Ut i naturen med Gunvor

Del

Ut i naturen med Gunvor

Gunvor Nervold Antonsen er aktuell med diktboka «I meg finnes du», er huskunstner på House of Foundation, og spiller med Burning Motherfuckers på Lyse Netter i helgen. Ikke minst er hun aktivist på naturens vegne.

Del

Tekst Audun Vinger

12.06.2026

En av årets vakreste og mest givende utgivelser er utvilsomt diktboka «I meg finnes du» av Gunvor Nervold Antonsen, utgitt av det kresne småforlaget House of Foundation/HOF. Dette er naturdikt - et langt et, som snirkler seg fremover og er som en del av naturen selv. Vi møter skikkelsene Våre, Såmmårn, Høstn, Vintern. Teksten er preget av stor sanselighet og overskudd, og av aktivisme på vegne av den truede gamle naturen, som «sildrer, sitrer, knepper og brister, skyter, presser, folder seg ut, åpnes, vender seg vekk». Boken har kanskje også en smule «sakpoesi» ved seg. Også med Nervold Antonsens egne, frapperende fotografier av den pent plassert, sammen med et etterord av den elegante forfatterkjempen Erland Kiøsterud. Anbefales. Gunvor Nervold Antonsen er en strålende kunstner med flere viktige utstillinger bak seg og noen som fortsatt pågår. Ikke minst er det et performativt element her - på den glimrende mossefestivalen Lyse Netter skal hun opptre sammen med bandet Burning Motherfuckers.

Si meg, utstillingen på Notodden med samme tittel som boka, hva er det for noe? Billedleggene fra boka hengt opp på en vegg med dikt ved siden av? Får ikke sett den før jeg eventuelt drar for å høre Jalen Ngonda på festivalen i sommer.

- Utstillingene; «Det bestandige», vist på Bomuldsfabriken tidligere i år, og «I meg finnes du», som nå står på Telemark kunstmuseum, og diktutgivelsen med samme tittel, er alle del av samme livsnerve og prosjekt! Jeg er en samfunnsengasjert billedkunstner kan man si, og spesielt kampen for mer hensyntaken til natur, klima og artsmangfold står som viktig for meg. Og der går man jo på politiske smeller støtt og stadig, det er et skritt frem - og fire tilbake, og det er søvnløse netter, bekymring og frustrasjon over at ikke ALLE bryr seg, og vil være med å gjøre det vi vet må til for ikke å miste det vi er endel av; naturen og økosystemtjenestene vi alle lever av.

Utstilling Telemark Kunstmuseum. Foto: T.Wacko

Ja, livsverket ditt virker preget av idealisme

- Der politikken tapper meg, fyller naturen og det kunstneriske arbeidet på igjen, så det ble nødvendig å lage verksserier med skulpturer og relieffer i tre, malerier, tekstilmontasjer, og høringssvar til NVE som protestdikt, og et langdikt som bokutgivelse, for å redde trua på at alt kan reddes! Inklusive meg sjøl.

Jeg trengte å løfte frem naturens overlegne kraft, og kjærligheten mellom menneske og natur, for å veie opp for avmakten jeg føler, og derfor klinka jeg til med en litt over middels stor verksproduksjon som for å løfte frem naturen styrke gjennom kunstens materialitet.

Du er også cirka midtveis i prosjektet da du er huskunstner på House Of Foundation i Moss gjennom et år, der du også går i dialog med andre kunstnere, det Charlotte Thiis Evensen var i fjor. Har det gått som ventet? Og hva og hvordan er det som foregår nå i festivalperioden?

-Målet med visningsprogrammet for 2026 på HOF var å sette sammen et knippe billedkunstnere og musikere som kunne bidra med aktivitet på det fantastiske stedet HOF er, men også nyttiggjøre seg miljø, folk og sted. Pluss at jeg ble presset av Hans Petter Blad til å være kurator, han synes jeg skal skrive mindre leserinnlegg, høringssvar og protestbrev og heller lage mer kunst.

Alle fem utstillingsperiodene består av møtepunkter mellom kunstnere og musikere, og nå under Lyse Netter er det Bretton Cassette, en kunstnerdrevet plattform for lydpublikasjoner som står. Visningsåret skal avsluttes med et møte mellom maleren Geir Stadheim og bandmedlemmet Geir Stadheim og hans Astroburger med en salongkonsert. Som forventet og som jeg prøvde si til HP Blad, har jeg ikke fått vært så mye til stede på arrangementene, for jeg sitter også som vara i kommunestyret og må protestere mot datalagringssenter i Rollag, noe som tar beklagelig mye til.

Kommunestyret er ekte. Er det forresten noen strøk i Moss du føler en nærhet til, med varme og naturfølelse? Mange kunstnere som tar for seg Moss fokuserer veldig på det post-industrielle, på ikke-steder og psykogeografi og den slags. Noe eiendommelig, noe muligens uferdig eller uklart.

