Mattis Herman Nyquist som Munch (30). (Foto: The Film Company, Ymer Media)
Idet Munchmuseet steg opp fra vannkanten i Bjørvika, var det også noe annet som ble reist: Edvard Munch som merkevare. I vår tid ser Munch selv ut til å være i ferd med å miste eierskap til sitt eget navn, da det stadig vekk, uten egentlig å referere til mannen selv, plasseres ved siden av produkter for at de skal assosieres med hans kunstneriske kredibilitet.
Det har resultert i noen merkelige utspill fra Munchmuseet, som da de i fjor skrev at det finnes mange likheter med metalbandet Satyricon og Edvard Munch. Hans bilder, i likhet med «det vi kjenner igjen fra musikkens verden» inneholder også «rytmer og bølger», og aktørene har begge angivelig også en «åpen» og «nysgjerrig» tilnærming til eget arbeid. Ansvaret med å forvalte Munchs arv kolliderte for alvor med markedskreftene i 2021, da museet kunngjorde sitt samarbeid med det kinesiskeide bilmerket Polestar. Direktør Stein Olav Henrichsen uttalte at Munch selv, med sin «stor[e] interesse for tekniske nyvinninger», antakelig hadde kjøpt seg en Polestar, hvis han hadde levd blant oss.
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Den nye, biografiske filmen om hans liv, også bare kalt Munch, er fortalt med et filmspråk som oftere enn ikke minner om den cinematiske typen reklamefilmer som etterligner Terrence Malick: Kameraet beveger seg gjennom det høye sivet mens Munch smiler, myser mot solen og tar et dypt pust. Musikken hauser seg opp, like beruset som i montasjen der han besatt skisserer «Skrik» mellom jump-cuts. I en plutselig innsikt om sitt eget liv fylles den monokrome paletten med farger, og kantene på skjermen utvider seg til widescreen. Smakløsheten topper seg når Munch skal dø, der han først ser inn i kamera, for deretter å fade ut som et spøkelse. Filmen oppfattes derfor som en slags ekspansjon av merkevaren heller enn et selvstendig verk.
Thea Lambrechts Vaulen som Milly Thaulow og Alfred Ekker Strande som Munch (21). Foto: The Film Company, Ymer Media
Kunstneriske «valg»
I stedet for å si noe om tiden og omgivelsene som formet ham som kunstner, slik Peter Watkins gjorde i sin miniserie fra 1974 (senere klippet om og vist som kinofilm), er Munch nærsynt, trollbundet av kunstnermyter, og derfor ulidelig selvhøytidelig. Å gi seeren nye innsikter om hans liv og virke nedprioriteres til fordel for å insistere på budskapet om hans storhet.
Innsalget for filmen – bortsett fra løgnen på nettsidene til Filminvest om at dette er «den første dramatiseringen som er gjort av Edvard Munchs liv på kinolerretet» – er dens fire hovedrolleinnehavere. Hver av dem spiller ut en periode fra hans liv, omtrent som i I’m Not There, Todd Haynes' Bob Dylan-film fra 2007. Alfred Ekker Strande spiller en sommeryr Munch (21), håpløst forelsket i en gift kvinne. Ola G. Furuseth spiller Munch (45), innlagt i København etter et mentalt sammenbrudd. Anne Krigsvoll spiller Munch (80), som på sine siste dager forsøker å redde bildene sine fra nazistene.
På overflaten virker dette kanskje som et radikalt, kunstnerisk valg, men det resulterer i det motsatte: en film som ikke har klart å bestemme seg for noe. Filmen hopper frem og tilbake i tid, og fremstår som et fletteverk, der det er meningen at forelskelsen, de mentale lidelsene, avslaget han får fra et galleri og en gammel manns hjertesukk, sammen skal gå opp i en høyere enhet – en syntese mellom rolletolkningenes forskjellige innfallsvinkler. I stedet ender regissør Henrik Martin Dahlsbakken opp med fire bruddstykker som verken sammen eller alene sier oss noe nytt om «Kunsten. Sorgen.» eller «Kjærligheten».
Anne Krigsvoll som Munch (80). Foto: The Film Company, Ymer Media
Dunch dunch dunch
Det er Berlin-delen av filmen som best avslører dens manglende evne til å ivareta en sammenhengende fortelling og håndtere bombastiske virkemidler. Mattis Herman Nyquists Munch (30) befinner seg nemlig i nåtidens Berlin, der han møter en kvinnelig August Strindberg (Lisa Carlehed) og drar på nattklubb, etter å ha fått beskjed av et galleri om at bildene hans ikke er skikket til å vises frem. På vei til klubben sitter han, i Oslo 31. August-stil, bakpå sykkelen med forfatter Dagny Juel (Ida Elise Broch), og himmelen over dem åpenbarer seg plutselig som et Munch-maleri (trolig malt av Nikolai Torgersen, som har strødd Munch-etterligninger utover filmen). På nattklubben står Gustav Vigeland (Nader Khademi) og roper en av filmens mange, stive monologer om kunstens verdi, omgitt av folk med parykker, påtegnede barter og glittersminke. Munch (30) soner ut, går inn på badet og skriker foran speilet. Det hele kryssklippes med at Munch (21) blir avvist av den gifte fru Thaulow (Thea Lambrechts Vaulen).
Det er ikke lett å forstå hvilken intensjon som ligger bak ideen om å plassere Munch (30) i vår tid, spesielt da de andre episodene hører til deres respektive tidsperioder. Grepet ligner et forsøk på en slags dekonstruksjon av historien, der anakronismer og kontrasterende sjangerlek kunne gitt rom for å stille utradisjonelle spørsmål om kunsten og livet hans: Hva slags tanker hadde Munch gått rundt med om han hadde levd i dag? Hvordan hadde kunsten hans blitt mottatt med dagens øyne? Hva hvis han var en amfetaminavhengig DJ i stedet for alkoholisert maler? Hva hvis han var en kvinne?
Men omgivelsene interagerer aldri med biografien om mannen, sånn egentlig. Nåtidens Berlin forblir en kulisse bak tropen om det misforståtte geniet og de teatralske replikkene om inderlighet og meningsløshet (Fredrik Høyer på manus). Virkemidlene fremstår ikke som noe annet enn påfunn i et forsøk på å ligne på noe ambisiøst.
Ola G. Furuseth som Munch (45). Foto: The Film Company, Ymer Media
Produktivitet imponerer
Regissør Henrik Martin Dahlsbakken har så langt hatt en usedvanlig produktiv karriere som filmskaper. Munch er nummer ti i rekken over filmene hans de siste åtte årene, bare siden oktober har Dahlsbakken hatt premiere på tre (!) filmer.
Med sitt hollywoodske følelsesregister slekter Munch til en annen, ny, biografisk film av en skandinavisk kunstner, Hilma (tidligere anmeldt i Tidens ånd). Begge filmene slutter på samme måte, med å ta oss med inn i de hvite kunstgalleriene der bildene deres henger i dag. I Munch vokser den svulstige musikken seg til propagandiske proporsjoner, og det eneste vi sitter igjen med er en vag følelse av generell sentimentalitet – omtrent som etter å ha lest en triumferende artikkel i A-magasinet om noen som har møtt motgang. Sammen med alle turistene trer vi inn i det nye Munchmuseet og beundrer midlene som tildeles hans navn.
«Edvard Munch etterlot seg nærmere 30 000 verk», står det i filmens avsluttende tekstplakat. Dersom man ikke har forstått at Munch var en ekte kunstner.
