Slik er ikke Munch blitt vist på flere tiår

Vi lever i munchske tider. Tenk bare på den rare Munch-filmen, eller det rare Munchmuseet. Eller hvordan angsten i Munchs bilder appellerer til nesten alle mennesker i vår tid, tilsynelatende. Man burde ha nådd et metningspunkt – omtrent i går.

Derfor er det bittelitt sensasjonelt det Oslo-galleriet VI, VIIs nye Munch-utstilling «Landskap» gjør: Den bringer noe nytt til bords. Galleriet har rett og slett klart det. Det har satt Munch i, bokstavelig talt, nytt lys. To timer på slutten av hver visningsdag vil nemlig persiennene heves littegrann, og man kan se bildene slik Munch så dem: I naturlig lys.

Det er ikke blitt gjort, etter det man kan bedømme, på flere tiår. Munchs bilder, både maleriene og trykkene, er skjøre og følsomme for lys. De vises derfor så godt som aldri i dagslys. Derfor er dette en happening.

Litt uvant Munch

Gallerist Esperanza Rosales sier når Tidens ånd er innom at disse ni bildene ikke er dem man mest forbinder med Edvard Munch.

De er ikke rasende og i følelsenes vold. Utvalget er stillfarent. Motivene: Utsikt fra et soveromsværelse, et hustrig norsk bondelandskap, klesvask ved vannkanten. Det ene maleriet som er med er en liten akvarell av utsikten, Fra Grüners have (1879-1880), som Munch malte da han var 16 og nettopp hadde droppet ut av den tekniske skolen, bestemt seg for at det var kunstner han skulle bli. Noen hus oppe på en hei med en forgylt ramme rundt. Resten er trykte motiver.

Mindre sørgtung

Utstillingens tittel er «Landskap». Og hos Munch skjer det ofte ting i landskapet i bakgrunnen som kontekstualiserer figurene i forgrunnen. Tenk himmelen i Skrik. Skrik er ikke med her, selvsagt, men det er også sånn i Melankoli III (1902), og det er med, og i det krigstidssatiriske Nøytralien (1915). I sistnevnte plukker to mennesker i forgrunnen epler fra et bugnende tre mens det i bakgrunnen forliser et skip. En kommentar til Norges nøytralitet under første verdenskrig.

Arbeidere i snø (1912-1913) er med i to utgaver, både som litografi og tresnitt. Et håndfarget trykk av Gatearbeidere (1920) overrasker. Det er ikke den sørgtunge, engstelige eller romantiske Munch som vi kjenner så godt, men en lettere og mer moderne en, som med en pastellpalett gir assosiasjon til 1980-tallet. Plutselig trer han inn i vår tid, Edvard Munch.

Lys og farge

Hva gjør lys med bilder, hva gjør lys med farger? Munchmuseets varme lys fremhever det røde. Kaldt gallerilys fremhever det blå. Naturlig lys har hele spekteret – alle fargene i regnbuen. Det diskriminerer ikke. Munch selv oppbevarte ofte maleriene sine utendørs. Er det fordi det fremhever hans gusje, gule og grønn?

Galleriet åpner persiennene og litt lys strømmer inn fra gråværsdagen utenfor. Er det noe som er annerledes? Man myser ekstra hardt mot bildene.

Munch slik han er ment å sees?

På trykk som disse gjør det ikke veldig stort utslag, men grepet gjør at man fininnstiller øynene. Oppriktig er ikke forskjellen stor, men den følelsen av å liksom gjøre noe ulovlig, å snike seg til en titt …

Så. Er dette altså Munch slik han er ment å sees?

Den vanlige norske måten er å se store mengder av gangen. Ta en halv dag, på eget initativ eller i regi av skolen, hvor man forsøker å ta inn over seg flere hundre bilder i slengen. Nesten umulig. Man døser, våkner bare såvidt til når en av de kjente dukker opp: En Madonna, et Skrik, piker på en bro, den med kålåkeren.

Det er altså sant at VI, VII evner å vise frem Munch på en ny måte. Men det er ikke de to timene med naturlig lys på slutten av hver visningsdag som sørger for det. Det er det sobre utvalget, både i størrelse og omfang, sin fortjeneste. Kjente verk skygger for denne gangen ikke for at man virkelig ser også de andre bildene.