Den besatte matkulturen har nådd sitt metningspunkt
Steder med naturvinfikserte, gjennomtatoverte og liksom-avslappede gourmbro-kokker som serverer små og dyre deleretter har omsider gått av moten. Men hva får vi i stedet for?
Gargantua og den store banketten, fra François Rabelais «La vie de Gargantua et de Pantagrue». Illustrasjon: De Agostini/Getty Images, 2002.
De som har gjort matinteresse til hele personligheten sin opplever nå en identitetskrise, enten de vet det selv eller ikke. Fine diningens øyeblikk er over, den er i ferd med å trekke seg tilbake til det det en gang var, et litt obskurt sted for rikinger som ikke aner hvor de skal gjøre av pengene sine.
Noma stenger for godt neste år. Maaemos Esben Holmboe Bang er tilsynelatende blitt mer interessert i å servere kaviar, duebryst og Beef Wellington i en fransk restaurant*, enn å være en del av den kulinariske avantgarden. At det spektakulært uoriginale konseptet Mon Oncle fremstår nyskapende i matverden i Oslo i Norge i 2023, betyr forhåpentligvis minst én av følgende: Perioden definert av en besettelse med mat som identitetsmarkør er nå over.
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Det har vært en merkelig tid. De fineste restauranter var med på å sette premisser for kulturen: ny-nordisk mat, fermentering, sanking av ramsløk, surdeig og håndverksøl. Nå er mat atter i ferd med å bli det det alltid har vært, og som det alltid burde være: Ikke noe man nerder over, snakker om hele tiden, abstraherer, men noe man spiser og koser seg med – i fred.
Metningspunktet
Fjorårsfilmen The Menu illustrerer godt hvordan vi har nådd den besatte matkulturens metningspunkt. Den satiriske fremstillingen av vulgære rikinger, selvhøytidelige kokker og matskribenter og foodies med fritidsproblemer, er i stor grad lavthengende frukt, men det er likevel fornøyelig, og ikke minst sårt tiltrengt.
Det er underlig at filmens kulminasjon fremstilles som et vendepunkt og en stor erkjennelse for stjernekokken, når filmen helt til det punktet har ropt, så høyt den har klart, nøyaktig det samme poenget, men det er likevel et nødvendig vendepunkt: Først når mesterkokken Julian Slowik, som har sin egen restaurant på sin egen øy, blir bedt, av en gjest som egentlig ikke burde være der, om å lage en helt alminnelig cheeseburger, først da blir han frigjort. Det er med den nesten i overkant karikerte Tylers ord at ideologien tilhørende matverdenen av i går klarest beskrives: Han idoliserer mesterkokken, som han mener er viktigere og mer opphøyd enn idrettsutøvere, musikere eller malere:
«Chefs, they play with the raw materials of life itself. And death itself. … I’ve watched him explain the exact moment the green strawberry is perfectly unripe. I’ve watched him plate a raw scallop during its last, dying contraction. It’s art on the edge of the abyss, which is where God works too. It’s the same thing.»
Parodien er altså dratt ut til det ekstreme, men vi måtte altså hit før absurditeten viste seg i all sin velde.
Matbesettelsesideologien
Det er ikke bare fine diningens definisjonsmakt og latterlig opphøyde posisjon som er over høyden. Også i andre enden av skalaen er vi over i parodien, og også her finner vi talende eksempler på film. TV-serien The Bear ble en hit i fjor, med sitt sentimentale blikk på hvordan det er å drive en sandwich-sjappe i Chicago. Selv om vi er i fast food- heller enn fine dining-segmentet, er det som om serieskaperne har latt seg inspirere av foodie-Tylers ord, men ikke skjønt ironien. Alt romantiseres, fra hovedpersonen Carmys indre demoner til de slitne kokkenes alkoholproblemer og plastboksene de drikker vann fra (kokainen, den overarbeidede linjekokkens beste venn, glimrer pussig nok med sitt fravær). Det utmattende kokkelivet har aldri vært kult, men The Bear gjør absolutt alt den kan for å overbevise deg om det. At en så skamløs hyllest til matbesettelsesideologien kommer, og lar seg gjennomskue, først når ideologien er i ferd med å dø, er kanskje typisk. Minervas ugle flyr først i skumringen.
