, for ikke å si grovt utnyttet, dansk koloni.) Og mens jeg først er i gang med å forberede potensielle kinogjengere: Filmens litterære forelegg (altså romanen Kalak) er selvbiografisk, Kim Leine ble seksuelt misbrukt av sin far, og han slet i mange år med rus og utroskap (m.m.) som følge av overgrepene.

Så, til filmen: Jan (en hjerteskjærende god Emil Johnsen) har flyttet fra Danmark til Grønland med familien sin, i et forsøk på å fjerne seg fra sin vonde fortid. Der forsøker han å finne en ny identitet, et nytt jeg, som en skikkelig kalak/vaskekte grønlender. Men hverken traumer, minner – eller faren – lar ham være i fred, og det blir nokså raskt klart at selv om Jans plan var god, eller i det minste svært forståelig, vil grønlandsoppholdet ikke nødvendigvis forløpe som planlagt.

Allerede i åpningsscenen får vi se hva slags liv Jan hadde da han bodde med sin far. Regissør Eklöf og fotograf Nadim Carlsen tar oss tett innpå en opplevelse vi skulle ønske vi kunne slippe; til noe vi ikke behøvde å forholde oss til. Men vi er – som Jan – fanget. Ikke et øyeblikk av filmens to timer lar oss unnslippe, og efterhvert som handlingen skrider frem, og Jans søken efter flukt og fred utarter, blir vi attpåtil vitne til farens totale mangel på anger.

Måten Jans fortid klenger seg til ham, følger ham hvor enn han går, hva enn han gjør og hvem enn an forsøker å være, er så djevelsk godt fremstilt at vi kjenner det på kroppen. Synergien mellom manus, regi og skuespill er så velfungerende at det oppleves som en symbiose. (En symbiose fra helvete, riktignok, som også tar opp i seg hendelser fra Eklöfs liv, og – som Eklöf har presisert i intervju – ikke må sees som et sannhetens dokument.)

Fortellingen om Jan vandrer fra det vemmelige og vonde, via det utrygge og uhyggelige, til noe som kan minne om et håp for fremtiden. Samtidig tar den oss også med bakover i tid og deler grønlandske myter, riter, samfunn og natur med oss. På toppen av alt er Kalak, på besynderlig og bekmørkt vis, morsom. Eller, snarere: lattervekkende. Jans far – en ufyselig god Søren Hellerup – er så uhyrlig at en nesten får lyst til å le. Ikke fordi han ikke er troverdig; tvert om. En eventuell latter ville fungert som en taklingsmekanisme. Eller, mot slutten, som en forløsning.

Dersom denne omtalen har skremt deg fra å ville se filmen, vit at det ikke var meningen. Og at Kalak – sitt vedvarende ubehag til tross – er vel verdt å se. Kanskje til og med viktig.