Nyhetsbrev #44: Musikkfest, Wim Wenders, Succession-pod og Kristin Valla

Sommeren har akkurat meldt sin ankomst, som betyr, blant annet, én ting: at hele det offentlige Oslo åpner dørene sine for alskens spillende og lyttende folk. Det er Musikkfest.

Men som Audun Vinger skriver i ukas musikknyhetsbrev, Lydens ånd: er ikke hver dag en musikkens dag, i en by som vasser i konserter og DJ-sets?

For hvor mange kabler og mikrofoner er egentlig i aktivitet til enhver tid i hovedstaden nå? Ikke få. Men ingen klager over dette. Det er en kjensgjerning at norsk musikk er usedvanlig mye bedre og rikere enn i Musikkens dag, som det het før, sin barndom.

Er du ikke selv abonnent på dette nyhetsbrevet? Meld deg på her!

Det var også gøy med den gamle indie-rock-scenen som pleide bli presentert av So What! og Last Train, dette var en ytterst sjelden mulighet til å se stamgjester og ansatte på disse stedene i dagslys, etterhvert med kledelig tskjorte-skille.

Men det har sin sjarm fortsatt. Et enormt antall artister av forskjellig karakter, ikke alle like fantastiske, er i gang fra tidlig formiddag til sent kveld, på etablerte scener og langt mer provisoriske. Jeg synes egentlig ikke det er riktig å velge seg ut favoritter fra programmet, ja bare det å se på programmet føles som et overgrep. Det handler om sol, luft og å ta det man får servert. Om det er norske rappere som gjør sin første offentlige opptreden, et kor, noe søplete rockeband eller en genial visesanger får komme som det passer. Finn et sted du liker å henge eller sitte, eller la deg sakte drive gjennom din del av byen.

Les hele saken her, og meld deg på nyhetsbrevet her.

Også i år var kritikerne uenige med Cannes-juryen

I filmbransjen sier man gjerne at det er den nest beste som vinner, i alle fall ifølge den Gullruten-vinnende Kids in Crime-produsenten Brede Hovland. Lars von Trier har uttalt seg på samme måte, da han slo fast at han synes regelen også gjelder for hans egen gullpalmevinner fra år 2000, Dancer in the Dark. En «middle of the road»-film, kalte han den.

Det virker som en uungåelig konsekvens av demokratiet, at en gruppe mennesker som ikke nødvendigvis har noe til felles skal bli enige om hva de liker best, og dermed ender opp med å løfte frem noe alle liker, men ingen elsker. Slik ble det også i fjor, da den høythengende prisen i Cannes for andre gang gikk til Ruben Östlund og hans selvgratulerende kritikk av kapitalismen, Triangle of Sadness. Utmerkelsen gjorde heller ikke den ordinære mottakelsen av filmen mer unison: konsensusen er at den er for lang og for grunn, til tross for dens treffende satire og velfungerende drama.

Etter den franske filmfestivalen takker for seg, pleier det amerikanske filmnettstedet Indiewire å spørre kritikere om hva de synes om juryens avgjørelse, gjennom en avstemning. I fjor var det Lukas Dhonts skeive oppvekstdrama Close som toppet lista, med Park Chan-wooks virtuose Decision to Leave på andreplass og Albert Serras Pacifiction på tredje.

Også i år er kritikerne helt uenige i juryens avgjøresle.

Les saken her.

Succession er over

Jesse Armstrongs familiekrønike, om den Murdochske Roy-familien og søskenene som krangler om hvem som skal overta Waystar Royco etter patriark og mediemogul Logan Roy, har endret TV-landskapet på mange måter. Ikke minst i dets forhold til stil.

For en siste dose 'stealth wealth', hør mer om serien, stilen og familien Roys påvirkning på motebildet i denne ukens podkast OM STIL.

Gjest er Succession-fan og moteredaktør i KK (i den rekkefølgen) Ida Elise Eide Einarsdottir. Du finner den her.

Annonse

Wim Wenders elsker 3D

I arbeidet med sin nye dokumentar, Anselm, har 77-årigen forelsket seg i den tredje dimensjonens muligheter.

Mang en gang har filmbransjen forsøkt å gjenopplive 3D-effekten. Det som startet som et triks for å hevde seg på det tyske filmmarkedet rundt 1910, ble igjen brukt som kinolokkemat for TV-frelste amerikanere på 50-tallet. Deretter kom Småspioner-filmen og Flåklypa-spillet man lånte på biblioteket, som dessverre aldri inneholdt de nødvendige, røde og grønne pappbrillene.

Det var med Avatar i 2009, og dens gjennomsiktige briller, og deretter 3D-TVer, at man trodde teknologien igjen var kommet for å bli. Men samtlige, nye 3D-blockbusterne kan man fortsatt se i 2D, også på Imax-kinoer. VR-filmer har også latt vente på seg. Nok en gang har publikum gått lei av illusjonen.

Det er altså mot all forventning at 3D-flammen nå plutselig er blitt tent i hjertet til Wim Wenders. I et intervju med Variety under forrige ukes Cannes-festival tok han til orde for formatet som ellers stort sett er forbundet med maksimalistisk underholdning:

– Under noen filmer kunne seeren like så godt vært hjernedød, fordi mengden hjerneaktivitet er minimal. Men i 3D står hele hjernen din i flammer, fortalte han Variety.

Les saken her.

Kristin blir forfatter igjen

Kristin Vallas bok om skrivesperre, kvinnelige forfattere gjennom historiens behov for et eget rom, og det frigjørende element ved et praktisk livsprosjekt, viser at det fortsatt er ild i romantiseringen over bokens vesen, skriver Audun Vinger.

Nylig leste han Kristin Vallas selvbiografiske sakprosa-utgivelse Egne steder, som handler om:

– … skrivende kvinner, lidenskap og et lite hus på den franske landsbygda. Den utkom i vår og er ennå ikke blitt en bestselger, men burde ha muligheter til å bli det, skulle den bli oversatt til andre språk. Det har ofte vist seg være et suksessrikt konsept: fortelleren kommer til et punkt i livet der hen trenger en forandring eller en utfordring, og gjennom beskrivelser av de gjenvordigheter dette medfører, kombinert med forskjellige nedslagspunkt i kulturhistorien, kommer fortelleren nærmere seg selv, og gjennomgår en slags gjenfødelse.

Les hele omtalen her.