– Vi lever i en periode med en stor fetisj for internasjonal, oversatt litteratur

Å tilbringe tid i sin egen by, sammen med mennesker utenbys fra, kan føre til at man begynner å se ting gjennom deres øyne: hvilke tilbud har denne byen egentlig, og hvilke har den ikke? Man kan bli både stolt og skamfull.

Slik var det da også under Norsk-amerikansk litteraturfestival, som Tidens ånd var med på å arrangere for noen helger tilbake, der flere amerikanske kritikere tok turen over for først å delta i panelsamtaler – og deretter i Oslos uteliv. En av dem var den amerikanske forfatteren Sloane Crosley, som egentlig var her av en annen grunn: hun skulle skrive om Oslo for reisemagasinet Travel & Leisure. Og hvis det er noe som kan øke selvbevisstheten ytterligere, om man skulle være disponert for sånt, er det selvsagt å lese en tekst om sin egen by i en internasjonal publikasjon.

Etter brakdebuten med de personlige, humoristiske essayene i I Was Told There’d Be Cake I 2008 har hun kommet med ytterligere to liknende tekstsamlinger, How Did You Get This Number (2010)og Look Alive Out There (2018). Debutromanen The Clasp kom i 2015, og i mellomtiden har hun jobbet for forlag og vært viktig bidragsyter og redaksjonell stemme i Vanity Fair, Village Voice og The New York Times. Et nytt gjennombrudd er i gang nå etter sommerens utgivelse av romanen Cult Classic, en sjeldent morsom roman (det føltes veldig uvant å sitte og le slik av en urban roman, det gjør man sjelden i den norske bokheimen, dessuten handler den i stor grad om dating og møtet mellom ganske vellykkede hvite menn og kvinner, noe som i tillegg føltes temmelig uvant og nærmest ureglementert). Akkurat idet det man som leser følger på en klam følelse av å lese en mer sexy og yngre variant av Seinfeld i bokform, og får mest lyst til å kyle paperbacken i veggen, skrur Crosley til og romanen blir en satire over «the cult of wellness», med et absurd spenningsplott som river boken ut av hyllen for romantiske komedier.

Lola, tidligere ansatt i tidsskriftet Modern Psychology, er ute med gamle kolleger på byen da hun plutselig dumper over en eks. Neste dag treffer hun en annen tidligere flamme. Slik fortsetter det, til hun skjønner at hun kun er en brikke i et stort spill. Men hvilket spill? Og kan man bli et bedre menneske og ta riktige valg av å bli konfrontert med sine tidligere jeg?

Crosley er ikke oversatt til norsk ennå, men har vært fryktelig populær der borte i USA i en årrekke, først kjent for nevrotiske og veldig morsomme storbyessays, og senere for et rikt og allsidig forfatterskap som toppet seg med sommerens roman, den perfekt titulerte Cult Classic. Den kommer med blurbs fra både Nick Hornby («It’s so good») og Elif Batuman («An effervescent delight»), noe som forteller om et lunt og humoristisk, men også skarpt innhold.

– Hva slags detaljer burde en reisejournalist være på utkikk etter, synes du?

– Jeg ser etter det jeg kaller «teltplugg-aktiviter» i spesielle nabolag, det som holder nabolagene oppe og som skaper liv og røre rundt seg. Det kan være en klassisk bygning, men oftest en ny restaurant eller et lite galleri som virker appellerende. Slike steder operer sjelden i et vakuum. Det er som regel et interessant nabolag i tilknytning til det. Om ikke annet et interessant kvartal.

– Det høres logisk ut. Du var redaktør for en utgave av Best American Travel Writing for et par år siden. Har profesjonen endret seg siden den gang, og hvem er det som best beskriver reisens beskaffenhet?

– Det vet jeg egentlig ganske lite om. Reisejournalistikk har bare stått for omtrent 10 prosent av min skrivende karriere. Jeg er hovedsaklig en forfatter, med essays, romaner, kritikk og så videre. Når det er sagt bare elsket jeg A.A. Gill.

– Greit. Under besøket ditt fikk du anledning til å studere up-close vår kjære statsminister Jonas Gahr Støre som var ute og slappet av med en halvliter på Litteraturhuset, og en time senere fant vi Renate Reinsve slengende i baren på Becco. Norges to viktigste personer på én kveld. Hva forteller dette deg om Oslo?

– Tja, jeg vil tro at den opplagte konklusjonen må være at Oslo er en liten by eller i det minste kan føles slik. Det er mulig at dette kan føles klaustrofobisk eller provinsielt om man bor her selv, men jeg vet at man kan oppleve liknende øyeblikk i New York også, og det føles betryggende og styrkende. I tillegg var jeg helt tydelig på riktig sted til riktig tid den kvelden.

– Din debutsamling med personlige essays, I Was Told There'd Be Cake, ble en umiddelbar stor hit I 2008. Det var en veldig artig og søt bok om å være ung kvinne, det var i alle fall det mange eldre kritikere mente den gangen. Synes du fortsatt boken er morsom i dag, føler du deg som den samme personen og forfatteren?

– Haha, jeg er nok den minst kvalifiserte personen til å uttale meg om den er morsom. Jeg synes vel at mine følgende bøker er morsommere, all den tid de er mer sofistikerte. Det samme er det med romanene. Jeg liker ikke å slakte min førstefødte, men Cult Classic som ble utgitt i USA i juni, er nok både morsomme og en større roman enn debuten The Clasp.

– Slik må det være. Jeg fant forresten den nye romanen din i butikken på Litterturhuset. Et problem som er blitt åpenbart med konseptet vitser er et det ofte det går utover noen. Var det ting man kunne vitse om da du debuterte i 2008 som du ville tenkt deg om to ganger for å fleipe om i dag?

– Antakelig, men jeg tror ikke det er smart av meg å tråkle meg gjennom forfatterskapet mitt for å se ette kansellerbart materiale.

– Du var deltaker i en panelsamtale om Den Globale Romanens vekst og den eventuelle porøse tilstanden for USA som en litterær supermakt i verden. Hvilke aktive romanforfattere i Statene er det som kan komme inn og redde situasjonen?

– Jeg forguder Rachel Kushner og Dana Spiotta, som begge skriver om Amerika i dag – og i fortiden – på en virkelig ny og opplysende måte. Spesielt om California. Jeg burde kommet på å si dette mens jeg satt der på scenen, men amerikanske forfattere er neppe i en posisjon til å kunne uttale seg om eller beskrive den globale status for den amerikanske romankunsten og det amerikanske som sådan. Vi hjemme lever i en periode med en stor fetisj for internasjonal, oversatt litteratur, og det er jo en positiv utvikling. Men hva folk i andre land venter på av amerikansk litteratur, nei det får være mellom dere og deres Gud, eller hva?