Krakelerende kvalitetsparametre

Hva kan man egentlig vente av den etablerte og gjennomkommersialiserte amerikanske musikkbransjen?

Del

07.02.2023

I en kynisk musikkindustri som intenst prøver å holde tritt med samfunnsutviklingen ellers, skulle man jo saktens regne med at den amerikanske Grammy-prisen, det som én gang ble kalt «musics’s biggest night», skulle speile denne kulturelle degenereringen. På bildet: Samara Joy på årets Grammy-utdeling. (Foto: Getty Images)

Vi er vant med at de store musikkinstitusjonene er i fritt fall og med brutalt krakelerende kvalitetsparametre. NRK fyller ikke sitt samfunnsoppdrag, avisene skriver ikke nok om musikk, de store plateselskapene satser ikke på den kunstnerisk mest verdifulle og nyskapende musikken, og så videre, herfra til evigheten. Strømmetallene viser vel at publikum ofte er på en liknende nedadstigende kurve med hensyn til kvaliteten i hva de engasjerer seg i, men det skal vi ikke røre borti her nå. Men i en kynisk musikkindustri som intenst prøver å holde tritt med samfunnsutviklingen ellers, skulle man jo saktens regne med at den amerikanske Grammy-prisen, det som én gang ble kalt «musics’s biggest night», skulle speile denne kulturelle degenereringen. Den har fått mye kritikk de siste årene for å være irrelevant og ikke følge med på reell innovasjon, slik også Spellemannprisen har fått her hjemme. Begge var først lenge arrogante i møte med kritikk, i senere år mer underdanig. Det er altfor mye viktig ny musikk som ikke inkluderes i det gode selskap, slik Ludvig Furu er innom i en annen artikkel på Tidens ånd. Men hva kan man egentlig vente av den etablerte og gjennomkommersialiserte amerikanske musikkbransjen? Det blir neppe Bladee eller Viagra Boys med det første.

Og der den presumptivt gode musikken, fra etablerte såvel som i Spelleman-sammenheng i økende grad blir totalt skjøvet ut i margen, i programmet for de som «også var med», til fordel for evinnelig dyrking av folkets elskov for grell bygderock, Emma Steinbakken og Ballinciaga og alskens uvesentligheter, var det endel fortjente vinnere i årets utdeling. Steve Lacy, Harry Styles og Beyoncé er tegn på at det tross alt slettes ikke står så verst til, helt på toppen av salgslistene der borte. Sistnevnte er forøvrig både undervurdert og overvurdert. Ja, hun er en av de viktigste i kulturen i moderne tid, med mange låtsignaturer og mega-events som vil bli husket lenge. Men det er fortsatt ute til høring hvor mange virkelig fullkomne låter hun har bidratt med de siste årene. Så det er helt greit for meg at Styles tok Årets album-prisen «fra henne». Hun fikk mer enn nok i andre kategorier, og er tidenes mestvinnende bla bla bla.

Bli Tidens ånd-abonnent

Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.

Samara

Da var det noen andre hendinger i helgen som brakte større engasjement. At Samara Joy ble Best New Artist for albumet Linger Awhile (Verve), i konkurranse med folk som Anitta, Måneskin og Wet Leg, er atter en stor seier for jazzens nyvunne posisjon i 2023. Også fordi det hun holder på med ikke er tidsriktig og hektisk Viral Jazz (a la Domi & JD Beck, som også var nominert), men mer klassisk vokaljazz med inspirasjon fra de evige størrelsene Sara Vaughan og Ella Fitzgerald. Er dette en del av en global overflatisk stiltrend med norske eksponenter som Hotell Sommerro, Stordalens Gatsby-fester og forbudstidpartyguttene i Swing’it? Folk som cosplayer fortidens glamorøse dekandanse fordi nåtiden blir for vanskelig å forholde seg til? Når man hører Samara Joy's tolkning av denne musikalske tradisjonen hører man en kvalitetsbevisst sanger som sin unge alder til tross klarer å bære historiens bør på skuldrene. Hun kommer fra en musikalsk familie med gospel-sangere, som kanskje er medvirkende til at dette fremstår som ektefølt musikk og ikke bare maskeradeball. Vi regner med at dette vil få ytterligere konsekvenser for Kulturen utover året. Om man synes det blir for mye shu-bi-dua kan man høre stemmen hennes i et mer soul-sofistikert setting på låten «Two Hearts (Lawns)» på Terri Lyne Carringtons fine nye album The New Standards Vol 1.

