Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Unknown block type "paywallEmbed", specify a component for it in the `components.types` prop
«What’s your favorite idea? Mine is being cre-a-tive. Where do you get the idea? I just try to think creatively» synger en notisblokk i første episode av Don’t Hug Me I’m Scared. En fargerik dukketrio synger sorgfritt med, før scenen går over i urovekkende dans, hvor dukkene transformeres om til mennesker i kostymer til off-beat musikk og hjemsøkende skrik. Siden den ble lagt ut på Youtube i 2011 har første episode av Don’t Hug Me I’m Scared blitt sett 70 millioner ganger.
Nå er det blitt ordentlig TV-serie av det, med premiere på britiske Channel 4 i disse dager.
I serien blir vi såvidt kjent med tre protagonister. «Yellow guy», «red guy» og «the duck», mens de i det ene øyeblikket lærte om temaer som kreativitet, kjærlighet, familie og vennskap og i det andre sang om hat, død og frykt: «Everybody hates you and no one cares», «An old man died, but look, a computer» og «Or you’re just generally unlikeable in a way that is hard to pin down».
En enkelt episode i sesong to utgjør tiden det tar å se hele første sesong (en halvtime). Skaperne laget Youtube-serien med den estetiske ideen i fokus og manuset sist, mens TV-serien virker å heller være drevet av narrativet.
Noe av det fine med surrealisme er at man kan introdusere nye premisser hele tiden, noe som korresponderer godt med den Tiktok-aktige måten vi konsumerer kultur på: stadig skiftende, hyperventilerende. I likhet med Rick and Morty reiser også Don’t hug me i'm scared mellom ulike dimensjoner, et godt utgangspunkt for kreativ utfoldelse knyttet til surrealismens inspirasjon fra psykoanalysen, hvor dikotomiene mellom våkenhet og drøm, det reelle og det imaginære og det bevisste og ubevisste kan oppheves. Seriens sterkeste side er den assosiative kraften som oppstår idet de optimistiske, foruroligende hyggelige scenene omkalfatres til marerittaktige scener, og der de urovekkende fengende sangene fungerer som en advarsel om hvor lett en lar seg hjernevaske.
Men de surrealistiske elementene av det improviserte og umiddelbare, som er helt sentralt i Youtube-serien, forsvinner i overgangen til TV-formatet. hvor handlingsforløpet motiveres av protagonistenes vilje. Karakterene er mer kritiske til sin egen situasjon – de lurer på hvorfor de er i huset, hvilken relasjon de har til hverandre og hva som foregår på utsiden. Spørsmålene stilles av karakterene selv, og ikke den som ser på. Da forsvinner litt av poenget.
