Den røde genseren

Det er tid for den tyske regissøren Wim Wenders igjen, litt på grunn av suksessen med fortsatt ganske ferske Perfect Days. For enkelte filmfreaks er det sikkert slik alltid, men den som befinner seg i nærheten av stor-Oslo i mars og april er det gode muligheter for å la seg nedsenke ekstra dypt i filmkunstnerens store oeuvre gjennom en lang rekke visninger nede på Cinemateket. Se hele programmet for feiringen og en presentasjon av Wenders her: https://www.cinemateket.no/wim-wenders

Allerede i kveld torsdag kl 20:30 er det visning av en av hans klassikere, amerikanske «Paris, Texas» fra 1984, med flere visninger neste uke og rett over påske. Den fikk jeg akutt lyst til å skrive om, men så demret meg at det ikke var veldig lenge siden jeg hadde gjort nettopp det, i alle fall om én side av den, for en spesialutgave på papir av det norske filmtidsskriftet Z i 2015. Så med tillatelse fra blekka, og med en påminnelse om deres ferske og anbefalte utgivelse med tema «generasjoner» og at det er viktig å støtte små norske kulturaktører (bli abonnent her: https://znett.com/) publiserer vi for enkelhets skyld en oppdatert utgave av teksten her. Og husk å se filmen, for første eller n’te gang.

Inmensa nostalgia invade mi pensamiento

Ry Cooders lyder i Paris, Texas (Wim Wenders, 1984) gjør natten mørk, grunnen kald og hjertet varmt 

I knew these people. These two people. They were in love with each other. Det nupper lett i huden når jeg skriver det. De første ordene i Harry Dean Stantons monolog til Nastassja Kinski gjennom speilet, i Wim Wenders spillefilm Paris, Texas (1984), åpner døren til en høstvind av følelser. Historien om deres kjærlighetsforhold, og veien mot slutten av det, løfter på skjorteflakene. Hva trodde jeg egentlig om livet da jeg som ung tenåring så denne filmen i NRKs lørdagsserie Nattkino? Og etterpå?

Det var en serie med voksenfilmer som ble sendt i denne perioden som gjorde så sterkt inntrykk at jeg knapt har kommet meg videre siden. Mine preferanser innen musikk, litteratur og kunst er nogenlunde avansert og i stadig utvikling, men når det gjelder film er jeg snarere temmelig middlebrow og klassikerorientert. Kanskje med en ekstra forkjærlighet til typiske filmklubb-filmer for sortkledde som dominerte da jeg var i vekst.

Og Paris, Texas resonnerer fortsatt i skrotten, den synger i knoklene. Robby Müllers sitrende bilder, Dean Stockwells soft pack med Marlboro, omorganiseringen av sko-par i gangen, Kinskis ubegripelige skjønnhet, den skrikende mannen på broa, støvet. Den franske uttalen av guttenavnet «Hunter». Alt er der fortsatt.

Men det er ikke bare Wim Wenders som har laget denne filmen. Det er kanskje vel så mye Ry Cooder. Hans soundtrack er et av de mest solide innslagene i min album-kanon, opplest og vedtatt som noe av den fremste lydmalingen av amerikansk film fra åttitallet, og senere. Det dypt blå hovedtemaet er basert på intense «Dark Was the Night – Cold Was the Ground» av Blind Willie Johnson, innspilt i 1927. Virkelig en av de mer rystende låtene fra tidlig blues, den låten er da også valgt som et eksempel menneskeheten vil bruke for å forklare om seg selv til fremmede livsformer, som dere kan lese mer om i denne saken https://tidensand.no/blueslaten-som-forteller-alt-om-menneskeheten

En tolking av selve denne låten avslutter også soundtracket og filmen. Det må være et av de viktigste stykkene musikk for Cooder, vi kan høre et tidlig ekko fra den allerede i musikken han var med og gjorde i Performance (Nicolas Roeg, 1970) — Mick Jaggers glinsende låt «Memo from Turner» fra denne filmen, med Cooder på gitar, er et annet enormt øyeblikk for musikk i film, men det er ikke nervetrådene som strekkes her, det er en annen type nytelse. I Paris, Texas-musikken føler du hele filmen umiddelbart, det går ikke an å lytte til soundtracket mens man gjør noe annet, leser en aktuell roman eller snakker med noen. For ti års tid siden ble originalmanuset signert Sam Shepard og L.M. Kit Carson tilgjengeliggjort på nettstedet Cinephiliabeyond, høyst lesverdig, men den samme effekten kan oppnås ved å sette på LP-en med det sorte omslaget, eventuelt streame den fra din Samsung om du er slik anlagt. Og det er da spesielt kuttet «I knew these people» som griper. Den er med på soundtracket, nærmest som en egen sang. Romantikk og tragedie, fanget på telefonlinjen mellom rød ullgenser med åpen rygg, og solbrent, grov mannehud. Surret i bakgrunnen av telefonlinjen, og selvfølgelig stillheten, blir et instrument i seg selv. Sam Shepards tekst brenner seg inn i huden. Så skjer det.

Den meksikanske folkesangen «Canción Mixteca», skrevet av José Lopez Alavez i 1915, kommer rolig inn midtveis i monologen, og kontrasterer den dirrende beretningen om galskap og hard kjærlighet med toner av sørgmodig håp og stolthet. Cooder har her selskap av David Lindley (strengeinstrumenter) og Jim Dickinson (piano), og for et øyeblikk stiger stemningen. På soundtracket er det en versjon der Harry Dean Stanton synger selv. Sangen handler hjemmelengsel: «Inmensa nostalgia invade mi pensamiento …». Men i filmen er det hjemmelengsel for et sted ingen lenger kan reise til.

Denne følelsen, en rimelig beslektet følelse, tok også bolig i kroppen i en viktig scene i Pedro Almodovars Snakk til henne (2002), der Caetano Veloso fremfører en vanvittig vakker versjon av «Cucurrucucú paloma», en sang som er brukt mange ganger i filmer siden debuten med Lola Beltrán i filmen fra 1965 ved samme navn. I Velosos tolkning og regissørens høystemte plassering av den, og den filmatiske selvrefereringen, finner vi følelsen av undring — undring på hvor stort et savn kan være, hvor uendelig den oppleves, men også et ønske om å holde fast i den følelsen. Som om den er et land eller en eksistens i seg selv. Slik også Paris, Texas definitivt er det.

Ry Cooder har laget mange soundtracks siden Paris, Texas, men han har ikke klart å komme ut av skyggen av Paris, Texas. Det er tydelig på bokssettet Soundtracks (Warner), der mange av dem er samlet. Den følger Cooders karriere som lydlegger av filmene The Long Riders, Alamo Bay, Crossroads, Blue City, Johnny Handsome og Trespass. Det går i mye av den samme godlyden, men utenfor kinosalen faller musikken nærmest død til jorden, og revnene i genseren forårsaket av cutis anserina uteblir. I hvert fall til sammenlikning. Da er noen av hans utgivelser fra «moderne tid», spesielt den løse konseptalbumtrilogien som inneholder Chávez Ravine, My Name Is Buddy og I, Flathead mer som filmer å regne, med det historiske amerikanske bakteppet, Cooders narrativt anlagte låtskriving, tekster, illustrasjoner og fotografier som hjelpemidler.

Med Paris, Texas-soundtracket trengs kun et mørkt rom og et sett med fungerende ører.