Bonnie

Et mer beskrevet blad, og for lengst et stilikon med den mest gjenkjennelige hårpryden i amerikansk åndsliv etter Susan Sontag, er den ypperlige sangeren og gitaristen Bonnie Raitt. Men det var likevel et stort sjokk at hun stakk hjem med prisen Song of The Year, i skarp konkurranse med mer kommersielt muskuløse kandidater som Adele og Taylor Swift. Det ville vært utenkelig å gitt en utgammal, kvinnelig roots-artist en liknende påskjønnelse her i norsk musikkindustri, slik den ser ut for tiden. Men «Just Like That» er virkelig en fantastisk låt, med sterk storytelling, rørende melodiføring og tilbakeholden musikalsk eksklusivitet som virkelig griper fatt i lytterens oppmerksomhet. Også i dag. Slik kan man altså også gjøre det – forsøke å skape noe verdifullt. Raitt selv sier hun skrev låten etter å ha hørt et innslag på radioen om en mor som hadde donert sin døende sønns hjerte til transplantasjon, og nå var på vei for å høre sønnens hjerte dunke inni en annens kropp. Hun evner å få en slik muligens over-emosjonell historie ned på landjorda.

Bonnie Raitts karriere er interessant, for hun utga en lang rekke virkelig utsøkte album gjennom hele søttitallet, et sted mellom folk, blues, country og soul, med gode musikere fra California i bandet (slik det gjerne var den gangen). Men det virkelige gjennombruddet kom ikke før hun hadde gjennomlevd mange skuffelser i privatlivet og i industrien, da hun fikk nettopp flere Grammy-priser for comebackplata Nick of Time i 1989. Oppfølgeren Luck of The Draw ble en enda større suksess, med «I Can’t Make You Love Me» som et av det tiårets mest sjelfulle popballader. Utrolig givende å tenke på at konsekvent arbeid siden den gang kan betale seg etter så lang tid.

Phyllis

Jeg er ikke mer nedsnødd platesamler enn at jeg forstår at det mest betydningsfulle på Grammy-utdelingen foregår på den røde løperen. Hva noen nerds i en jury mener om forskjellige innspillinger og sære kategori-inndelinger er hyggelig nok, men i det store bildet irrelevant sammenliknet med verdien av å gjøre et sterkt visuelt inntrykk ved ankomst. Doja Cat var vel ålreit, og det var givende å se senator Ted Cruz twitre misbilligende om noen andre artisters skumle utseende, men den store gullmedaljen går uansett til den interessante R&B-artisten Jazmine Sullivan, som litt i det skjulte har blitt en artist å regne med. Dermed ekstra bra at hun i år ankom som en levende tribute til den tragisk underkjente soulsangeren Phyllis Hyman, som i tillegg var et vaskeekte fashion icon med sin høyreiste kroppsholdning, avantgardistiske vinkler og enorme hatter. Minnekontoene hennes på IG og andre steder er utømmelige. Få sangere har gjort større inntrykk på meg, der hun tok en jazz-sensibilitet inn i discoeraen på 70-tallet og voksensoulen på 80/90-tallet. Hun klarte også å formidle livets smerte og ensomhet i rystende låter som «Living all alone», «I refuse to be lonely», «Living in confusion» og mange flere. Hun tok sitt eget liv etter mange år med rusmisbruk, karriereproblemer og knust hjerte. Om denne Grammy-utdelingen får fem ekstra personer til å oppdage Phyllis Hyman, var det en god utdeling.

Opprett ny bruker

Har du konto? Logg inn