«Den mannlige forsakelsen av mote» er ikke lenger et faktum. Foto: Martine Rose
«Lin». «Det er lin som er det aller diggeste» overhørte jeg noen tenåringsgutter snakke om på trikken nylig. De diskuterte buksestoff i detalj, snart enige om at det lette og luftige materiale var å foretrekke. Det slo meg at jeg nesten aldri hadde overhørt noen snakke om noe sånt i offentligheten tidligere, og ble som så ofte, fylt av takknemlighet for den oppvoksende generasjon.
Men at det suser en ny vind over herremote – eller guttemote, manneklær, menswear – er en tendens vi har sett en stund. At unge gutter er opptatt av stil er godt omtalt, menn som spør-og-tipser om stil-spalter er en greie, det er en generell dreining mot mindre kjønnsdelt mote generelt. Men også på topp, altså blant designere og moteskapere, er det en ny interesse for klær for dem som identifiserer seg som menn. Den er mer alternativ, føles friskere, mer relevant, nesten. Man kan se det som at en av de få kvinnedominerte industriene står for fall: mote er et av få felt der kjønnsdelingen er omvendt og kvinnesegmentet er vurdert og verdt grovt mye mer enn den mannlige motparten. Eller man kan se det som at likestillingen i praksis også favner alle kjønnsdelte felt, til alles fordel. Og vi alle har alle noe å vinne på et større handlingsrom for menn til å dyrke flere sider av seg selv, også de som er mer kvinnelig kodet i samtiden.
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
At menns garderobe skal være så ensformig, at holdningen blant menn er at «de ikke bryr seg om mote» er et utslag av vår tid. Det er i alle fall ikke natur, dyreriket er jo kjent for spraglete menn og noe gråere damer. Historisk sett har samme tendens vært gjeldende blant oss også, at menn viser status og posisjon via klær. Vendepunktet kom med industrialismen på 1800-tallet: en moderne institusjon som rev den nye tiden fri fra gamle konvensjoner om klasse og stand og tilrettela for at aktører kunne gjøre forretninger i øyehøyde, samme hva slags bakgrunn de hadde. Dressen fødtes med det som mannlig uniform, og dette kalles innen faget «den mannlige forsakelsen av mote». Mannlige påfugler, parykker, sterke farger og lange kjolesnipper gikk med i dragsuget. Moten ble overført kvinnen som representasjon av hans rikdom - som «smykket på mannens arm». Da hun på sin side begynte å leke med klær og stivnede kjønnsroller begynte ballen å rulle, mens mannen sto igjen på kontoret.
Mannlig (t.v.) og kvinnelig påfugl. Foto: Getty Images
Siden har kvinner kunnet ta i bruk herregarderoben og hele spekteret av klær uten at det oppleves subversivt. Men kan vi si det samme om mannen? Og hva slags holdninger som egentlig ligger i det, at menn i dameklær er en alternativ figur, en anomali, og alle alternative tendenser til tross: et tap av status. Og nettopp dette er kjernen og det positive i den nye mannlige moteinteressen. Det kan leses som et lite verdivalg, radikalt og uredd i insisteringen på andre og nye verdier.
Anti-fashion manifesto
I 2015 lanserte den nederlandske, selvoppnevnte trendguruen Li Edelkoort et kampskrift, et «Anti-Fashion Manifesto», der hun sablet ned oppleste og vedtatte sannheter om hva mote var og er i dag. Som det ofte er med trendanalytikere ligger «profetiene» deres ofte allerede innprentet i kulturen, om enn ikke på overflaten enda, så de lange linjene leses som selvoppfyllende, selv om de var der hele tiden. Likevel, Edelkoort satte fingeren på mye, tidlig.
