Den siste sauejakten

– Hva skjedde i vår relasjon med sauene som har gjort at det har blitt sånn?

I et stort reisverk av vitriner i en slick stålstruktur, har Nasjonalmuseets invitert noen av designverdens fremste formidlere, duoen Formafantasma, til å fabulere vitenskapelig rundt ull - og vårt forhold til den. Formafantasma - som betyr ‘spøkelsesform’ - drives av Farresi og Andrea Trimarchi, et multidisiplinært studio som beveger seg i front, men også i randsonene av designfeltet. Prosjektene deres, som de stiller ut i museer, samarbeider med kommersielle aktører om eller forsker på selv, brer seg ut praktisk, forskningsmessig og kommenterende rundt tema de leser inn i samfunnsveven. De har holdt utstillinger ved Serpetine Galleries i London, er kjøpt inn av MoMA og samarbeider med selskap som Artek og Prada - i flytende overgang mellom design, kunst, historie, håndverk og vitenskap. 

Ressursbasert forflytning

Oltre Terra er det italienske navnet på tradisjonen som kalles transhumans, forflytning over og kryssing av landegrenser for å finne beitemark og hente ut ressurser av landskapet. En sesongbasert forflytning i pakt med andre levende vesener. Transhumane levemåter innebærer at mennesker, dyr og miljø inngår i konstante forhandlinger, kan vi lese i utstillingsteksten.

— Begrepet fordrer en respektløshet ovenfor grenser som er interessant, sier Hanne Eide, kurator for samtidsmote på Nasjonalmuseet.

Foran oss kan vi se et pastoralt tablå - en gjeter som følger en saueflokk ved en isbre i de sveitsiske alper, malt av norske Thomas Fearnley. På tross av at Oltre Terra tar for seg en viktig del av norsk kulturhistorie, har utstillingen først og fremst et aktivt internasjonalt perspektiv, ikke uten kulturkritisk kant.

Den aller første utstillingen om klær, tekstil og mote ved det nye Nasjonalmuseet handler altså om det mest grunnleggende. Etter halvannet år med research og utallige intervjuer med blant annet forskere, biologer, bønder, kuratorer og historikere er datagrunnlaget behandlet og presentert i Formafantasmas bilde, med en fyldig katalog og egen nettside ved siden av. Timingen er god. Sjelden har ‘forskningsbaserte utstillinger’ vært mer i dagen, med Artforums Claire Bishops kritikk av tendensen på lederplass. Kurator Hanne Eide, som selv har bakgrunn som moteforsker, forteller at det forskningsbaserte er selve grunnfiberet i prosjektet:

— Forskingsbaserte utstillinger er utfordrende i det at man ikke vet hva som kommer ut av dem eller hvordan de skal bli, sier hun.

— Det er en måte å jobbe på som er både eksperimentell og utfordrende. Du må ha tiltro til prosessen.

— Likevel blir det ofte kjøttigere, mer på beinet, på den måten, enn om du jobber med materiale som dette ut fra en egen tese.

Materialet - ull - opplevdes også formmessig gitt, varmt og velkjent nok til at det forskningsmessige løfter frem ukjente aspekter ved noe nesten privat.

— Det er noe med både kontakten og relasjonen mellom menneske og dyr som er vakker, en historie om en inter-arts pakt som er helt utrolig. Ull er jo et magisk materiale, sier hun. 

Kuratoren forteller at hun opplevde duoen som ydmyke i tilnærmingen til materialet:

— Det første de gjorde da de fikk briefen var - rett fra Milano, kledd i Prada, typ - å oppsøke en arkeolog på Kulturhistorisk Museum i Oslo. Jeg opplever at de jobber litt som trojanske hester, der de gjennom samarbeid med kommersielle aktører fletter inn forskning, ganske radikal kunnskap og metodikker, og sprer det ut i verden, forteller hun.

— Utstillingen er definitivt et startskudd forreal life impact, sier Andrea Trimarchi.

– Det er ofte sånn vi får mulighet til å utvikle løsninger som vi senere bruker inn i designfeltet, som ellers ikke ville være mulige å jobbe frem.

Både utstillingen, samarbeidet og tematikken ser i bunn og grunn ut til å handle om produktive relasjoner - mellom museet og kunstner, mellom menneske og dyr, det monetære og det materielle.

Ull = gull

Men er ikke Eide museets kurator for samtidsmote? Med en uttalt satsing på det yngre motefeltet, er det likevel design som kom først til bords, kan det virke som - Formafantasmas Prada-dresser til tross.

