– Å være krakilsk, cocky eller vill uten gode resonnementer er ikke mye verdt

Kjære Jon,

Jeg må plukke opp tråden med denne kjære-formen først. Jeg opplever det som nesten invaderende når fremmede skriver det. Formen er intim og formell på samme tid: folk jeg knapt kjenner har begynt å skrive «kjære» til meg i mailer som ikke har med noe «kjært» å gjøre. Kan ikke huske folk gjorde det der for 4-5 år siden. Men du er jo ingen fremmed. Du er jo kjære. Og det er fint å få sagt, selv om mange menn har vanskelig for å si sånt.

Takk for brevet! Og takk for at du leste manus. Jeg husker jeg humret godt da jeg leste det, men la samtidig merke til at vi tenkte litt forskjellig og at jeg skulle skrevet noe om det til deg, men svaret kokte bort. Jeg måtte jo få ferdig boka, og både redaktøren og designer maste. Så bra at du tar opp tråden, så vi kan fortsette praten. Når jeg leser brevet igjen slår det meg at du svermer for en type kritikk som står i opposisjon og er fri; en kritikk som slekter på avantgarde og kreativt utenforskap. Jeg, derimot, lar meg inspirere av dydsetikk og tanker om det gode liv, og tenker mer på hvordan man kan utvikle noe sammen, og hvordan kunsten og bøkene kan hjelpe oss med å forstå hva det betyr å være menneske. Forskjellig utgangspunkt, men …. Den inderligheten din, det rant-patoset ditt, får meg også til å tenke at vi ikke er så langt fra hverandre, likevel.

Les Jon Refsdal Moes brev her.

Farvel, altså?

Du skriver at «din nyvunne og kjærlighetsfulle omgang med kritikken kan leses som et farvel til kritikken i seg selv». Javel? Jeg mener at boka mi snarere er et «velkommen» til kritikken, siden ansvarliggjøring, klarhet og tenkning – som står sentralt i mitt bud på smaksdommeren – er en mer produktiv vei videre enn grunnløs nedsabling. Det høres kanskje tørt og trist ut å måtte tenke og begrunne hele tiden, særlig om anmelderen helst vil være krakilske og ville, men min utgave av kritikken utelukker ikke eksperimenter, utvidelse av sjangre og, i det hele tatt, at man kan slå seg løs. Men å være krakilsk, cocky eller vill uten gode resonnementer er ikke mye verdt. Om vi ikke har bakkekontakt med hvordan argumenter i en eller annen forstand leder til en konklusjon som innenfor rimelighetens grenser avspeiler verkets virkelighet, ja, det er da vi tar farvel med kritikken. Er da boka mi et goddag til pedagogikken, som du antyder? Er vel heller, «hei, gamle kjenning». Kritikken er jo per se en pedagogisk sjanger, man tenker og vurderer på vegne av et publikum, en leser. Det har man gjort siden 1700-tallet. Hvorfor skal man noensinne si noe om noen ting som helst, om det ikke er noe pedagogisk i det? Ikke fordi man skal ha ha læring som mål, men fordi det er en del av den menneskelige væremåte, som del av det å henvende seg til andre, leve med andre. Vi vil vise andre ting vi har sett og finne ut av greier sammen med andre. Forstå, lære. I alle mulige former.

Etter hvert som jeg leser brevet ditt begynner jeg å lure på hvilken versjon av manus du leste, for det er en del av det du skriver som ikke samsvarer med boka på noe stadium.

Først: dedikasjonen i boka, og der husker jeg du leste en tidligere utgave. Den du leste var stilt til alle jeg har gitt negativ kritikk, det er riktig, men den dedikasjonen skrota jeg. Men det er vel på grunn av den tidligere dedikasjonen du også henger deg så opp i denne skylden, dette maxima culpa som du skriver? Du er nesten nietzscheansk i din aversjon mot skyld, men jeg har en mindre metafysisk schwung på skyldbegrepet. Man trenger ikke kues av skyld, tvert imot mener jeg man kan finne en verdighet og styrke i det. Jeg er derfor veldig pragmatisk, egentlig: man bør innrømme feil og lære av dem. Gjerne offentlig, som jeg mener er en nødvendig øvelse i en kultur hvor mange ser ut til å holde fast ved ting de har sagt som masten på en skute, selv om den synker. Vi trenger innrømmelse av skyld for å komme oss videre og, ikke minst, ta ansvar for det man har gjort, og beholde det (ansvaret, altså, ikke skylden) i fortsettelsen. La oss derfor droppe den metafysiske vibben, det er ingen maxima culpa her, bare et forsøk på å få frem anstendighet og klarhet i hvordan vi omgås hverandre og hva vi sier.

Kritikeren forvalter andres skjebne

Lenger inn i materien skriver du: «men altså, din kjærlighetsfullle og omsorgsfulle omgang med kunst og kunstnere, din påpekning av at kritikkens fremste oppgave er å identifisere verkets grunnidé, kan altså leses som et farvel, kanskje ikke mer enn til dette, ideen om kritikk som autonom estetisk aktivitet, ideen om kritikk som cocky selvposisjonering». Hæ? Så autonom estetisk aktivitet er cocky selvposisjonering? Det er en rar definisjon, synes jeg. Kan det ha med maxima culpa igjen, og at kritikeren egentlig ikke har noen ansvar for dem som står bak det han skriver om? Det er noen som mener det, og for dem er autonomi frihet til å si, gjøre og skrive det man vil – uten hensyn til personen bak verket man skriver om. De mener også at posisjoner som min forhindrer denne friheten.

