Nyhetsbrev #38: Hvor god er Tomas Espedal (ifølge Tomas Espedal), Youtube som kampsone, utvalgte essays ++

Espedal vil ikke være til stede, sier han når vi ringer.

– Jeg bryr meg ikke om sånne arrangementer, hva i all verden, hva er svaret på det, da? God? Sammenlignet med ... Jesus Kristus? Det finnes ikke svar på sånne spørsmål. Du må ikke tro jeg går på sånne arrangementer, sier han, og tenker seg om i ett sekund:

– ... Men jeg må innrømme at jeg ville vært litt nysgjerrig. Det er sikkert gøy å høre på. De gangene man er heldig å oppleve en dialog mellom skarpe og markante litteraturkritikere, oppstår det et energifelt.

– Også på Litteraturhuset i Bergen?

– Det er jo så ujevnt der borte. Hvis det er Kritikerlaget som arrangerer det, så er jo det garantisten for kvalitet. Men jeg tror de prøver å skjerpe seg der borte. Da de begynte visste de ikke om noe i litteraturmiljøet. De visste knapt hva litteratur var. De bare visste at det er jævlig kult. Det tror jeg gjelder for litteraturhusene over alt, helt til de arbeider seg inn, så nå har det forandret seg.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her!

– Og nå begynner jeg å bli nostalgisk! Det skrev Klassekampen også, og det er faktisk sant. Og jeg hater nostalgi, det er det verste jeg vet. Det var jævlig kult i Bergen i 98, men jeg kan ikke leve på det resten av livet. Dermed håper jeg det oppstår energi. Det har vært fraværende i Bergen lenge. Forfatterne her er helt dau. Energien er lav. Kreativiteten er borte. Alle sitter på hver sin haug. Og jeg har skyldt på Litteraturhuset, fordi de suger opp pengene og energien, og så kommer det altid en gjeng idioter og hører på-

– ... samtaler om hvor god Tomas Espedal egentlig er. Hva mener du selv?

– Jeg er en skikkelig dårlig forfatter, som noen ganger når jeg leser egne bøker ser at «åja faen inne i den boken, langt inne i den boken, der var det noe bra og det var jævlig bra ... men å, så mye dårlig». Det tok meg seks bøker før jeg fant ut hvordan jeg skulle skrive. Det handlet mye om jeg-formen, jeg stjal fra lyrikk. Er jeg fornøyd med noe, så er det prosalyrikken som holder et bra nivå, og som skiller seg fra hva andre forfattere har. Alle skriver normalprosa nå. Det spyes ut med normalprosa! De kan jo bare skrive! Og så har de litt sånn dårlig forhold til sin mor. Det må jo skje noe i språket. Nå leser jeg bare bøker som nesten er umulig å lese. Jo verre en bok er å lese … Peter Waterhouse, Herta Müller, faen her skjer det noe i språket som ikke er så vanlig å se. Norsk litteratur er på villspor nå.

– Hvordan da?

– Vi ble lest i Danmark for 10-15 år siden, svære greier, det skjer noe i Norge-aktig. Men hva skjedde? Det som skjedde, det skjedde i Danmark i stedet for, etter at Yahya Hassan leste Knausgård. Den selvbiografiske litteraturen inviterte til en eksperimentell litteratur. Som hos Glenn Bech! Olga Ravn! Prosaen eksploderer hele sjangeren. Mens her førte hele driten til Vigdis Hjorth og det som verre er.

– Dette kvalitetsbegrepet. Du holdt på å slutte å skrive nettopp fordi Peter Handke var så god.

– Han var så god, men så ble han dårligere etter det. Så det var stimulerende for skrivingen. Men ja, man kan spørre seg: hvor god er egentlig Peter Handke? Han er en stor fornyer av prosa. Og sånn kan man fortsette, hvor god er Jon Fosse? Hva gjorde han med norsk litteratur? Har man tilført noen ting som helst?

Har Espedal tilført noen ting som helst? Klokka 19:00 på Litteraturhuset i Bergen i kveld, og publikum oppfordres til å delta i diskusjonen!

*Se her, her og her.

Annonse

Utvalgt: Selected essays

Magasinet The Point «A magazine founded on the suspicion that modern life is worth examining» er bedre enn det høres ut. Denne teksten, for eksempel, som du sannsynligvis har lest om du har lest Joshua Cohens essaysamling Attention. Til poenget: Med uregelmessige mellomrom slipper de en podkast, og nå har de lansert en ny serie: «Selected Essays» – essays du bør lese, men som du sannsynligvis ikke har lest. Første gjest er den amerikanske kritikeren Christian Lorentzen, som snakker om George Trow og essayet Within Context of No Context som The New Yorker nærmest ryddet et helt nummer for i 1980. Lyden er ikke spesielt god, og den blir ikke spesielt bedre av at Lorentzen spiser kjeks, men en utvalgt er det likevel.

Youtube som kampsone

Amerikanere har for lengst perfeksjonert vlogging. Hyperaktive linselus filmer seg selv med håndholdt kamera, og gir en illusjon om at de er akkurat som oss andre, selv om videoene kan handle om både villaer og sportsbiler. De har tilintetgjort dødtiden, med jump-cuts og selvironisk avbryterhumor, og fremhever avbrytende bloopers midt inne i setninger – en essensiell ADHD-aktig ingrediens for å holde oppmerksomheten til seeren. Nå prøver nordkoreanerne seg på det samme. I fjor opprettet det isolerte landet to youtube-kanaler: Yu Mi og Song A, og budskapet er ikke til å misforstå: livet i Nord-Korea er helt normalt. Les saken her!

Kan kinoene puste lettet ut?

Kanskje det! Les saken her.

Hvordan bli redd for terror

Nå snakker vi kulturnyhet! How To Blow Up A Pipeline, spillefilm-adapsjonen av Andreas Malms sakprosabok med samme tittel, vises i disse dager for første gang i USA, og har skapt furore godt inn i statsapparatet. Boka fra 2021 argumenterer for at ødeleggelse av eiendom gjennom sivil ulydighet er en gyldig taktikk i møte med klimaendringene, og filmen til Daniel Goldhaber, som handler om en gruppe mennesker som bestemmer seg for å sprenge en oljeledning i Texas, har fått The Kansas City Regional Fusion Center til å reagere. The Intercept melder at myndigheter i Kansas City i Missouri i forrige uke mottok en rapport om en «økende trussel» knyttet til filmen. Rapporten inneholdt riktignok ingen spesifikke trusler, men vi har forståelse for at synet av Kristine Frøseth med hjemmelaget bombe i hånden kan få de største oljeleverandører til å skjelve i vadebuksene.