Det anti-estetiske i Kjetil Røeds prosjekt

Det fine med å stå på en høyde og skue utover byen er oversikten, forbindelsene man før ikke var klar over. Hvordan kirken, parken og elva er plassert i det hele. Det sørgelige derimot, der oppe på høyden, er at du ikke kan ta på byen. Du lukter ikke hva som foregår der inne.

Enhver analyse beror på avstand: du må ta et steg tilbake for å oversikt, og da er du ikke lenger innlemmet. Kjetil Røed mener at kritikeren skal forsøke å forstå kunstverket ved å tenke og argumentere grundig – han ser dette som en kjærlighetserklæring til kunsten, i boka Fra punktum til kolon: Et essay om kritikk og kjærlighet kaller han kritikken for «tenkende omsorg». «Tenkende kjærlighet» er navnet på prosjektet han nettopp fikk innvilget støtte til fra Fritt Ord, og jeg tenker: det må være det største paradokset på jord. En god tenker elsker svakt, for idet du tenker så elsker du ikke.

For å kunne «forstå» noe så viltvoksende som et kunstverk, eller ens kjærlighet til det verket, så er man nødt til å analysere. Men den analytiske minen punkterer ethvert elskende engasjement hos kritikeren – selve ordet analyse betyr oppløsning. Å analysere innebærer å bryte ned et kompleks til en rekke bestanddeler og sammenhenger. Siden det er en målrettet aktivitet så kan det kjennes ut som man kommer nærmere noe, men det du nærmer deg er tanken, ikke tingen. Å forstå seg på hvorfor man elsker det man elsker, fører deg ikke nærmere det elskede objekt, men fjernere.

Overbevisningen om at vi i det hele tatt er i stand til å forstå hvorfor vi elsker hva, hvem og på hvilken måte vi gjør det, er ikke bare hybris, det er også unødvendig avfortryllende. Det reduserer kjærligheten til summen av alle grunnene man kan tenke seg frem til at den er der. Dette er ikke nysgjerrighet, det er skjematikk. Det er å ikke erkjenne at det helt grunnleggende ved vår menneskelighet er å befinne oss i et kjøttfullt blinde. Nei, å elske, å stå i kjærligheten, det er å la den tåkelegge. Sinnets lengsel etter å oppløse tåken og kaste lys over verden bunner i behovet for kontroll, hvilket er drevet av kjærlighetens diametrale motsetning: frykt.

Åpenhet er det motsatte av sårbarhet

Røed skriver at man er sårbar ved å «blottstille egne tanker», og at kritikeren «kler seg naken gjennom sine argumenter». Han tar svimlende feil. Et argument er per definisjon bevisføring, som i praksis er et forsvar. Forsvarer du deg så skjermer du deg, og da er du ikke lenger sårbar, altså mulig å såre. Den defensive tonen Røed legger opp til er ikke bare dørgende kjedelig, den er også et sterkt uttrykk for mistillit.

Virkelig sårbarhet er å ha tillit. Tillit til at det man uttaler ikke vil bli mistenkt som maktdemonstrasjon, runking av ego eller skadefryd. Det er når man elsker i tillitens navn at man tør å skrive hensynsløst, fordi man stoler på at relasjonen består. Er man nødt til å holde en forsvarstale for sine egne følelser så er de ikke velkomne i utgangspunktet.

Å ta kunstneren på alvor er å slutte å umyndiggjøre henne med alle mulige hensyn i frykt for at hun skal gå i stykker. Hadde man ikke brydd seg om kunsten hennes, hadde man ikke giddet å bruke tid og krefter på å la den virke inn. Leseren og kunstneren må ha tillit til at kritikeren har omtanke i aller første ledd. Kritikeren må få lov til å bli begeistret, henrykt, oppgitt, kvalm og rasende. Dette er innlevelsen, som er den virkelige kjærlighetserklæringen, ikke analysen.

