Ukens villeste: The Sweet East

Sean Price Williams har lenge vært kjent som en av indie-filmverdenens fineste fotografer; kanskje mest kjent for jobben han gjorde på Safdie-brødrenes Good Time. Men nå har han altså, om man ser bort fra hans delaktighet i Eyes Find Eyes i 20111, debutert som spillefilmregissør. Og det med en aldeles forvirrende, forheksende og foruroligende fantastisk Mark Twain møter Lewis Carroll via Tom Waits, med hint av Days of Heaven, Apocalypse Now og Askeladden og de gode hjelperne og sett gjennom kaleidoskopiske indie-musikkvideoøyne pent plassert i et belest og intelligent hode-type film. Om du skjønner hva jeg mener.

Hvilket du selvsagt ikke gjør, all den tid jeg selv ikke er helt sikker. The Sweet East er en av de mest fengslende, fabulerende og tilfredsstillende spillefilmene jeg har sett på lenge. I tillegg til Williams’ superbe regi (og kamera, for så klart har han også filmet den selv) og et supersmart, gjennomgående overraskende og vilt manus – som hele veien holder seg på riktig side av pretensiøst – av den anerkjente filmkritikeren Nick Pinkerton, introduserer filmen oss for et rollegalleri av de sjeldne. Som til overmål portretteres av en rollebesetning det formelig lyser av.

Eksempelvis er Simon Rex (o’boy, har kanskje ikke han fått strukket litt på vingene siden gjennombruddet med rollen som snill, men douchy-trendy gjøk i tv-serien Jack & Jill for femogtyve år siden?) urimelig herlig (og Hitler-lik, om enn kun utseendemessig og i de svetteste close ups-ene), som den lærde, neonazistiske og 1800-talls-chevalereske foreleseren Lawrence, som faller for heltinnen, Lillian. Samt at Talia «Never Rarely Sometimes Always» Ryder – som innledningsvis fremstår som en ung og i dobbel forstand blåøyd Winona Ryder – er perfekt (ja, jeg brukte faktisk det ordet) som nevnte Lillian. En heltinne, eller i det minste følgesvenninne, som, blant meget annet og med nøye utmålte mellomrom, møter kameraets blikk, av årsaker vi ikke helt får grep om før rulletekstene kommer.

Nøyaktig når handlingen utspiller seg, er litt uklart. I intervjuer har Williams og Pinkerton sagt at Lillians look (samt en del andre estetiske element) er pur 90-talls, og innledningsvis serveres vi en eksplisitt Pizzagate-referanse – så allerede der ha vi et tyve års spenn. Men så har vi mobiltelefonene, som er nåtidige, og filmmusikken, som er mer fortidig-fremtidig-ubestemmelig – og dialogen, som er samtidig igjen.

Heldigvis blir det snart klart at dette ikke er viktig. The Sweet East har sin effekt nokså uavhengig av hva man mener om tidsfestelsen. Uansett når det hele foregår, snakker handlingen til oss her og nå. Lillians ferd gjennom det metaforiske kaninhullet og over, eventuelt ned, til den andre siden av virkeligheten speiler samtiden (og kanskje aller mest samtids-USA) så godt at vi slipper å bry oss med trivialiteter. Det vi heller kunne brydd oss med – om vi ikke er for tilfredse med å glede oss over hvor rå, røff og rik filmen er – var hvorvidt The Sweet East har et klart budskap; noe spesielt den ønsker å si oss.

Men, som så ofte er tilfellet med denne type springende, sprikende filmer, er plottet uhåndgripelig og nær umulig å sammenfatte i få setninger. Så også de eventuelt pertinente poeng filmen har å dele med oss. Men jeg gjør et forsøk: Sydstats-Lillian og klassen hennes drar på skoletur til Washington D.C. Via et fengende flerplans-kaos stikker Lillian av og drar på en helt egen oppdagelsesreise, langs østkysten, oppover mot New York. Gjennom et sett med vaudeville-lignende birollefigurer sneier hun innom flere typer småsamfunn og samfunnsstrata – med hårreisende følger.

Som det barn av sin samtid hun er – forutsatt at hennes samtid er dagens – er hun så vant med at alskens rariteter renner inn i livet hennes, via skjermen(e) hun kontinuerlig serveres vilt varierende og vilkårlig hjernefyll på, at hun holder masken uansett hvilken situasjon hun havner i. Som følge av dette er hun vanskelig å lese og umulig å forstå. Hvem er hun egentlig? Hvem eller hva er hun ment å representere? Det vet vi ikke.

Hadde The Sweet East vært en film hvis slutt hadde gjort det åpenbart at vi var ment å finne et slags svar eller entydig budskap i den, ville vår uvitenhet vært et problem. Men siden den ser ut til å ikke ville strekke seg lenger enn å fungere som et speil for vår egen forvirring, eller en forsikring om at ingen kan være helt sikre på hva som foregår eller hvorledes det hele henger sammen, oppleves ikke dette som problematisk.

Tvert om er Sean Price Williams og Nick Pinkertons svette og tette (hallo, Funny Pages!), forvirrende og forklarende reisebrev – alle farver og farverike personligheter til tross – for et tomt lerret å regne. Hvor man selv kan tegne fasiten. Eventuelt som en gåte som aldri var ment å skulle ha kun én, korrekt løsning. Hvor de svar eller poeng du selv kommer frem til alltid vil være riktige for deg.

Fy faen for en fet film.