Døden på Økern

Det er en ganske berusende opplevelse å entre Nationaltheatrets enorme pop up-avdeling, en kald, mørk og hustrig tidlig vinterkveld, rett opp overgangen fra Økern T-bane, og med Lars Rambergs slående kunstverk «TILLIT» lysende fra den nå gamle ruinen, den tidligere menneskemaskinen Økernsenteret. Etter at man har fått løst inn billetten hos dama som står utenfor og fått kommet seg inn bak den ugjestmilde gitterdøren, som i klisjeen av en skikkelig nattklubb, trer man inn i en ballardiansk drøm av forlatte butikklokaler og kommersialitetens vrakgods. Loppemarkedstoler og sofaer for publikum er plassert rundt om i den mobile scenografien, ypperlig satt sammen av scenograf Dagny Drage Kleiva, som får oss til føle denne «forlatt kjøpesenter»-vibben som har vært et så fast innslag i fremstillingen av fremmedgjort urbanitet. Siden handlingen foregår i 360 grader i lokalet kan man få litt vondt i nakken av å følge med på det hele, men det er noe med den visuelle innkapslingen man føler, og det interaktive ved den, som nok gjør at dette oppleves som en mer naturlig teaterform for vår tid, enn å se på noe som foregår på én scene-spot.

Litt som med gamle Munch-museet får det meg til å håpe at det bare blir stående slik når forestillingsperioden en gang er omme, så forskjellige folk som det er litt tak i kan fylle det med mening. Men det spørs vel. For det første er stykket i ferd med å bli så populært at det kan bli en institusjon i seg selv, slik som med Les Miserables som vel gikk i 30 år eller hva det var. For det andre er det så sterke interesser involvert i byfornyelse for tiden at kommersielle/offentlige krefter antakelig klarer å slå kloa i dette og gjøre det til et etablissement for de bemidlede masser.

Fornyet alvor

De fleste oppsetninger i regi Nationaltheatret jeg har sett dette årtusenet har hatt et element av humor og slapstick ved seg, nesten uansett hva slags litterært forelegg som benyttes. Å «få med seg publikum» later til å være imperativt. Det er fint å le, og mange av karakterene er temmelig outrerte, men det viktigste med dette stykket er jo å kjenne på menneskelig tomhet, og likeledes håp. Dette var alvor, og forestillingen i dag oppleves som alvor.

Stemningen i boka og spesielt filmen fra 1990 var jo virkelighetsnært for folk, og svært populært, før det inderlige ved den i lang tid gikk mot tidsånden og ble latterliggjort. Men i likhet med Wam & Vennerød-filmene er ikke lenger dette noe folk ler av – det oppleves som virkelig og ekte. Og det er disse elementene ved stykket som gjør at regissør Simen Formo Hay og de andre i teamet lykkes.

Mennesker

De unge og temmelig ferske skuespillerne gjør fine opptredener, Pelle & Proffen oppleves kanskje litt barneaktige, men Flo Fagerli som Lena og Maria Kristine Hildonen som Nina gjør inntrykk. Fagerli har et vidunderlig, sårbart ansikt man ikke helt klarer slutte å studere, mens Hildonen går fra å fremstille Nina som noe monster-aktig til å bli en skikkelse man føler aktiv medfølelse for. Hun har også noen rå monologer om å se på Oslo, både postkortperspektivet og tapernes blikk.

Av de voksne er Tone Mostraum perfekt i rollen som virrete men varm og sosionomaktig mor med nydelig Oslo-sosiolekt. En typisk norsk kvinneskikkelse det finnes/fantes mange av. Det slår meg hvor mange slike fortellinger jeg ble utsatt for i oppveksten, fra Christiane F til Hard Asfalt, Kjør meg til Slottsparken og så videre. Ungdom som faller utenfor men likevel finner en trygghet og et fellesskap blant de utstøtte, er vel ikke noe som har forsvunnet i vår tid heller. Uansett slår det meg underveis at det er en selvfølge at denne fortellingen skal re-aktualiseres som teaterstykke – det er en ekte klassiker. Det oppleves også som viktig – kanskje spesielt for de yngre publikummerne. Junkies og byens utskudd blir ofte fremstilt som sjablonger med knekk i knærne. Her er de mennesker.

