Lydens ånd#3

Kjære leser. Festivalsesongen er i full gang (det merker man på sine indre organer og leggmuskulaturen), og det er til å klø seg i hodet av hvordan det egentlig er mulig med SÅ mange store internasjonale konserter på samme tid i et lite land langt mot nord. Ja, mange nok lommebøker er feite til at det går, men det må være noe eget med musikkinteressen og behovet for å slappe av og løsne opp som gjør det hele mulig. I tillegg til alle festivalene i alle tenkelige musikkstiler (untatt soul) med sine legender og nåværende stjerner, var både Spiritualized, Patti Smith, Billy Gibbons (ZZ Top), The Weeknd og Laurie Anderson i Oslo forrige uke. Garantert flere som jeg har glemt. Samt altså festivalene. Det er kanskje lett å bli blasert og litt trett av det hele, men det er bare å møte opp så ser du hvor livgivende det er å utsette seg for livemusikk. Det er vanskelig å gå lei av det.

Lydens ånd er fremover et eget nyhetsbrev for musikkstoff, med innhold fra Audun Vinger. Meld deg på her

Metal er ikke min kjernemusikk, akkurat, men noen dager i litt for fine chinos og linskjorte oppe på enorme Ekebergsletta under Tons of Rock var en ytterst hjertevarmende opplevelse. Denne svært velorganiserte festivalen burde være til inspirasjon for flere. Ja da, arrangørene tjener vanvittige summer (etter sigende tok de ut utbytte på 20 millioner bare i fjor), men man klarer fortsatt å få inntrykket av at alt sammen handler om intens musikkinteresse og ganske intens festing også, men i den rekkefølgen. Det er så stort og rart at det virkelig føltes som å være et helt annet sted enn hjemme, samtidig som det også metall-interesserte kan føle seg kulturelt og sosialt på hjemmebane, men fine men ikke for fancy mattilbud, kjappe ølkøer, og med rom for de uavhengige aktørene som skaper metalmiljøet også i det daglige. Litt karslig vibe, kan hende, men også masse Pride og inkludering og alt som hører med.

Jeg har lenge båret på en følelse av sjalusi for metallfolket fordi det er skapt en ramme der det er tillatt å dyrke sin fandom fritt uavhengig av alder, med alle de idiotiske ryggmerkene og olavestene og headbanginga - og interesserte diskusjoner om dette og hint innen musikken. Det er så vakkert. Det er noe å se opp til for oss andre.

Nå fikk jeg riktignok spilt rikelig med luftgitar på enkelte av låtene på den 100% fantastiske Iggy Pop-konserten, det var ikke mulig å holde seg kul akkurat da. Da jeg under infernalske «Death Trip» fikk øyekontakt med Lyse Netter-kurator og musiker Emil Nikolaisen, hans rockestjernesøster Hilma og kokken Ivar Eidem som sang i Matchstick Sun, der vi sto ganske nærme scenen, følte jeg at jeg var i rockhimmelen. I befippelsen og musikkrusen ble det til og med en klem til nyhetsanker Nina Owing, under Stooges-låta «Down On The Street».

Jeg skrev noen linjer på Tidens ånd nylig om denne 76-årige livskraften og valgte ut noen deep cuts og favoritter som forklarer noe av Iggy Pops bredde, det kan du lese her https://tidensand.no/10-grunner-for-a-elske-iggy

Men få ord kan egentlig romme den sitrende følelsen av å se denne ursterke scenekunstneren live, selv i 2023, og da jeg tok av brillene og så litt mindre klart, var det akkurat som å se hans legendariske positurer helt tilbake til begynnelsen av 70-tallet der oppe på scenen. Magisk.

Da jeg etter en mindre odyssé hadde klart å komme meg ned til sentrum og skulle ta bussen hjem, kom jeg i snakk med noen «pappa betaler»-aktig vestkantungdom som var ute på en snurr. «Har du vært på Tons of Rock», spurte de. Hvorfor trodde de det? «Du ser sånn ut». Yess, endelig en av «dem»!

Helgas nye singler

Det er lett å få litt dårlig samvittighet når man i perioder hengir seg 100% til classic rock og legender. Vi må fremheve dagens musikalske kunstnere og ikke dyrke følelser for fortiden. Heldigvis er det mulig å gjøre alt dette parallelt, og prøve å finne nye syn på det gamle også.

Men her er fem av helgens sentrale nye norske singler.

Joki, CLMD & Seeb

«Golden Ticket» (Universal)

Forleden var jeg på Universals tradisjonsrike men stadig mer kommersielle hagefest. Shaman Durek hadde helt klart sterkest energi i hagen der. Hyggelig nok, men det var oppsiktsvekkende forferdelig musikk fra endel av DJ-ene. Et deilig unntak var CLMD som underveis tok mikken og fortalte om sin kommende single. Han ser nå mer og mer ut som David Paich fra Toto med velstandsmage og mildt eksentriske solbriller, med andre som en million dollar. Den nye singelen «Golden Ticket» er riktig deilig, sjelfull elektronisk dansemusikk, en mjuk smyger som ikke hamrer inn noe hook men lar lytteren sakte dele låta tilstand.

Lars Vaular & Martin Hazy

«Drum’n’Haze» (NMG/G-Huset)

Vaular er på hugget for tiden med en rekke singler, triumfkonserter og til og med en egen kinofilm med The Lost Vaular Solo Show. Han blir liksom litt yngre om sommeren. Hans nye banger har en interessant tekst og igjen kommer vi i ny kontakt med en av tidenes musikksjangre drum’n’bass, med stjerneskuddet Martin Hazy på slep. D’n’b betyr mye for Bergen, husk Teebees glansdager. Massive.

tigerstate

«Sunny» (tigerstate records)

Oslofolk behersker også pop, og det kanskje fineste nye bandet de siste årene er dette kollektivet som innholdet medlemmer fra alle de herlige bandene i the experimental pop underground som Fieh, Mall Girl, Why Kai og så videre. Totalt flytende, drømmende og sommersøtt, med oppvakte melodier og utsøkt musisering. Tigerstate skal spille på Øya til sensommeren, det er på tide at de store masser oppdager dette bandet.

HAJK

«Girl» (Jansen)

Årets tredje single ut fra dette typiske Jansen-pop-bandet, frontet av den ypperlige sangeren Sigrid Aase, som også ga ut et soloalbum for ikke fryktelig lenge siden. Veloljet studio-poprock var bandets greie, men det er nye toner i denne søte og neddempede akustiske vise-saken, som også her noe underliggjort ved seg, får både undervannsvibber (eventuelt orkesteret på Titanic) eller Wes Anderson. Slike låter flyr hverken på radio eller spillelister, men det er helt klart at denne måtte ut på single.

Frida Ånnevik

«Danse og grine» (Sony)

En av landets mest «folkekjære» pop- og visesangere har mye mer snert ved seg enn mange tror. Dette var blant annet tydelig på Anja Lauvdals Joni-forestilling der hun hadde en sentral rolle. Den nydelige stemmen kjenner vi, men nå har hun signet med store Sony og går dermed (?) i en litt annen retning, med en mer moderne hektisk pop-produksjon med epic sax guy-solo og det hele, med en Robyesque tekst som mange sikkert kan leve seg inn i.