I Norge har D2 i årevis, om ikke i hele sin levetid, bidratt til å opprettholde mytologien rundt matkulturen. Det kanskje mest ekstreme eksempelet var fjorårets svært omstendelige (men også velskrevne, det skal sies!) reportasje om Rune Rake, som bruker alt han tjener på vin og mat, og som livsstilsmagasinets journalist holdt med selskap på sitt 92. Maaemo-besøk. Det er klart vi har nådd et metningspunkt.
Vi skal guides ihjel
At D2 er D2 også i 2023 kan man liksom ikke annet enn forvente, men det er vanskeligere å finne unnskyldninger for Aftenpostens siste forsøk på å kaste seg på matkulturbølgen: det anbefalingstyranniske underbruket Vink. De tilsynelatende endeløse listene med anbefalinger gjelder ikke bare for mat (du finner også artikler som «23 fine steder i ake i Oslo», «Her er fem fine skiturer i Oslo» og «Serieåret 2023: Disse seriene gleder vi oss til i 2023»), men det er likevel blant restauranter at begjæret etter Oslo-guider syns mest umettelig: «Sulten på 2023? Dette kan du forvente, ifølge Oslo-kokkene», «Frokost + lunsj? Hit går du for god brunsj!», «15 nye steder vi gleder oss til å besøke i år», «10 steder du kan oppleve øl og mat i skjønn forening», «Her spiser Oslos hotteste matfolk middag til under 250 kroner». Til slutt ser de faktisk ut til å ha gått tom for matguider å skrive, for her om dagen kunne man smått utrolig nok også lese guiden «Disse barene har de beste doene».
Den endeløse rekker med guider vitner om at menneskene bak, og menneskene som leser dette (om de finnes?), aldri får nok av nye, trendy restauranter. Tilsynelatende har ingen fortalt dem at mat ikke trenger å være trendy, det trenger bare å være godt.
Vi skal guides i hjel, eller i hvert fall til lommeboka er tom. Det er dyrtid, og forhåpentligvis tar det livet av den vulgære mat- og restaurantkulturen alle disse listene er et uttrykk for. Steder med naturvinfikserte, gjennomtatoverte og liksom-avslappede gourmbro-kokker som serverer små og dyre deleretter har omsider gått av moten. Men hva får vi i stedet for? Ifølge D2 er beige food det nye: Enkelt, rustikt og beigt. Kafeteria August trekkes fram som et eksempel på de som har omfavnet den nye, beige trenden. Kafeteria August altså, som mer enn noe annet sted i hovedstaden skriker siste skrik: Å være trendy er rett og slett restaurantens eksistensberettigelse. Nå satser de på fries, pølser, fritert fisk og eplekake med vaniljesaus.
Norsk matkultur – eller mangelen på den
Det er kanskje fraværet av noen norsk tradisjon for mat- og restaurantkultur som har gjort de siste ti årenes tendenser her til lands så ekstreme og vulgære, enda mer enn andre steder. Det er sannsynligvis for mye å håpe på at Norge skal få en mer jordnær, fornuftig og sympatisk matkultur: I stedet skal noe slikt heller etterlignes på de mest trendsensitive restaurantene, mens de venter på den nye vinen. Kanskje er alt dette også bare symptomer på den generelle kaksifiseringen av den norske urbane middelklassen, selv om bastardiserte versjoner av denne matkulturen også har funnet veien til distriktene, ofte i et utbredt oppheng i gourmetburgere med tilhørende pommes frittes servert i små liksom-frityrkokere. Folk kan nå ha godt av å slappe litt av, og nyte maten sin i fred. God mat er god mat, selv om alle trendrestauranter lå øde.