— Jeg så utstillingen ‘Cambio’ som de gjorde ved Serpentine Galleries i London, og ble utrolig imponert av den, forteller kuratoren.

Cambio var en meditasjon over tømmer og tømmerets plass i vår kultur, sett gjennom de bakenforliggende kreftene i materialet - og hvordan vitenskap, ingeniørkunst, lovgivning og historie sammen formet en koherent, men fragmentert fortelling om oss, sett fra et annet, organisk perspektiv.

Eide så en naturlig parallell i noe grunnleggende for nordisk kultur, og mener det er på høy tid vi tar et hardt, fast blikk på realitetene i mote-, tekstil og designfeltet;

— Mote har vært sene på ballen, mens designfeltet er kommet litt lenger, sier hun.

‘Oltre Terra’ kan sees som en oppfølger, en videreføring av tilnærmingen utviklet i Cambio - en videre meditasjon over materialers plass i vår kultur, som omdreiningspunkt og nav; hva kommer først - ulla eller sauen? Kultur eller kommersialisering? Hvem bruker og påvirker hvem?

— Vi vil gjerne forme lenker mellom ulike felt, utveksle kunnskap og ikke bare porsjonere den i kakebiter. Vi trenger hele kaken, sier Eide.

— Det er veldig tydelig i hvordan Formafantasma arbeider - at de i dette tilfellet smelter sammen koblinger som ofte holdes fra hverandre. Evolusjonsbiologi som grunnlag for ullkunnskap, for eksempel.

– Utover det grunnleggende materielle, som mote selvfølgelig bygger på - hvordan ser du alt dette i sammenheng med moten som fenomen, eller samfunnskraft, lik de sammenhengene som avdekkes i utstillingen?

— Biodiversitet er viktig, det setter mangfold i et større perspektiv, sier Eide.

Materielle spørsmål og tilnærminger har en tendens til å fordre uventede perspektiv, som i fortellingen om hvordan den morderne sauen er et produkt av våre behov:

— Avl og design, det snakker jo mye om å nettopp ‘designe’ andre skapninger, sier Eide.

— Som jeg vil hevde er det man gjør i mote hele tiden.

Innsiden ut

I en mote- og designverden som ofte selger og skaper overflate, er foldingen ut av de indre sammenføyningene og nettverk en øyeåpnende opplevelse. Fra tidlige jeger og sanker-samfunn til vikingenes egen ull, sauene og ullens relevans i tidlig kapitalisme i den grad at buskapen preger de tidlige pengesedlene, til sauen Dollys genetiske kode - den første levende klonen, argumenterer Oltre Terra godt for et verdensbilde i ullens varme favn.

Det samme kan kanskje sies om det norske selvbildet rundt begrepet. For ved siden av en sau med norsk råull, og viking-artifakter som en tunika i filt, og et norsk flagg, er den lokale konteksten vag - et bevisst valg tatt på tross av dominante narrativ om en enestående norsk kulturtradisjon og en levende lokal ullproduksjon, noe kritikerne også har påpekt.

Et norsk ullflagg ligger utstilt, rester etter da ullmateriale var basis i brukstekstiler til seil, flagg og en reell del av lokal tekstilproduksjon. Idag er virkeligheten mer kompleks og global - nesten alt vi bruker av ull er importert fra Australia - den berømte kløfrie merinoen.

— Dette representerte kanskje et norsk selvbilde tidligere, kommenterer Farresin foran flagget, mens det idag er ‘helt andre materialer norske flagg er laget av og som bedre representerer en norsk økonomi og identitet’.

— Vi ønsker å ikke fokusere på nasjonal identitet, men heller ta et tema som er viktig for en norsk kontekst og se det i et globalt perspektiv, sier Eide.

— Museet har et mandat til å være en del av en nasjonal og en internasjonal sfære, og økologi er et komplekst spørsmål. Men vi ser jo for eksempel at transhumans-spørsmål er en viktig del av dagsorden her også, bare se på debatten om hensyn til reindrift og beiteområder.

Hun håper folk vil se utstillingen som en mulighet til utvide etablerte sannheter og kunnskapen om noe de fleste tror de kjenner veldig godt. Kanskje inspirere til å ta et alternativt blikk på det ‘norske’ arvesølvet.

— Det er jo et ganske anstrengende narrativ som krever et engasjement, sier hun.