— Sterkeste naturminne fra Moss stammer tilbake fra 90-tallet, da jeg var så heldig å svømme gjennom en kjempestim av glassmaneter på vei ut til en øy. I et typisk 90-talls pønkeoppdrag, noe som kanskje ikke er mulig lengre pga et individtap på ca 70% av alle arter siden min egen oppvekst på 70 tallet.

Du skal også ha en live-performance ute på scenen under Lyse Netter sammen med noen som kaller seg Burning Motherfuckers. Man skjønner av navnet hvilken retning det går i, eller?

- Burning Motherfuckers og jeg har samarbeidet en stund nå, hvor vi mikser sammen mine diktlesninger og deres soniske støy-rock-impro-jazzaktige arrangementer, og det er ganske så fantastisk, om jeg skal si det selv. Lydbildet og lesningen endrer seg etter situasjonene vi deltar i, og BMF syr det hele uforutsigbart, men sikkert sammen. Det er ganske så spennende, noe som er lurt når teksten stort sett er den samme.

«I meg finnes du» er dessuten en tekst hvor det er naturen som taler, og naturen er en uforutsigbar sterk kraft, og dette gestalter BMF helt naturlig. https://lysenetter.com/#program

Er man forresten nødt til å omfavne det performative og utadvendte, med eller uten musikk, for å treffe nye lesere i dag? Eller for å få frem budskap i det hele tatt?

-Nei. Men for mange vil det kanskje være en naturlig kunstnerisk utvikling, som i mitt tilfelle også faller sammen med at man må rope ut naturens sak, om naturen skal ha sjans.

Du har utgitt en lekker bok sammen med godsnuten Hans Petter Blad. Er det kanskje noe ekstra spesielt som oppstår i møter mellom mennesker og forskjellige displiner som tiltaler deg?

- Ja, det er ingenting som gir så god grobunn for nye ideer som å møte engasjerte JA-mennesker når man er på riktig tid og sted i egne tanker. Og de der møtene, om man er åpne for dem, virker fort som slengdører som trøkker deg videre og videre inn i stadig nye møter, som at det var den første boka jeg lagde sammen med HP Blad som introduserte meg for designeren Aslak Gurholt Rønsen, som har designa resten av de publiserte bøkene, og også noen upubliserte som vi har å drodle videre på...

Fortell litt om din tilknytning til Rollag, som du også har berørt i en tidligere bok, «Vi er margen», om den outsorcede hjørnesteinsbedriften KA Rollag. Flyttet dit for å realisere deg selv i fred og ro a la et D2-oppslag, eller har du flyttet hjem igjen?

- Jeg flytta tilbake av pur savn. Mormor reiste vekk fra plassen Ramsrud som ung jente, men vi; alle ledd etter henne, har siden søkt oss tilbake. Vi dro til Rollag, på hytta, i alle helger og alle ferier, og det var skau, gran og grønt, mygg og knott om sommeren, og haugevis med snø, minus 20, utedo og tæla vann i bekken om vinteren, flom i bekkafara og matauk om høsten, og våren – var vedlikehold og å slippe seg fri ut aleine i naturen.

Mmm. Jeg kjenner en drøss jazzmusikere og andre frie sjeler som har flyttet til området. Hva betyr krefter som Motvind Kulturlag? Ja, det er sunt og inspirerende for for kunstnerne, men tar lokalmiljøet i mot?

- Ja det vil jeg si røllinger gjør! Å ta godt i mot altså, inkludere nye tilflyttere inn i lokalkverna. Men det forventes nok at alle må gi noe tilbake, engasjere seg, delta lokalt, det er viktig, ja helt livsnødvendig i små distriktssamfunn som i stor grad driftes av lokalt engasjement, at alle bidrar med sitt for fellesskapet. Noen må delta i politikken, noen må trene unga i idretter, noen skape arbeidsplasser, noen formidle kultur, historie og tradisjoner, og noen må jobbe i kommunen! Som Motvind folka gjør! Om man drømmer om å etablere et samfunn på sidelinja av samfunnet vil man nok slite litt med bygdedyret ja.

Numedal er et dalføre med lange tradisjoner for musikalsk samspill som nå Motvind- jazzerne virker å inngå i, med festival og musikk-kvelder, som de arrangerer sammen. 

Til slutt, er det en låt som får deg til å føle naturen i ørene?

- Ettersom jeg bruker sommerhalvåret mest på endeløse vandringer i skog og fjell, er det beste å sanse naturens egne lyder; vind, fugler, knak og brak, gnisninger og rislinger, brus og sus, men om jeg skal velge en passende naturkjærlighetslåt så må det være Bridget St. Johns «Ask Me No Questions» som slutter med sikkert 3 minutter fuglekvitter.

Les mer om hennes kunst og bøker og natur her.

Audun Vinger

Journalist og kritiker i Tidens ånd.

Hold deg oppdatert

Meld deg på nyhetsbrevet vårt og få ukas saker rett i innboksen.