Ikonisk trio

Musikken går som en melodi gjennom hele forestillingen, nesten så det er en musikal. Mange av sangene er temmelig mislykkede all den stund man ikke får med seg et døyt av teksten, og blir sittende igjen med ikke spesielt vakker revy-sang som ikke utdyper historien. Dette bedrer seg kraftig i andre akt, med både morsomme og dypt gripende låter som dytter opplevelsen av historien videre, enten det er rene bandlåter eller deler av ensemblet som synger. Martin Miguel Almagro Tonne, ekstremgitarist fra blant annet Pom Poko, er kapellmester for det den lille punktrioen som spiller hele forestillingen gjennom. Den glimrende jazztrommisen Martin Mellem viser seg fra en litt annen side enn ellers, og Synnøve Gustavsen Ovrid fra bl.a. Din Moris er herlig på typeriktig postpunk-bass. Alle tre er stylet ikke ulikt dønkerparet Stein og Filla i forestillingen, i tillegg ser de ut som henholdsvis Ian MacKaye, Stian Westerhus og Hilma Nikolaisen. Ikonisk trio. Et lite innslag der publikum er med på konsert er både ur-kleint og avvæpnende fint, med keeg ungdom og foreldre som er med på å vise finger’n mot alt fra månen til penger, fotball, Bygdøy Allé og barn. Tre utplasserte «pønkere» blant publikum er med på å egle opp stemningen.

Flott gjort

Det er selvfølgelig hyggelig å kunne ta seg en øl og et stykke «lørdagspizza» før, etter og i pausen. Man oppfordres til det. Men 65 kroner for en slice og over hundringsen for en halvliter (det er ikke mange årene siden vi vitset om slike priser, nå er det standard) er ikke like sjarmerende med tanke på all belysningen mot forskjells-Oslo som tas opp i stykket. Som med selve billettprisen som også er høy for voksne, kunne man sett til inspirasjon hos Christopher Nielsen, som under sin salgsutstilling med vakre og verdige fremstillinger av byens løse fugler opererte med tre prisnivåer: ett for fattigluser, ett for hvermansen og ett for de superrike.

Les også: Døden på Oslo S-teaterregissøren: – Svikter jeg undergrunnen ved å gjøre den mainstream?

Men både teatret og de hippe byutviklere som står bak, er også skamfullt klar over denne ubalansen, noe som fremgår av alle satelittarrangementene som foregår der oppe i perioden det spilles.
Det er et omfattende program med en rekke debatter med interessante paneldeltakere om byutvikling, det deilige «stygge Oslo» som mange har varme følelser for, om det åpne rusmiljøet, og ikke minst om hvem denne byen er til for, og hvem som nyter godt av all nyskapningen og etableringen av utesteder og tilbud som vi er vitne til i flere bydeler nå. Alt dette oppleves som en slags gedigen og langvarig selvpisking fra gruppen Flott Gjort, som unektelig har åpnet og skal starte mange hyggelige og nyttige steder som mange har glede av, men som også, selv om de er «de snille», definitivt også er med på å gentrifisere stadig flere strøk og gjøre Oslo til et sted for konsum for den som har råd til det. Suksessen med Deichman Bjørvika viser at det er skrikende behov for et sted man bare kan henge.

Det skal også en være en haug med (heldigvis rimelig prisede) konserter der oppe fremover, med ny-tøddel-band som Kjöter og Laarhöne, samt mer etablerte Mokri og veltitulerte Paralgin Fortere. Det er klart det blir ekte punk når eiendomsutviklere og teaterinstitusjoner arrangerer.

Burger til folket