Anti-estetisk

Røeds høye krav om argumentasjon fører kritikken inn i en språkdrakt som er tappet for liv. Det handler ikke lenger om å dyrke konsentrasjon, men om å eliminere all ambivalens og usikkerhet, kort sagt, all spenning i teksten. Den uomtvistelige klarheten Røed søker er anti-estetisk. I boken sin ergrer han seg over en anmelders bruk av ord som «temperament», og mener at det er «uvisst» hva anmelderen legger i begrepet. Nylig reagerte han på bokanmelder Frode Helmich Pedersens bruk av vendingen «klamme omfavnelser», i beskrivelsen av den omsorgsfulle relasjonen mellom kritiker og forfatter som Røed forfekter i sin bok. På Facebook-siden sin skriver han at Pedersens språk er «den type forgiftning som ødelegger for kulturen.» ... «Klamme omfavnelser» er da et treffende språklig bilde full av sanselighet! En tekst er ikke grunnløs, retningsløs eller giftig (!) fordi den unndrar seg en skjematisk omgang med verden og et dødt, mekanisk språk, vel. At Røed snevrer inn språket på denne måten gjør ikke bare kritikken estetisk ufri, men det gjør prosjektet hans de facto lukkende, ikke åpnende.

Verket er en levende ting

At kunstneren har forsøkt noe med verket sitt er ikke den radikale idéen Kjetil Røed tror den er. Han mener kritikeren må forsøke å se hva kunstneren har sett, for å «ta verket på alvor», som i praksis innebærer en konstant henvendelse til en forestilt intensjon. Slik blir kritikken et forsøk på å forstå seg på et forsøk på å formidle (grøss). Da ringer jeg heller kunstneren og spør direkte.

Verket bør heller tas på alvor som en ikke avsluttet, meningsskapende ting. Dette skjer blant annet gjennom problematisering, i form av at en kritiker diskuterer et par av verkets elementer i sin anmeldelse. En annen måte å føre verket videre fra sin eksistens som «kunstnerens forsøk» er å se verdien av mottakelsen. Verket er en levende ting. Opplevelsen av kunst er ikke en forflytning av et innhold fra én beholder til en annen, nei, kunstverket får forgreininger fordi mottakelsen i seg selv er skapende, fordi verket består av gåter og mangetydigheter som leseren, lytteren, betrakteren eller kritikeren spiller videre på i lek, innlevelse og assosiasjon. Her oppstår merverdi. Her oppstår liv.

Den vanligste innvendingen mot kritikere er at de er subjektive. Hvis man oppriktig tror at nøytralitet er hensiktsmessig eller i det hele tatt mulig i vurderingen av kunst, som Røed later til å gjøre, så har man glemt at kritikeren er og skal være et menneske. Kritikeren går inn i verket med årene fulle av blod og med blodet fullt av sukker fra et kakestykke hun akkurat spiste, koffein fra kaffen hun akkurat drakk. Skapelsen er alltid subjektiv, for hadde den vært nøytral, så ville det ikke vært en skapelse, men produksjon.

Å ignorere kunstens ikke-formålstjenlige mottakelse reduserer den til noe nyttig. Røeds hovedtanke er jo at kunsten er en ressurs. Poenget er å lære noe, skriver han eksplisitt. Men kunst er mer enn en inngang til refleksjon. At kritikken er en autonom estetisk aktivitet – som Jon Refsdal Moe skrev til Røed, og som Røed klødde seg i hodet av – betyr at kritikken, som kunsten, er fri fra alle imperativer om nytteverdi. En anmeldelse skal også «bare» være en god tekst, med alt det innebærer av godt språk, temperament og presisjon. Livet handler om mer enn selvutvikling og optimalisering og «veien videre». Kunsten skal for faen ikke inn i den økonomien. Og «kunsten» innbefatter kritikken.

Vranglesning av språkets innerste vesen