Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Unknown block type "paywallEmbed", specify a component for it in the `components.types` prop
Portland-rapper Yeat (født 2000) lager avantgardistisk idiot-rap á la Young Thug og Playboi Carti. Akkurat hva som blir sagt kommer hundre prosent i bakgrunnen av hvordan det sies. På «Split», hentet fra artistens tredjealbum AftërLyfe, som kom forrige uke, sier Yeat blant annet: «I want Bentley, I want money, I want Bentley, I want money, I want Bentley, I want money».
Dynamikken i Yeats låter kommer fra hvordan han bruker pitch og melodi. Han vrenger stemmen, lager lyder, og penser seg inn på temaer. Riktignok er melodiene så vage, så sløvt og liksom-neddopet fremført at man ikke kunne nynnet dem etter å ha hørt låten. Det man sitter igjen med er en vibe. Dette har vært litt av Yeats problem som artist. I snitt har kanskje hver tiende låt vært oppriktig minneverdig, men dette har også merkelig nok vært en slags styrke, for Yeat er i motsetning til de fleste pop-artister av i dag ikke enkeltlåtenes artist. Han lager helstøpte album, og lar uttrykket sitt oppstå og utvikle seg over tid. Ja, det er tidvis litt for svevende, tekstene er litt for intetsigende, og låtene litt for like, slik at de har lett for å gli over i hverandre, men dette har også vært en slags styrke: Yeat har egnet seg særdeles godt som bakgrunnsmusikk. Resultatet for min del ble at Yeat var min mest spilte artist i 2022, uten at jeg hadde kunnet sitert veldig mange strofer. På albumet 2Alivë som kom for et år siden fester de to første sporene seg. Så blir resten en slags grøt.
Splitter fanbasen
AftërLyfe er hakket mindre helstøpt, og Yeat går i flere ulike retninger, noe som gjør at albumet i større grad oppleves som et konvensjonelt album i moderne forstand: en samling låter som alle gjør et ærlig forsøk på å bli en hit. Albumet er altså proppfullt av eksperimenter i melodiøs rap.
Tilnærmingen har splittet fanbasen, men den har ført til at vi er blitt skjenket flere minneverdige enkeltspor, for eksempel den mørke emo-soundcloud-aktige «Rav3 p4rty» og kirkeklokke-skumle «Bëttr off», for ikke å glemme den overraskende partylåten «Nun id change».
Men albumets klare høydepunkt er «Split», der han rapper over en alarmistisk Chasethemoney-beat til det høres ut som han kveles. Ordene kommer etter hverandre uten pause eller opphør, og gir følelsen av en artist som er på et punkt i karrieren hvor ingenting kan eller må holdes tilbake. Og det som skjer midt i refrenget der? Må høres.