Her mener jeg man gjør en feil, siden man som kritiker de facto forvalter andres skjebne, og å se bort fra noe grunnleggende i hvordan verden er skrudd sammen. Dét krever en bevissthet om ens rolle, mener jeg. Man skal ikke være snillere eller unnlate å felle dommer som er negative av den grunn, som for eksempel Ingunn Økland later til å tro at jeg mener, men tenke gjennom hva man sier og hvordan og hvorfor man sier ting. Da står mer på spill for kritikeren også når man tenker åpent, fordi man faktisk må forklare hva man mener og ikke bare kommer med løse påstander. Eller mener du at kritikk som autonom estetiske aktiviteten ikke skal handle om å identifisere verkets grunnide? Om kritikken som fri aktivitet ikke skal forholde verkets grunnidé og defineres av selvposisjonering er vi vel strengt tatt over i andre sjangre, eller? Essayet, for eksempel. Eller, hvorfor ikke, en eller annen type kritisk samtidsroman (eller Rant 3, haha). Og hva man gjør i sånne sjangre er en annen historie enn den jeg er opptatt av i boka.

Verket som en vare

Du foreslår at det jeg skriver er «et goddag til katalogene, et goddag til formidlingen, et goddag til markedsføringen, et goddag til fraværet av ideologikritikk». Katolog-goddag: vet ikke om jeg skjønner hvor du vil, men den akademiseringen katalogene liker å pynte seg med eller salgsopplegget til kunstinstitusjonene har ihvertfall null og nada med kritikk jeg forsøker å beskrive i boka å gjøre. Markedsføring? Ingen anelse om hva du mener. Fraværet av ideologikritikk? Er ikke hele essayet mitt ideologikritisk, da? Problemet med kritikken er at man ofte forholder seg til verket som en vare, som en ting med en pris og en verdi i kroner og øre, eller eventuelt som noe kostbart og livsfjernt man ikke skal berøre og beundre på avstand. Men jeg forsøker å skape en annen ramme for kulturforståelsen hvor kunst er anvendelig for mennesker i deres liv og tanker rundt det, og ikke dyrebare objekter innkapslet i eksklusivitet, langt fra folks hverdag. For min del gir kulturen rom for alle mulige perspektiver på hva mennesker strir med – kjærlighet, aldring, politisk uro osv. – som man ikke finner andre steder – og det er her verdiforankringen er. Og da mener jeg ikke bare den «snille» kunsten eller de velmenende bøkene: også de nedbrytende, onde og opprørske verkene kan ha noe å lære bort. Ideologien som forhindrer folk flest i å se kommer fra hvordan kunst i lengre tid har blitt adskilt fra nettopp disse høyst menneskelige utfordringene og innkapslet i et språk og en elitekultur som naturlig nok ikke appellerer så bredt.

Svermeri for motkulturen

Når vi først er inne på ideologi, aner det meg at det du beskriver som det «kontrære» også er ideologisk i den forstand at du synes å sverme for motkultur og faen og helvete, fuck it, og det er jo greit, men i seg selv er sånne ting ganske retningsløse. Om frihet er å gi faen og bare gjøre det man selv vil får man en ganske tom forståelse av frihet, som til og med lar seg koble sammen med det du skriver du er kritisk til: kapitalen, markedet, nyliberalismen osv. Og du er jo inne på det selv: den repressive toleransen disse apparatene utøver er ganske flinke på å transformere det meste av motkultur til merch og ornamenter man kan sette på jakkeslaget. Motkulturer er tomme saker om de ikke i det lange løp kan knyttes til anstendighet, tenkning og forståelse av menneskers sårbarhet, eller for å bruke dine ord: «forsøk på å gjenopprette et forhold som slås i stykker hele tiden». Det å være kontrær er verdiløst i seg selv, om det ikke er menneskelige røtter i antitesen man skriver seg inn i, for å si det sånn.

Uansett forenes vi i kjærligheten. Du skriver: «Jeg vil vel drive det så langt som til å si at jeg ikke ville stole på noen form for skrift som ikke var drevet av kjærlighet. Eller i det minste av begjær. For hvorfor skulle vi skrive, hvorfor skulle vi i det hele tatt befatte oss med dette om det ikke var for prøve å komme nærmere?». Why, indeed. Og det er vel det som er greia: skal vi komme nærmere kunsten, livet, oss selv og hverandre må tenke over hvorfor vi elsker det vi elsker. Hvorfor elsker jeg det kunstverket, det landskapet, den boka, det mennesket, den låta? Ja, hvorfor. Det er her kjærligheten blir kritisk og refleksiv, fordi ved å nøste opp trådene til dette «hvorfor» finner man seg selv i spørsmålet, man speiles, og dermed også innganger til å tenke rundt det som betyr noe hvor både svakheter og styrker avdekkes. Det er i dette «hvorfor» man kan kommer frem til tanker som gjør det mulig å lære noe og utvikle seg videre, enten det nå er mennesker, kunst, litteratur eller kritikk det er snakk om.