Wayne Shorter (1933-2023)

Det er mange år siden flere av oss begynte å leke med ideen om å starte et musikkmagasin som utelukkende skulle bestå av nekrologer. Først og fremst fordi det er et marked for det, og artister fra noen av populærmusikkens største gullaldre nå står i kø for å bli studert med dette in mente.

Det er noen med historisiteten ved anledningen, og muligheten til å være en smule høystemt i skrift, som gjør disse tekstene spesielt egnet for musikkjournalister og skribenter som er fans eller en tanke nostalgisk anlagt. Det er også noe med den følelsesmessige påkjenningen man lider av i øyeblikket, i kombinasjon med kort tekstleveringsfrist, som gjør at skriverne kjapt kommer frem til en eller annen kjerne (gjerne noe om en selv, men det er en annen diskusjon). Det har likevel vist seg vanskelig å gjennomføre, dette blad-eventyret, det er for mange storheter, glemte kuriositeter og kulthelter som har forlatt oss de siste årene, i en jevn ukentlig strøm, så det har bare ikke blitt tid til å sette i gang med det. Sorry! Dessuten fungerer visse sosiale medier som en liknende, rullerende nekrologavis uansett.

Legendedøden

De siste dagene har vi blant annet mistet veteranrapperen Trugoy the Dove fra De La Soul, det viktige Pulp-medlemmet og produsenten Steve Mackey, Todd Rundgrens kapellmester og gitarist Jesse Gress, og den enestående roots-strengemesteren David Lindley, kjent for sine snodige gitarer og mye godt sessionarbeid for blant annet Jackson Browne. Noe for enhver smak, det er mer enn nok legendedød for alle. Hvor dypt sorgen stikker kan selvfølgelig diskuteres, det viktigste er at det faktisk gir en mulighet til å tenke, minnes, undersøke og også nyte all denne musikken og innovasjonen som ligger der og venter på å bli forstått i et annerledes, og i alle fall sterkere lys. Det er ikke alltid slik at man har gått rundt og studert disse avdøde menneskenes karriere inngående hver eneste dag de siste årene, men artister som var aktive mellom 60- og 90-tallet har gjerne hatt en sterkere og mer langvarig historisk appell enn mange av dem som har kommet til etterpå.

Den berømte jazzangsten

I det mest aktuelle tilfellet med den store jazzkjempen Wayne Shorter, saksofonist, komponist, tenker og medmenneske, blir han selvfølgelig et hardt savn for familie, musikervenner og andre i jazzbransjen som har vært i hans omkrets. Han hadde kanskje hatt litt mer å gi, han mottok tross alt Grammy-pris for et par uker siden i den kledelige kategorien «best improvised solo», hadde nylig komponert en opera, og ga for kun fem år siden ut et trippelalbum med medfølgende sci-fi tegneserieroman. Men med sine 89 år hadde han også gjort sitt og mere til, og det er ikke sorg, men kunstnerisk glede som preger de fleste reaksjonene nå. Og en glupsk iver etter å høre musikken hans og vurdere hans tenkning, enten det er for n’te gang eller ved å oppdage nye aspekter ved kunstnerskapet. Med så mange aktive tiår som han hadde, er det virkelig et stort basseng å hoppe uti. Om du scroller nedover listen med album på Spotify, er det selvfølgelig også lett å miste motet – hvordan begynner man og slutter man egentlig? Den berømte jazzangsten, følelsen av å beskue et system av viten og tradisjoner som har avfødt mange nærsynte eksperter, kan virke lammende. Men Shorter var en snill og søkende mann, og det er et slikt stemningsleie man må oppsøke det.

Totalt sublim

Tonen og spillestilen hans var totalt sublim, og han har vært til stede ved flere seismiske utviklingseksplosjoner i jazzens historie, tilbake til 50-tallet, som medlem av sentrale band som Art Blakey’s Jazz Messengers, Miles Davis’ andre store kvintett, en haug helt fabelaktige og egenartede utgivelser under eget navn, og i kommersiell sammenheng og det musikalske uttrykket som kanskje føles mest relevant i dag, som medlem av 70-tallets støtte fusion/jazzrockband Weather Report. Det var flere store medlemmer der, men særlig den virtuose og eksentriske bassisten Jaco Pastorious og keyboardtrollmannen Joe Zawinul, har satt noen usedvanlig lekre fingeravtrykk på musikkens kollektive bevissthet. Elementer av R&B, etnisk musikk og eksperimentell synthbruk, gjorde dette bandet til noe helt spesielt. Det avfødte også pophits som låten Birdland, en låt som er i faresonen for å være en klisjé, men som er totalt uimotståelig. Selv i coverversjon av vokalgruppen Manhattan Transfer.

