Naomi Ackie i rollen som Whitney Houston. (Foto: SF Studios)
Forrige gang jeg var på kino og så en film om Whitney Houston, hadde jeg mest lyst til å gå bort til Akerselva og hoppe uti etterpå, for ikke å stige opp igjen. Det var ikke det at dokumentarfilmen Whitney. Can I Be Me (2017) av Nick Broomfield var så utpreget dårlig eller spekulativ, den var bare så håpløs og dyster og tappet for den storheten hun en gang hadde som artist. Jeg følte meg rimelig tom etterpå, og gikk taust bortover veien sammen med kompisen jeg så filmen sammen med. Det var liksom ikke noe å tilføye. Det meste var mørkt.
Hennes vokale særegenhet, det søte håpet i personligheten hennes og i epoken hun gjorde seg først gjeldende, utviklingen i karrieren og sentrale opptredener, alt dette var fjernet fra fortellingen, og vi satt igjen med ekskrementer på veggene, illojale familiemedlemmer (til og med påstander om at hun ble seksuelt misbrukt av kusinen Dee Dee Warwick), hensynsløse medier, crackpiper på dass, knoklete kjoler skjelvende på scenegulvet og generell degenerering og elendighet. Alt dette var unektelig sentrale ingredienser i den elskede artistens tragiske liv, men det var også en følelse av at det dokumentariske blikket fremhevet disse elementene, og forkastet alt det andre. Det eneste litt oppbyggelige med dokumentarfilmen, som hadde tilgang på en rekke sjokkerende privatopptak, var at den var begynnelsen på en mild oppreisning for ektemannen Bobby Brown, som til da hadde vært skurken i fortellingen om hennes liv, den utløsende faktoren i hennes nederlag. Han ble fortsatt fremstilt som et rasshøl og noe av et brødhue, men som junkie og alkoholiker klarte de å støtte hverandre og hadde sine søte øyeblikk som ektepar, dessuten var hun etter sigende en misbruker og selvskader som hadde havnet i grøfta uansett.
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
På kanten og rørende
Den nye spillefilmen I Wanna Dance With Somebody (regi Kasi Lemmons) som hadde premiere i romjulen og allerede ser ut til å bli en global suksess, er noe annet, men heller ikke et eksempel på det motsatte. Man kunne gjerne tro at familien og industrien bak henne, som fortsatt tjener enorme summer på hennes kunstneriske og kommersielle arv, så det som hensiktsmessig å pynte litt ekstra på virkeligheten og tvinge tilbake et syn på Houston som hele Amerikas kjæledegge, den populære og vakre med den gigantiske stemmen. Slik hun ble relansert med en posthum duett med Kygo forleden år.
– Man får rett og slett litt sjokk av å høre stemmeprakten hennes, for eksempel ikoniske opptredener som da hun sang «Star Spangled Banner« på Super Bowl i 1991. (Foto: SF Studios)
De aller fleste slike filmer om populære amerikanske artister innen pop, R&B og soul er uansett litt som musikken den skal formidle: ofte litt på kanten, for glossy, for åpenlyst emosjonelle, bruker overtydelige virkemidler og liknende. Ja, de er i overkant amerikanske. Så også denne filmen. Den er neppe verd særlig mer enn en firer på karakterskalaen, kanskje mindre. Samtidig vil den for mange være severdig, tidvis medrivende og ofte svært rørende. Det gikk vel med en halvliter tørre tårer i kinosetet der. Jeg fikk en påminnelse om hvilket enormt format det var på henne som utøver, og selvfølgelig også om mine egne følelser for hennes stemme og musikk. Og da må man vel kunne si at filmen lykkes med noe?
Verdighet
Det den gjør er å gi henne tilbake en solid porsjon verdighet. Grunnen til dette er at filmens nav klokt nok er hennes utvikling i studio og på scenen, hennes samarbeid med plateselskapet under utvelgelse av materiale å synge, og sparring med arrangører og musikere.
Den er for så vidt orientert rundt hennes eventyrlige suksess også, men alltid med artisten, kunstneren, sangeren som det sentrale. Det handler faktisk litt om fag og bransje, ikke bare familieverdier, religion, popularitet og angst. At filmskaperne har hatt tilgang på originalopptakene fra studio og andre opptredener, og har kunnet remikse og separere disse opptakene så det fungerer optimalt i en film og kinosalsetting, gir dem en stor fordel. Det er svært virkningsfullt, og gjør at mange mer negative inntrykk av filmen glemmes. Man får rett og slett litt sjokk av å høre stemmeprakten hennes, for eksempel ikoniske opptredener som da hun sang «Star Spangled Banner« på Super Bowl i 1991, eller det hakkandes medleyet av musicalklassikerene «I Loves You, Porgy» og «I Am Telling You, I’m Not Going,» og hennes egen «I Have Nothing» på American Music Awards i 1994. Arbeidet med sistnevnte fremføring er en nøkkelscene i filmen. Det er også gøy å bare å høre henne i studio med de mer lettbente pophitene som først gjorde henne kjent.
Likner på Brandy?
