Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Men markedsføringen, en julekampanje, har skapt kontrovers. Dokumentarfotografen Gabriele Galimberti har tatt bilder av barn omgitt av tingene fra giftshoppen. I hendene har barna bamser med bondage-wear, hentet fra merkets siste kolleksjon, noe som har satt i gang en god gammeldags twitter-storm (#cancelBalenciaga): som Balenciaga altså fikk med seg til tross for at de nylig valgte å forlate plattformen på grunn av, eh, «Musk-gate». De beklaget, og valgte å trekke kampanjen.
Men, som alltid – tingene består. Morsomt, merkelig, dyrt, utført i den samme subversive hverdagsestetikken som preger motehusets generelle uttrykk. Men hva betyr det at mote nå også skal være helt vanlige ting, husholdningsartikler eller gullforgylte Triple S’? Da sjefsdesigner Demna lot seg intervjue etter merkets siste visning i Paris (SS23) gjorde han det klart at Balenciaga er et grenseløst prosjekt. «Jeg mener mote er visuell kunst», sa han til Vogue, «og at jeg ikke trenger å forklare meg lenger».
– Balenciaga Objects føles litt som en tapt mulighet, sier Agatha Wara, mens hun scroller nedover kolleksjonen på telefonen sin.
Wara er kunstner, forfatter og kurator, og stod bak en av 2010-tallets definerende utstillinger i grenseland mellom mote og kunst, DISowni New York ved Red Bull Studios i 2014. Det var en «kunstinstallasjon som poserte som butikk», der man kunne kjøpe kunst-merch laget av kunstkollektivet DIS (som kuraterte Berlinbiennalen i 2016) og et utvalg unge og etablerte samtidskunstnere, og flere avant-garde motemerker.
– Problemet er at prosjektet ikke har nok tongue in cheek, prislappen dreper det, sier hun.
Kunsten med liten k
Disown var kunst som merch, kunst for alle, forklarer hun. Det var vinglass og salatboller med Hood By Air-logoen og Slavoj Zizek-treningstøy, som fløy av hyllene og ble kult-objekter: designeren Telfar Clemens fikk vind i seilene med sin «Not for Everyone»- genser, mens DIS produserte en egen Adidas-dress med håndmalte striper og en Disown IKEA-handlepose til ti dollar. Balenciagas versjon til over 2000 dollar gikk viralt i 2017, og Adidas-kolleksjonen deres slippes i disse dager.
– Vi ville gjøre noe som var helt «feil», nemlig å behandle kunst bare som ting. Så vår kritikk kom fra å behandle kunsten med liten k, som noe fra kjøpesenteret. I oversettelsen der opererte vi med kapitalismens eget språk, altså shopping.
Balenciaga har også jobbet under samme post-ironiske omfavnelse av mekanismer i motefeltet: med utstrakt bruk av logoer, lek med konvensjoner og produktkategorier nærmere billigmote enn haute-couture, og tilbake. Men ligger det kritisk potensial i Balenciagas objekter?
– Jeg synes jeg ser mye av det samme som vi gjorde i Balenciagas prosjekt, estetikken er veldig lik, måten det er fotografert og presentert.
Wara mener leken med verdibegrepet er noe prosjektene har felles.
– Mest av alt får jeg følelsen av at jeg er på wish.com eller alibaba. Der selger de jo fake Balenciaga-sengetøy allerede. Det slår meg at de er i konkurranse med sine egne fakes, og gjør fakes’ene mer relevante. De ekte er inspirert av de falske, og gjør dem bedre.
Hun mener motehuset bør gripe sjansen til å følge opp med noe virkelig radikalt:
– Det føles jo som nok er nok, egentlig. Med klimakrisen som bakteppe og alt som følger med. Skal vi ikke bare slutte å lage ting?
– Fremtiden er immateriell?
– Hva med å slippe mønster til jakker gratis på nettet så folk kan lage sine egne versjoner? Åpne slusene. Stimulere fansen som har gjort dem til det de er.
