Fra rasjoneringskort via bag-in-box til naturvin

Det hører kanskje ikke hjemme i vår moderne verden at så mange har så varme følelser for en butikk-kjede som gjør det unaturlig vanskelig å få tak i en for mange essensiell vare som like gjerne kunne vært i salg på matbutikken. Ofte ugunstige åpningstider og lang avstand mellom filialene er andre begrensninger som ikke henger på greip i en virkelighet der tilgjengelighet, bekvemmelighet og kunden har alltid rett-kapitalisme står så sterkt. Men Vinmonopolet er likevel elsket (om enn litt stress nå før jul, husk det er stengt på julaften), og i år kan institusjonen markere sitt hundreårsjubileum. Jeg skulle til å si at de feirer dette med å senke prisene, det skjer faktisk i visse tilfeller, men det er i alle fall ingen tvil om at de har utgitt en tjukk coffee table-bok i sakens anledning. Børst og katedral. Vinmonopolet 100 er skrevet av historiker Olav Hamran, og utgitt på Forlaget Press, noe som ofte resulterer i vakre gavebøker, denne gang designet av Snøhetta og med Guri Dahl som fotoredaktør.

Børst og katedral - Vinmonopolet 100

Av Olav Hamran
Forlaget Press
414 sider

Mer enn som en feiring av forbruk av vin og sprit gjennom tidene, er det i stor grad en historie om avholdskampen og alkoholpolitikk, og hvordan dette har påvirket utviklingen av det norske samfunnet. Og samtidig om hvordan nordmenn er blitt noe mer belevne med årene. Fra rasjoneringskort via bag-in-box til naturvin. Alkoholen var et problem i Norge, og Vinmonopolet var et tiltak for å bedre tilstandene, og å lære opp folket til mer ansvarlig nytelse. Spesielt isse tidlige dagene er i sannhet fascinerende historielesning. Alt som fortelles om i boken er riktignok ikke like interessant, men det er jo bare å helle ut og gå videre, for eksempel å minnes det en gang populære konseptet «kunstnervin», langt mer appellerende enn den senere kjendisvin. Det hadde vært ålreit å kunne gå ned i kjelleren å trekke opp en vellagret Weidemann eller Sitter til julemiddagen.

For den som bare digger bilder av og historier om forskjellige former for gamle dager, er det mye å hente i denne serveringen. Man får en eiendommelig form for rus av å se avfotografert hvordan disse flaskene stod utstilt før i tiden, og diverse utvikling innen interiørdesign, arbeidsantrekk og kassa-arbeiderstil. Om så bare tilbake til City Syd i Trondheim på 90-tallet.

Polkøen

Yngre lesere vil kanskje steile over den gammeldagse disken som var dominerende langt inn i vår nåværende tidsalder (Polet på Grünerløkka holdt lengst stand). Om man slet med selvtilliten på grunn av selvpåførte nerver, usikkerhet omkring personlig økonomi, og ikke minst slike ting som kunnskap om druer, årganger, bruksområder og det aller verste: franskuttalen, kunne et besøk på Polet være noe av en påkjenning. Og ikke minst, et fenomen som er overraskende sjeldent i våre dager men som fortsatt dukker opp i enkelte høytider og pandemier: Polkøen. Det mest beleilige var vel filialen i Møllergata, der man ofte var uheldig med mange før en i køen, men der man kunne ta kølapp og sitte på Justisen over gata og kose seg med noen halvlitere i mens, siden man gjennom en spesiell vinkel kunne følge med gjennom vinduet på hvilket nummer det var. En helt egen form for fredagsstemning.