Det er litt forvirrende med hovedrolleinnehaveren Naomi Ackie, som likner fælt på Brandy Norwood – en av mine absolutte yndlingssangere i R&B-feltet fra 90- og 00-tallet. Men hun gjør en fin figur her, kanskje litt vel fin figur i filmens siste fase, der hun muligens er farlig slank og har skygger under øynene, men likevel ser langt sunnere ut enn det Whitney selv gjorde på det tidspunktet. Filmskaperne pusser på virkeligheten her. Kan hende de også forskjønner hennes siste timer, det er nærmest så de insinuerer at døden var selvvalgt, at hun fikk fri fra problemene sine og kunne synke ned i badekaret til en evig ro. Dette skaper en slags følelse av closure for henne, nærmest noe resignert vakkert. En forgylling av virkelighetens styggedom. Men skuespilleren klarer også å menneskeliggjøre ikonet, og gi henne disse glimtene av håp og optimisme som sammen med sorgen var grunnen til at hun var elsket.
Created by Clive
Clive Davis, han som signet henne til Arista Records og med kløkt gjorde henne til verdens største stjerne, den første gangen noen på det tidspunktet virkelig hadde klart å lage en virkelig gigantisk crossover-suksess med en kvinnelig afrikanskamerikansk artist, er blant produsentene av filmen. Kan hende det også er derfor han fremstilles i et svært så hyggelig lys, godt fremstilt av selveste Stanley Tucci. Han er liksom så klok, lyttende og vennlig, og alltid med Whitneys beste i tankene. Ja, han er en av den amerikanske platebransjens viktigste skikkelser, han oppdaget Janis Joplin, Laura Nyro og Patti Smith og en lang rekke av epokens aller største og viktigste artister, gjennom flere tiår. Men han var jo minst like slu og kommersiell som alle de andre sjefene, og et kjennetegn i hans arbeid med soulsangere var å forsøke å gjøre dem mer spiselige for «de hvite» salgslistene. Han gjorde det med Dionne og Aretha, med Angela Bofill og Phyllis Hyman. Dette med ikke være «svart nok» plaget Whitney i starten. Den berømte hendelsen med at hun ble buet på Soul Train Awards blir i denne filmen presentert som direkte utløsende for at hun på faenskap ba ut bad boyen Bobby Brown på date, som for å bevise hvor street hun egentlig var.
– Det er litt forvirrende med hovedrolleinnehaveren Naomi Ackie, som likner fælt på Brandy Norwood. (Foto: SF Studios)
Mot slutten av filmen, under en nødvendig intervensjon, røper Davis for Houston at han lever med en mann, som for å bevise sin fortrolighet og bonde med det han vet om hennes antakelig intime forhold til ungdomsvenninnen Robyn Crawford, som senere jobbet i ledelsen i team Whitney. At de måtte holde dette forholdet hemmelig for offentligheten er ofte blitt nevnt som en årsak til Whitneys manglende lykke og behov for flukt.
Det er gøy å se Davis og Whitney gå gjennom en mengde innsendte demoer og mulige coverlåter (svært mange av hitene hennes var coverlåter) på kassett og CD, heldigvis også i en av hennes kreativt mest fruktbare perioder da hun var tilbake med R&B-cred, og fikk kick av å høre den underlige beaten på «It’s Not Right But It’s Ok» (1998), laget av geniet Rodney «Darkchild» Jerkins (som også er musikalsk produsent for denne filmen).
Familieproblemer
En annen vaskejobb som gjøres her, er behandlingen hun fikk av familien. Faren, som lenge også var hennes business-sjef blir riktignok fremstilt som en luring, med elskerinner, sløsing og til slutt den stygge økonomiske konflikten dem i mellom. Moren Cissy Houston, som hadde en fin karriere som gospelsanger og medlem av The Sweet Inspirations men et stort sett mislykket forsøk på å slå gjennom med disco og soulpop (fans av 70s soul burde dog prøve å lete opp albumkuttet «Love Is Holding On» fra 1977 – fantastisk!), blir her fremstilt som en kjærlig helgen som ga henne rom.
Andre historier forteller snarere om den dype sjalusien hun følte om datterens suksess, og mye vondt blod. Jaja, hun ble i alle fall sittende igjen med store deler av pengene som fortsetter å renne inn på grunn av verdens apetitt på datterens arbeid.
Medfødt storhet
Det var som backingsanger, spesielt for Cissy rundt om på jazzklubber i New York at purunge Whitney først ble oppdaget. Det er ikke med i filmen, men det er fortsatt kick å tenke på at Whitney’s første skikkelige innspilling var med Bill Laswells gruppe Material og saksofonlegenden Archie Shepp i 1982, en virkelig spesiell og sjelfull tolkning av Hugh Hoppers låt «Memories», mest kjent med Robert Wyatt. Ja, hun handler om «great big songs» og en overveldende suksess, denne storheten ligger som et underlag for hvordan man opplever og tenker på syngingen hennes – det er som en fantasi, ja som en film. Men storheten er faktisk også tilstede mens hun fortsatt bare er en nobody, innkalt for å legge på litt pen vokal for noen avantgardister fra down town Manhattan.
