Kritikk er en døende form, sies og skrives det. Det skulle man ikke trodd om man leste norske medier i forrige uke. Vi kan ikke være sikre, men kanskje det begynte allerede på Norsk-amerikansk litteraturfestival, som hadde kritikk som tema, og hvor kritikeren James Wood (som n+1 en gang beskrev som en «designated hater») sa fra scenen han ikke lenger hadde mage til å begå slakt, han ville ikke «bringe smerte inn i et hjem der det ikke var smerte fra før». Au, da! (på kritikkens vegne).
Kjetil Røed har også i sin nyeste bok, Fra punktum til kolon: Et essay om kritikk og kjærlighet, beskrevet noe av det samme, og mener det er på tide med en selvrefleksjon blant kritikerne. Da han spurte sin venn Jon Refsdal Moe om en tilbakemelding, svarte Moe i brevsform (som er noe omarbeidet og publisert som et essay i herværende avis) at: «Din nyvunne og kjærlighetsfulle omgang med kritikken kan leses som et farvel til kritikken i seg selv, og et goddag til pedagogikken, et goddag til katalogene, et goddag til formidlingen, et goddag til markedsføringen, et goddag til fraværet av ideologikritikk som er så totalt omsluttende i kulturen akkurat nå.»
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Samtidig har opptil flere redaktører uttalt seg, og det har Aftenposten-kritiker Preben Jordal også. Han etterlyste «mer vidd, snert og punch», som førte overskriften «terningkast 2 til Preben Jordal» i Aftenposten. Terningkastet ble gjort av Dagbladets anmelder Cathrine Krøger og VGs anmelder Sindre Hovdenakk, som mente at Jordal blandet rollen som fagmann og leder av kritikerlaget, før de kritiserte det språklige nivået hans. (Samtidig, i en parallell verden: to kritikere synes det er BRA at lederen av kritikerlaget har en helt ukontroversiell innstilling til kritikken.)
Anmeldelsen, slik vi leser den, svarer imidlertid til en strykkarakter. I argumentasjonen finner vi ingenting som svarer til terningkast to. Kanskje det bare underbygger poenget om at kritikken HAR blitt for servil? Eller kanskje de bare har lest boka til Kjetil Røed?!
Mens alle diskuterer kritikk, har vi i Tidens ånd skrevet litt kritikk. Fredag slapp den Oslo-baserte bergensrapper Linni sitt åttende solo-album. At han er god til å rappe er hevet over enhver tvil, til den grad at han nesten er litt undervurdert, men holdes ikke Linni egentlig litt tilbake av «greia si»?
Intet nytt fra komfortsonen, konkluderte Yngve Sikko i anmeldelsen. Men er det noe nytt under den brennende kulen høyt der oppe, populært kalt solen? Ja, selvfølgelig. Deriblant noen utstillinger som får oss til å tenke på det vi til enhver tid er utsatt for, og som i ulik grad, og mer og mer fra nå, gjør innhogg i hverdagen vår: temperaturen.
Den sør-koreansk-fødte, New York-bosatte kunstneren Cindy Ji Hye Kims (f. 1990) utstilling Sand in the Hourglass åpnet i forrige uke på Kunsthall Stavanger. Etter bildene å dømme hersker det en trolsk, etter-kveldsmat-aktig stemning over utstillingen. En sånn stemning som er like deler hyggelig og uhyggelig, for øvrig det samme som kjennetegner disse mørke høstkveldene som plutselig er over oss.
Rammene er plassert midt ute på gulvet og antar skulpturelle kvaliteter. Det er en trend i billedkunsten man kan legge merke til. En god og vanlig ramme er ikke lenger nok. Av norske kunstnere har for eksempel fotograf Christian Tunge gjort seg bemerket ved å gi rammene egenart slik at disse blir en uadskillelig del av selve verket. Muligens en motreaksjon mot skjermkulturen? Bildet blir igjen et tredimensjonalt fysisk objekt, ikke en flat gjengivelse på en skjerm, eller grøss – enda verre – en NFT.
Noen av Cindy Ji Hye Kims bilder har skulpturelle rammer. Andre rammer har ikke bilde – de er bare skulpturer. (Foto: Helle Navratil / Kunsthall Stavanger)
Det er forresten – og selvfølgelig – ikke bare Stavanger kunsthall. Også Trondheim kunsthall beviser at kunsthallene som har poppet opp her og der de siste ti årene har gitt samtidskunsten et løft her til lands. Kunsthallene har vist seg å være en velfungerende missing link, et mellomsteg mellom de store museene og de små, flyktige galleriene. Susanne M. Winterlings (f. 1971) utstilling A threshold-game of proximity, cluster and heat, som står frem til uti november, dreier seg om noe så viktig, men ofte glemt, som temperatur. På nettsiden står det i omtalen av utstillingen at Winterling «(...) tar utgangspunkt i banebrytende utvikling innenfor biomedisinsk forskning: bakterier som blir utstyrt med nanopartikler som gjør dem i stand til å bære medisin. Overføringen av medisin via bakterier kan bli stimulert gjennom temperatur, slik at behandlingen kan leveres målrettet på innsiden av våre kropper.» Også på Berlin-biennalen i år ble temperatur behandlet som tema.
Samtidig: Munch-triennalen, en gruppeutstilling med 25 samtidskunstnere fra inn- og utland, med tittelen Maskinen er oss, er godt i gang ved Munch i Oslo. Utstillingen klarer å være digital og relevant, og det uten at krypto og NFT-er dras inn i det som oppleves som i tide og utide. Joda, tulipaner dyrkes frem i drivhus som får strømmen sin fra overskuddsvarme fra bitcoin-utvinning, men det er ikke bare overflate, det er nok å fordype seg i. Mange filmer vises, for eksempel. Ja, hodetelefoner ligger faktisk strødd omkring i lokalene. Se for eksempel Meriem Bennanis (f. 1988) Party on the caps, om livet på en fiktiv, meget dystopisk, øy like utenfor kysten av Marokko, fortalt av en krokodille fra en frokostblanding-eske, med den nord-afrikanske folkemusikken chabi som lydspor.
Installasjonsfoto fra «Maskinen er oss» (Foto: Munchmuseet)
Herlig u-Edvard Munch-sk, og kanskje akkurat det museet trengte etter at de livstrett nok kjørte en promo-kampanje rett og slett kalt «Mer Munch».
Salong (fest, journ.anm.)
Nå på fredag arrangerer Tidens ånd salong på Kafeteria August i Oslo. Det blir mat, drikke, musikk (plukket ut og spilt av Audun Vinger og Ketil Sellæg Ramberg) og alt det andre du er vant til på fredager, sånn cirka. Det starter 16:00, og varer.
