Suppe-aksjonen mot Van Goghs «Solsikker» i oktober. (Foto: Just stop oil / Getty)
De siste månedene har stadig flere museer opplevd det samme. Klima- og miljøaktivister har smuglet suppe, kaker og slagord forbi museumsvakter og deretter blitt forsidestoff i hele Europa. Forrige uke skjedde det i Norge også, da aktivister fra Stopp oljeletinga gjennomførte en aksjon i Nasjonalmuseet, hvor målet var å lime seg fast til Edvard Munchs «Skrik».
I ukene før hadde stemningen brygget seg opp. Mest mediedekning fikk aktivister fra organisasjonen Just Stop Oil da de i midten av oktober kastet Heinz tomatsuppe på Van Goghs «Solsikker» i National Gallery i London. Og det etter en sommer og tidlig høst med gjentatte klimademonstrasjoner på museer over hele Europa.
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Tidligere har aktivister holdt seg på sin banehalvdel. De har lenket seg fast til, sabotert og ødelagt oljebransjens eiendom. Hvorfor ble museene dratt inn i alt dette? Og hvorfor først nå?
Uenig med museumsdirektørene
– Museumspraksis har aldri stått utenfor politikken. Museer i dag er også del av en moderne opplevelsesøkonomi.
Ina Blom er professor i kunsthistorie, og underviser for tiden, slik hun gjør hvert høstsemester, ved University of Chicago. I en epost til Tidens ånd påpeker hun at museer, som de fleste institusjoner, er et resultat av en rekke motivasjoner, «der alt fra personlige ambisjoner til ideer om dannelse og utdannelse, demokratiske ytringsrom og arenaer for kulturelt mangfold spiller inn».
Men, i en aktivist-kontekst, hvor målet er så mye PR som mulig, kanskje viktigst av alt:
– Kunsten er en del av det kollektive minnet. Den gir følelse av tilknytning til en felles historie, og tilbyr sterke estetiske og emosjonelle opplevelser.
– Museer i dag er også del av en moderne opplevelsesøkonomi, sier Ina Blom. (Foto: Universitetet i Oslo)
Da Tidens ånd én uke før Stopp oljeletingas aksjon smuglet en flaske rødbetejuice helt frem til Munchs «Skrik», bare for å se om det var mulig, måtte ledelsen ved museene innrømme at de ikke har praktisk mulighet til å hindre slike aksjoner. Heller ikke kulturministeren ønsket den gangen å komme på banen, og uttalte at sikkerheten var opp til museene selv.
Den 9. november skrev 92 museumsdirektører under på et brev som hevdet at klimaaktivistene undervurderer hvor skjør kunsten de aksjonerer mot er. Blant signaturene finner vi Munchmuseets Tone Hansen, Nasjonalmuseets Karin Hindsbo og KODE-direktør Petter Snare.
Men brevet avslører først og fremst hvor lite museene egentlig kan gjøre:
«Museums are places where people from a wide variety of backgrounds can engage in dialogue and which therefore enable social discourse», skriver museumsdirektørene i brevet, og slår fast at de vil fortsette å jobbe for at kulturarven er tilgjengelig for folk, og at museene skal beholdes som et fristed for det de kaller «sosial kommunikasjon».
Viser ikke disse aksjonene at museene oppfattes som nettopp fristeder for denne «sosiale kommunikasjonen»?
Ina Blom slår i alle fall fast:
– Det er ikke en dårlig nyhet for museene at de oppleves som relevante arenaer for debatt og protest.
Før hun legger til et forbehold:
– Men aksjonistene undervurderer kanskje hvor skjøre kunstverk er. Og det er godt mulig at disse aksjonene mot en allerede sårbar kulturarv virker mot sin hensikt.
Den hvite boksen
Tidligere har kunstmuseene fremstått som en «hermetisk boks», som stenger samfunnets realiteter ute, sier Ingrid Halland til Tidens ånd. Hun er Førsteamanuensis i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen, og sier at denne illusjonen for lengst er knust.
