Åpent kulturhus på gamle Munchmuseet nå!

Hovedstaden kan slumpe til å vise seg fra en ekstra god side. Åpningen av Christopher Nielsens utstilling System Ernst i ruinene av det gamle Munch-museet på Tøyen tidligere denne måneden, var nok årets kulturbegivenhet. Ikke bare var det fullstendig overveldende og faktisk ganske rørende å se det enorme omfanget av malerier Nielsen hadde laget gjennom en fireårsperiode, de fleste av dem med motiver hentet fra området Brugata/Storgata/Grønland, med portretter av byens underligste personligheter og eksistenser, og byens arkitektur og folkeliv slik det faktisk fremstår der nede (bare litt overdrevet av og til). Særlig var Gunerius-frisen, som jeg kaller den og som dekket et helt rom, noe som burde blitt innkjøpt i sin helhet og utstilt som en viktig avbildning av Oslo fra vår tid. Dette skrev vi mer om i en omtale av Nielsens utgivelse «Weltschmerz 10b» som du kan lese her.

Hjemme alene-fest

Å, alle disse bildene i stort format var fett nok i seg selv, men aller sterkest var nok det meget tallrike oppmøtet på denne åpningen. Skikkelig hjemme alene-feststemning. Vakre, eldre, rike kunstkvinner som fikk satt på små røde lapper på de minst støtende bildene tett i tett med lurvete folk med medbrakt ølpose som ikke var langt unna de krabatene som var å se i rammene på veggen. Freaks og filmklubbmedlemmer, veldig mange gamle og unge rockere, folk i korrekt frakk som så ut som de gikk på Kunstakademiet på 80-tallet, et par folk i rullestol og gåstol, noen unge & pene også. En dukkeinstallasjon av en junkie i en rullestol trodde jeg umiddelbart at var et virkelig menneske – det var en slik forsamling og stemning. De strømmet på, det tok aldri slutt. Hundrevis av frikere og ekte Osloboere.

Lukk opp dørene!

Det var ekstra fint å være på gamle Munchmuseet, der man har så mange gode minner fra og det som ga en kulturell stolthet til nabolaget på Tøyen. En lokal stolthet kan det bli igjen. La oss be til Guneriusguden om at dette huset ikke blir tatt over av Flott Gjort eller liknende muskuløst utelivsfirma, og blir pusset opp for å bli et moderne restaurant&vinbar-kulturhus for de bemidlede 40-åringer som har fått så mye fra før i denne byen. La det heller stå som det er og la de forskjellige rommene brukes som lavterskel og rimelig pop-up-lokale for folk som klarer å fylle det med innhold, la det være ungdomsklubb, eldresenter og samlingsted for lokale folk, arranger små konserter uten Creo-sats, enkle teaterforestillinger, bruktmarked, debatter … det er fint som det er. Rachel Harrison gjør et ikke altfor imponerende kunstnerisk poeng av å bruke utstillingsdesignen fra den foregående utstillingen på Astrup Fearnley i et eget verk der nede. Måten det vokser nye blomster opp av ruinene i det forlatte Munchmuseet, og hvordan man ser Nielsen-maleriene er hengt opp på noen rester fra tidligere aktivitet, er rett og slett langt mer gripende. Så sant det er byggeteknisk trygt og ikke brannfarlig: La stå, og åpne dørene. Konsertsalen og kinoen og kafeen er velfungerende som de er, de andre salene må bare fylles med liv, så går resten av seg selv.

Sosiale einstøinger

Slik som de gjorde forrige helg, da det var platemesse, altså en arena for privatpersoner som står og selger store mengder med brukte plater, inne i utstillingslokalene der Nielsen-bildene hang. Mange rare og vanlige og fine folk som har disse særinteressene, einstøinger som ofte møtes i slike sammenhenger. Jeg vil si at det sosiale ved slik plateshopping er minst like viktig som lydkvalitet eller det rituelle ved avspillingen, eller hva det nå er det er som er din begrunnelse for å holde på med disse gammeldagse, kostbare platene når musikken uansett er tilgjengelig på mobilen.

Det var like tjoka fullt i lokalet denne gangen, og i tillegg var det bruktmesse for gamle ski og liknende et annet sted i museet.

Det føltes veldig naturlig, i alle fall med tanke på Nielsens bakgrunn fra noen av disse musikkmiljøene. Noen av oss husker den legendariske designen på plastposene til Oslo Rock-Antikvariat, der Nielsens tegneserie var en kjærlig latterliggjøring av disse platesamlerne.

Psykoanalyse

Jeg handlet en fin pose med jazz og soul som jeg pleier, fra litt forskjellige folk som jeg slo av en prat med, i tillegg til et kresent utvalg av en av mine andre yndlingssjangre, neo-psykedelia/åttitalls garasjerock, som jeg hadde plukket opp noen dager tidligere hos en gammel kjenning som passende nok drev en liten platebutikk i parkeringshuset nederst i Brugata på midten av 90-tallet. Wild Mind het den, passe legendarisk den også. Ganske site specific med en butikk som hadde fokus på akkurat den virkelighetsfluktmusikken som det tross alt er. I dag har han psykologpraksis, og det var på kontoret hans jeg plukket opp platene. Der vi satt i hver vår stol i mørket og snakke om livet og argumenterte for hvorfor vi henholdsvis kvittet oss med og skaffet atter nye plater, var vi ikke langt unna psykoanalysen.

A Splash of Colour

Jaja, nok om det. Platene med band med fantasivekkende navn som The Chemistry Set, Miracle Workers, Green Pajamas og Chesterfield Kings, var totalt supre de, akkurat som forventet. En herlig blanding av post-punk, indierock og sekstitallsmelodier, som jeg aldri vil gå lei av. Noen av dem har jeg eid tidligere selv, men de har forsvunnet under tidens løp. Å kjøpe en plate for andre gang er faktisk ikke en lei utgift, det er dobbel nytelse. Men jeg gjorde også det perfekte funn i samleplaten A Splash of Colour, utgitt av WEA i 1981 med forskjellig britisk postpunk og neo-psykedelia, fra band som The Marble Staircase, Mood Six og The Barracudas. Ikke verdens aller beste album, men typeriktig nok. Og med et fantastisk omslag signert David Hine som beskriver denne musikken og tidsepoken helt perfekt, der vi ser grå betong og fremmedgjørende urbanisering bli avløst av en lysergisk eksplosjon av farger og fantasier. I wonder why. Uansett, det var perfekt fordi Nielsen faktisk har brukt dette omslaget som direkte inspirasjon for et av maleriene han stilte ut, nemlig «Desember 2020», der vi ser en liknende grell urban arkitektur (Gunerius igjen) og koronasolens alternative verden. Den som fikk en rød lapp ved siden av det maleriet var sannelig heldig. Men det var alle som bare slang innom det gamle museet også. La oss fortsette slik.