Nyhetsbrev: DJ-legenden Bjørnersen, skikunst, AC/DC og ukas filmer

Fire gull og en pizza: Heia Norge!

Det har egentlig vært dypt tragisk å følge med på VM i ski fra Trondheim den siste tiden. Ikke bare er nordmenn altfor dominerende i de viktigste grenene, det er dette med snøsorgen og de grelle bildene av trøndelag i regn i tillegg. Samt den forferdelige Smørebussen, de infantilt fantasiløse spørsmålene til utøverne etter konkurransene og generell kommentator-aura. Slik har det for så vidt vært i årevis allerede, det eneste formildende er at det tross alt er folk tilstede i løypa og på stadion, og at de mange unge jazzstudentene og musikerne i byen får flere giger og har det gøy på kveldstid. Noen av dem får også opptre før medaljeutdelingen.

Nei, det er denne snikende følelsen av at ingenting betyr noe lenger. Det har vært mange kronikker om vinteridrettens rolle som nasjonalt leirbål (via fjernsynsruten) og at dette ikke lenger er tilfelle. Nå er jo uansett fellesskapet en saga blott, utøverne er dølle kapitalister som føler de burde skape mer content, og ideen om det nasjonale er blitt trøblete. Hvem er det man egentlig heier på? Til og med den elskede fem-mila i Kollen er for lengst en grotesk affære for bemidlet Amundsen-ungdom.

Etter jeg fikk det norske laget i halsen for noen år siden begynte jeg å heie på Jessie Diggins og Kikkan Randall fra USA i stedet for (mye på grunn av navnene) - men nå kan man jo faen ikke heie på det landet på en god stund heller.

Idretten har vært korrumpert av storkapitalens mediale logikk lenge, nå er det vel kulturlivet som står for tur. Musks motorsag der borte kommer vi neppe til å merke umiddelbart, men det holder lenge med den uunngåelige spikkinga som vil gi syrlige sår. Men også brått reverserte holdninger og de-finansierte prosjekter i det amerikanske kunst og kulturlivet vil antakelig få en langsiktig effekt også hos oss (også på grunn av vanskeligheter med nye samarbeidsprosjekter). De store museene som Nasjonalmuseet og andre har de siste årene vært preget av utstillinger og arbeid rundt glemte kvinner, Sápmi, skeive folkedrakter, utenlandske «modernister», strukturell rasisme og så videre. Det er grunn til å frykte eller tro at viktige tiltak som disse vil møte større motbør i fremtiden (det merket vi jo allerede i den forstemmende debatten om det såkalte Leiv Eriksson-maleriet)— i alle fall der borte i Statene hvor det vil bli utradert i løpet av neste uke, til fordel for mer «patriotisk» kunst.

Hvorom allting er, det er nye takter på Nasjonalmuseet, som søndag setter seg i spill mot kvinnenes femtikilometer på bortoverski da de har et arrangement der de lanserer at de får vise frem Theodor Kittelsens ikke ukjente verk «Kvitebjørn Kong Valemon».

Maleriet er kun til utlån og profesjonelt oppuss fra den anonyme nye eieren som overtok det fra den ulykksalige romantiker Petter Olsen, men kulturminister og kuratorer vil la ny glans skinne over det denne formiddagen. Mange vil sikkert bli overrasket over størrelsen på maleriet, andre vil minnes Sissel Kyrkjebø, noen vil grunne over om det er en isbjørn eller en hvit bjørn, noen vil kanskje tenke på en reklameplakat, andre vil merke nasjonalfølelsen bruse i brystet. Hva angår verkets kunstneriske kvalitet merker vi oss at museet omtaler det som «et av Norges mest omtalte kunstverk». Når du først er der nede er det vel så anbefalt å gå opp til Lyshallen og den ferske utstillingen «Gothic Modern. Fra mørke til lys». På vegger og gulv der oppe finnes en mengde kunstverk fra perioden rundt forrige århundreskifte som var inspirert av nordeuropeisk senmiddelalder og tidlig renessansekunst. En nesten forfriskende voksen og seriøs utstilling som får en til å ville lese tekstene i katalogen og ikke bare beundre bildene. Men utstillingen fenger også nå ikke minst for det solide innslaget av nettopp Kittelsens langt mer gufne (og snart mer realistiske?!!) arbeider om Svartedauen. Også her kommer den dype norske folkesjela til syne.

Mer om arrangementet her.

AV

Annonse

5 i bagen med Martin Bjørnersen

Martin Bjørnersen er en levende legende i Oslos gater, og denne uken markerer han en av livets sentrale bursdager - vi bøyer oss i dusty grooves og tar en Underberg i hans ære.

Men han har også lagt igjen mer varige verdier i form av store mengder musikk-produksjon, tidlig rapping, som billigbunke-entusiast og viktig DJ i stadig mer utflytende sjangerlandskap. Og som en av de soleklart viktigste og ofte også beste musikkjournalistene og kritikerne i landet de siste, ja 30 årene. Fra Reporter via N&D til Kampas Musikkmagasin - lesefrukter en masse og ikke minst som en inspirator for haugevis av folk til å plukke opp nye ting. Selvfølgelig både en enkel og vanskelig oppgave å få ham til å velge fem sentrale låter før markeringen av ham på Hør Hør lørdag.