Stor verden

Men selv om man skulle lide av allergiske reaksjoner mot jazzmusikk, eller føle at katalogen er for avansert til å skulle sette seg inn i, er det mange måter å kunne nyte hans spill på. Albumet Native Dancer (1975) som han lagde sammen med den brasilianske sangeren Milton Nascimento, er et tidlig eksempel på verdensmusikk og har et sjelfullt og groovy sound som igjen har blitt veldig populært de siste årene. «Ponta de Areia» er noe i nærheten av en perfekt sang, så himla vakker og med et lydbilde som setter lytteren i en sjeldent håpefull tilstand.

Via Jaco kom også musikere fra Weather Report i kontakt med Joni Mitchell, og deltar på album som Don Juans Reckless Daugher. Med sitt sildrende sopransaksofonspill, det føles virkelig som å se en vakker fugl fly rolig avsted, ble han en viktig signatur i Jonis videre albumkarriere. Møtet mellom den sene Jonis dype sigarettrasp og Shorters trillende toner er en av de flotteste kombinasjonene som finnes. Han var ikke vanskelig å ha med å gjøre, han utsondret en Buddha-aktig ro, men var ikke spesielt selvhøytidelig, så det er egentlig rart at ikke enda flere artister ønsket å koble sin lydsignatur opp mot hans. Det er mange tenkte samarbeid med nålevende, unge artister i alle sjangre som mer enn gjerne kunne blitt noe av. Det er et tap.

Den beste soloen

Det aller første jeg tenkte på da dødsbudskapet kom, til tross for at jeg nylig hadde hatt en raptus med viktige 60-tallsalbum med ham som bandleder, som The All-Seing-I, Juju og Speak No Evil, for kun nevne et fåtall, var dog noe helt annet. Nærmere bestemt et gjestespill hos et svært suksessfullt band ved navn Steely Dan. Hans langtur av en solo på tittelkuttet til deres ultraklassiker Aja (1977), hører hjemme i rockens, i musikkhistoriens, ypperste kanon, og er nok et av øyeblikkene jeg setter høyest av alt som er innspill av musikk til nå. Man kan kanskje frykte musikknerders pissekonkurranser og evinnelige hang til lister og rangeringer, og noe sånt som «den beste soloen» har jo en eim av meritokratisk maskulinitet, overmenneske-tenkning og så videre. Men følelsen man sitter igjen med når man hører den første gang, flere hundre ganger senere, full i Uber med Bluetooth på vei hjem fra byen, eller når man har en fri og rolig morgen hjemme hos seg selv og er ekstra mottakelig for det verden har å by på, er lykke og undring. Det er som en omfattende fortelling, denne lange soloen som bygger og bygger opp mot det klimaktiske, men gir også inntrykk av å være noe organisk som oppsto i øyeblikket, ikke en «epic sax guy» som imponerer med sin frapperende teknikk, men et utbrudd av pur menneskelig glede og søken mot det himmelske.

35 minutter

Virkeligheten var en smule mer prosaisk. For dem som ikke liker Steely Dan, ligger ord som kynisk, glatt og perfeksjonisme lett på tungen. Rockbandet som i grunn var befolket av to jazzfantaster, fikk da også først nei fra Shorter da selskapet kontaktet ham. Men via kolleger fikk de lurt ham til å møte opp for å legge en overdub likevel. Han lyttet til backingtracket og likte det han hørte. Han brukte 35 minutter på å spille inn seks deler av soloen, takket for jobben, og dro hjem igjen. Walter Becker og Donald Fagen limte sammen innspillingene, og satt sikkert og perfeksjonerte sin «studio tan» i et halvt år til. Aja var platen som sementerte deres posisjon som de vanskeligste «geniene» og studiorottene i bransjen. Men når man hører på albumet, og spesielt Shorters solo i sammenhengen, høres det ut som verdens mest naturlige og harmoniske hendelse.