– Samtidskunsten har til alle tider vært politisk og relatert til samfunnsproblemer, men den allmenne oppfatningen av et museum er at det er koblet til en elitistisk, vestlig kultur som ikke tar innover seg verdens utfordringer. Derfor har arenaen blitt virkningsfull for slik stuntaktivisme.
De fleste kunstnere er brennende opptatte av samfunnsaktuelle spørsmål, sier Halland, noe som kan være vanskelig å få øye på når verkene blir plassert i en «nøytral museumssfære».
– Alle former for å aktivere kunstens viktighet i samfunnet, om så bare at noen limer seg fast i en ramme, viser at kunsten har en sterk symbolverdi.
Motivasjonen bak debattene om representasjon i galleriene, statuer av politiske skikkelser i det offentlige rom og tilbakelevering av koloni-tyvegods er heller ikke ny, sier Halland.
– Å bryte ned usynlige maktstrukturer har venstresiden vært opptatt av siden 60- og 70-tallet. Museene er en av disse institusjonene som bærer en usynlig maktstruktur. Veggene er hvite av en grunn, fordi de skal virke nøytraliserende på tid og rom.
– Den allmenne oppfatningen av et museum er at det er koblet til en elitistisk, vestlig kultur som ikke tar innover seg verdens utfordringer, sier Ingrid Halland. Foto: Harald Lassen.
Dette skriver skriver tidligere direktør ved Queens museum i New York, Laura Raicovich, om i boken Culture Strike: Art and Museums in an Age of Protest. I begynnelsen var de amerikanske museene rike, hvite, menns stolte fremvisning av sin samling objekter. I Europa var de kanskje heller konge- og kolonimakts palasser for dannelse, kunnskap og egen fortreffelighet – noe som gjenspeilet seg i arkitekturen, se bare på de store søylemuseene.
I dag er museer derimot demokratiske møteplasser for folk flest. Litt som biblioteker.
Halland viser til den nye definisjonen av hva et museum er, som ICOM (International Council of Museums) lanserte i august. Der omtaler de museet som «en aktiv deltaker i den offentlige samtalen».
– Museer forvalter jo en kollektiv historie om de lange linjene i det norske samfunn. Kunsten speiler hvem vi er og hva vi tenker om fortid og fremtid. Aktivismen er derfor godt nytt for kunsten – så lenge verkene faktisk ikke blir ødelagt, sier hun.
Siden tidlig 70-tall – minst – har kunstnerne selv vært veldig opptatt av klimasaken, sier Halland. Allerede i 1968 så man protester på kunstutstillinger, da Venezia-biennalen ble okkupert av studenter som mente arrangementet var for hierarkisk og elitistisk. Hvorfor det er museumsrommet klimaaktivismen har flyttet seg til, mener Halland har med etterkrigstiden og venstreradikale tenkemåter å gjøre.
– Det handler nok mye om postmodernismens kunst og tenkning som etter krigen var opptatt av hvordan verkets kontekst blir viktigere enn formen i seg selv.
En siste faktor som gjør museene til målskiver, handler ikke om selve kunsten, men om eierskap. Den amerikanske fotografen Nan Goldin, for tiden aktuell med både en utstilling på Moderna museet i Stockholm og biopicen All the Beauty and the Bloodshed, har for eksempel i mange år protestert aktivt mot Sackler-familien, som er blitt rike på å pushe opioder – og deres innflytelse i kunstverdenen.
– Er det et skille mellom private og offentlig eide museer?
– Nasjonalmuseet er den norske stats museum for kunst. Det ekstravagante bygget er koblet til oljefondet, på en helt annen måte enn for eksempel Munchmuseet, som er kommunalt eid. Stopp oljeletingas valg av museumsbygg for denne aksjonen tilfører et ytterligere symbolsk lag.
«Skrik» er et særlig interessant mål for Stopp oljeletingas aksjon, sier hun.