Besøk på Polet har vært en viktig virkemiddel i romaner, filmer og sangtekster. Min favoritt er nok i alkoholiker-memoarene til TV-komiker og A-kjendis Harald Heide Steen jr, som med innlevelse beskriver køen utenfor det gamle Polet på Majorstua før de åpnet for dagen. Der sto alle som trengte en kvart bitter ned i systemet før dagen (og øldrikkingen) kunne ta til for alvor. Flere av dem sikkert kolleger av ham oppe på Marienlyst. Det hører egentlig med til sjeldenhetene å se skikkelig berusede mennesker inne på Polet nå, men de fleste som virkelig trenger noe, later til å kunne få tak i det. Vi har tidligere skrevet om plastposer her i Tidens Ånd, og det er vel få poser som har en rikere aura enn denne. Da den først ble innført, ble det jobbet mye med anonymisering av den. De nøytrale posene gikk på folkemunne under navnet «Fjosepose», oppkalt etter sosialminister Bergfrid Fjose (KrF) som innførte dem. Siden er det blitt eksperimentert noe med farger, men begrepet polpose består. Mange holder seg med egne bærenett til dette formålet, men det er noe eget ved å kjenne presset i fingrene de gangene man har gjort storinnkjøp.

Mitt første virkelige møte med Polet var på den filialen som omsider ble åpnet på tettstedet Gran på Hadeland. Før dette hadde man mange steder i landet vært nødt til å reise langt for å komme på Polet, dette var noe de fleste tok for gitt som en ubeleilig situasjon. Vanlige folk drakk uansett ikke vin, og kjøpesprit fikk man kjøpe på Danskebåten eller noe. Det var underskriftkampanje for og mot pol til Hadeland, husker jeg, eller var det folkeavstemning a la EF/EU-kampen? Jeg husker fortsatt med skam at mine foreldre satte et Nei til Pol-klistremerke bak på Opelen en liten periode. Ikke populært. De var ikke avholds, så jeg har litt problemer med å skjønne hvorfor. Å dele en flaske øl til mørbradbiffen på lørdag var uansett slik norske foreldre flest skeiet ut den gangen.

Norgesnyrikt å være vin-interessert

Jeg var selvfølgelig altfor ung, men hadde smakt noe som het Bordeaux Blanc som jeg klarte å memorere navnet på. Nå var det på tide å stupe inn i det. I en time eller mer sto jeg og en senere kjent gitarist ute ved parkeringsplassen og ventet på om vi skulle oppdage noen vi kjente som kunne kjøpe til oss. Omsider kom en naturvernforkjemper og en filosof, og de gjenkjente det basale behovet i unge menneskers liv. Øyeblikket da de kom ut igjen med en liten burgunderfarget pose, er et av de mest ekstatisk lykkelige i mitt liv. Hvordan den smakte husker jeg fortsatt - ikke særlig avkjølt, korken dyttet ned, på tom mage. Det endte som det måtte.

Så ble enkelte rødvinsmerker memorert, rimelige spanske flasker med forlokkende navn som Rioja og Valdapenas, før sofistikasjonsnivået økte betraktelig etter flytting til hovedstaden med italienske herligheter som Valpolicella. Men at kunnskapsnivået og selvtilliten først inntraff med de selvbetjente polene, er det ingen tvil om. Det var som om verden åpnet seg. Det kulturelle aspektet ved nytelsen ble fundert.

I våre dager med tut og kjør i alle kanaler, vin meg her og vin meg der, det er umulig å åpne en avis uten å se et eller annet profilert vintryne mase om vin som passer til ostepop eller noe, er det nærmest blitt litt harry og Norgesnyrikt å være vin-interessert. En tur på bar eller restauranten på hjørnet er blitt en lidelse om man bare er ute etter «et glass vin» i forbifarten. Men ingen av disse negative følelsene inntreffer på polet. Der finner man roen, ja jeg tar meg i å vandre rundt der og beundre etikettene selv om jeg egentlig ikke skal ha noe, på samme måte som mange graviterer mot bokhandler fordi lokalene får en til å føle seg vel. Alle har vi våre favoritter blant ekspeditørene, og bruker unaturlig mye tid på å tenke på hvordan de er som privatpersoner. Hilser på dem på gata, slår av lengre prater og så videre. Unngår dem når det er best. Grunnen til dette er ikke bare frynsete nerver på grunn av forbruk. Polet er et sted for seriøse interesser, men også et sted man blir tatt seriøst, nesten uansett hva slags idiotiske meldinger man kommer med. Og ingen prøver å lure deg. Ekspeditørene foreslår alltid en lavere prisklasse, og prøver å inngå en dialog. Nå som litteraturen og kulturen går i dass, er det snart bare et besøk på Vinmonopolet igjen som kan få en til å tro at man lever i et sivilisert samfunn.