Rapporten var preget av en klagesang over moten, og da spesielt utviklingen innen damemote. Mote var ikke lenger en kunst eller et fag, det var bare klestrender, styling og overproduksjon, klar for å sende både klimaet, etikken og faget ut i en avgrunn. Mote var dødt, sa Edelkoort, og mulig hadde hun delvis rett i det. Et av de få lyspunktene i den ellers illevarslende rapporten var noe som fylte henne med håp og glede. Herremoten.
Kanskje er det patriarkatet selv som utfordres innenfra når menn skifter ham og får nye roller å ikle seg. «Menn går opp i rollen som fedre i større grad» peker Edelkoort på som et eksempel. «Jeg ser aldri kvinner bære på barn lenger, det er alltid menn».
Klesdesigneren som livsfjern diva
En kjapp titt på herremoteukene som ble arrangert i januar, viste i hvert fall at det er nye krefter i sving. En kan også lukte en viss anspent energi. To av de feteste jobbene er ledige, og hvem som seiler inn på topp hos henholdsvis Louis Vuitton etter Virgil Abloh og hos Gucci etter Alessandro Michele, er oppe i luften. Sikkert er det i hvert fall at de vil vil påvirke hele motefeltet. Den nye bølgen moteskapere er en påfallende mangfoldig generasjon som spenner bein under myten om klesdesigneren som (mannlig) livsfjern diva. De nye smaksskaperne er nettopp noe annet – og bringer med seg sin (sub)kultur, et skråblikk, en ny dag.
Se bare på Grace Wales Bonner, som lenge har vært et stort navn innen sjangeren. Fascinert av afro-karibisk og britisk kultur, tegner den litt propre, 70-talls aktige stilen hennes opp en new formal. Hun forsker på herremote slik den ser ut mellom sentrum og periferi: vekselvirkningene mellom tidsepoker, generasjoner, livsfortellinger, innvandring og emigrasjon - spesielt fra Karibia og afrikanske land. Paret med referanser fra klassisk herremote og skreddersøm, estetikken fra puben og dansegulvene i Nord-England, er Wales Bonner her og nå.
Grace Wales Bonner forsker på herremote slik den ser ut mellom sentrum og periferi. Her fra menn SS17, London. . Foto: Getty Images.
Bianca Saunders er en annen brite med et eget blikk på det å kle seg opp, og hva det betyr. Dressjakker formes så de kan brukes som t-skjorter,hun forenkler og tilgjengeliggjør det formelle - «en elevert form for bekledning for sine peers», som Vogue skriver. Saunders har røtter fra Jamaica og bruker ofte samtidige referanser og populærkultur i både klær og presentasjoner. Og som på øyriket der artister lager låter om Clarks (Jamaica), peker Vogue på at hun representerer en ny type eleganse, i dress og skreddersøm, som påvirker hverdagsuniformen både for kvinner og menn.
GmbH, Berlin-merket til norsk-pakistanske Benjamin Huseby og tysk-tyrkiske Serhat Isik, har lenge vært i front av den «nye herremoten». Kolleksjonene bruker koder fra både herre- og damegarderoben om hverandre, og kan kanskje best beskrives som sensuell. Med en selvsikker, hard, gatesmart maskulinitet som utgangspunkt, som en date på Berghain, har de skaffet seg fans blant dagens toneangivende kreative av begge kjønn. Nylig tok de også over merket det italienske merket Trussardi som kreative ledere.
Sensuelt. Foto: GmbH
Hvor langt kan sosiale medier ta deg? Selvfølgelig helt til topps. Matthew Williams er ny sjefsdesigner for Givenchy, og er tidligere del av kollektivet Been Trill. Influencer-gjengen som var Kanyes protegeer på veien inn i motebransjen har fostret designere som avdøde Virgil Abloh ogHeron Preston. Det som opprinnelig startet som et DJ-crew med tilhørende merch utviklet seg raskt til å bli en inkubator for merker som Off-White, Heron Preston og Alyx, og sjefsdesigner-oppdrag for Louis Vuitton for Virgil, samarbeid med Calvin Klein for Preston og nå med Williams hos Givenchy.