I fjor en gang satt jeg i en bakgård i Storgata i Oslo på en liten uformell bursdagsfeiring, og jeg ble sittende i en fin prat med hedersveteran Claes Hogedal. Om det forholdet man har til DJ til minnene i musikken man spiller. Man husker forbausende ofte det øyeblikket man kjøpte den fysiske plata, hvor man var, ikke minst hvem man var der med. Eller det kan være andre minner. En gang man hørte låta, på et dansegulv (sammen med hvem), eller bare en epoke i livet. Litt som de der madeleinkakene til Proust. Det der har vært med meg som et element av Djingen veldig lenge etter hvert mer og mer. Og – som sagt har jeg jo noen av disse minnene og assosiasjonene fra ganger andre DJer har spilt den musikken. Klarer ikke å høre Mike Oldfield «North Star» uten å tenke på den gangen jeg sto helt for meg selv på en slette i Georgia og danset mens jeg hørte på Hunee krysse alle sjangre i solnedgang, for eksempel. Så et slags ideal eller iallfall en fin tanke er at man som DJ også har privilegiet å kunne skape sånne madeleinkakestunder for andre igjen. Her er fem i baggen, bokstavelig talt, plukka fra den usorterte haugen fra sist jeg spilte på samme sjappa i Storgata, eminente Hør Hør, som er et sånt sted man får lov til å spille så fritt man orker og tør!

Ultramagnetic MCs
«Give The Drummer Some»
Hør låta her
Tar meg tilbake til billigkassene på Fotokopi Grønland og Innova Karl Johan, som jeg tråla etter å ha finlest Hip Hop Connection og tatt opp favorittlåter på kassett fra det første radioshowet til Tommy Tee. Den gang på seint åtti der importert hip hop vinyl fort kunne havne i biligbunka på en måneds tid. Trommene på denne! Signert den mytiske produsentlegenden Paul C (hvil i fred), som har skrudd mirakler ut av Dee Felice Trio «There Was A Time». Må faktisk ta en videreassosiasjon til, til debutalbumet til MF Doom, «Operation Doomsday», et nydelige instrumentalmellomspill (som senere har blitt covret av Stereolab!) som han bygde ut av en kassettdemo hans avdøde bror Subroc etterlot seg, med trommene helt åpenbart samplet rett fra Ultramagnetic MCs-tolvtommeren.

King Hannibal
«The Truth Shall Make You Free»
Hør låta her
Denne er jeg ganske sikker på at jeg opprinnelig plukka opp på det antikvariatet til den legendariske platemannen Goffy, i Fredensborgsveien. En låt som var en byggestein i et slags musikalsk fundament, de formative årene som funk-DJ på HeadOn (fra før jeg var gammal nok til aldersgrensa), der jeg også plukka opp mange sterke grooves fra entusiastkolleger som Jan Tørresen og Morten Moxnes, med mange fler.

Gil Scott-Heron
«The Bottle»
Hør låta her
En annen stayer fra HeadOn-dagene, og for så vidt rett før og under, med all graving i billig-kasser etter breaks til rapbeats. Tenkte på det igjen når jeg spilte den nå sist: det er vel også noe lett obskønt når man spiller denne, som er en veldig realistisk skildring av å vokse opp med alkoholisme nært på kroppen, til entusiastisk og glad respons til et rom fullt av fulle mennesker. Gil Scott-Heron selv var jo heller ikke helt nykter den gangen jeg endelig fikk se han fremføre den live. Kendrick Lamar «Swimming Pools» har mye av det samme ved seg. Men låta sitter unektelig i både klubb og bardj-setting, på så mange plan. Og det er lov å anerkjenne flere dimensjoner av den, samtidig. Man kan ta inn over seg teksten, kanskje speile seg selv i den til og med (etter hvert fra forskjellige faser i livet) – og samtidig miste seg selv i musikken (og rusen!), kanskje danse. Livet er komplisert, men å anerkjenne de kompliserte tingene som kan leve i deg samtidig i dans kan være god terapi (og har du sett ventelistene på psykolog i Oslo Kommune, eller?).

Max Cilla
«La Flute Des Mornes»
Hør låta her
Dette er derimot pur wholesome glede! Ble helt besatt av denne låta da jeg hørte den første gang rundt nyutgivelsen i 2017 (opprinnelig fra 1981), den er vel en kime til senere års intense fløyte-interesse også som DJ. Og klarte å overtale dagjobben til å sende meg til Paris for å intervjue Cilla, en godt voksen kar fra Martinique som bygger sine egne bambusfløyter, opprinnelig ut fra trærne i skogen han vokste opp i. Holistisk opplegg! Et sted under intervjuet begynte jeg å bable om fløyta i mytologien, Rottefangeren fra Hammel, Pan og sånt. Da fikk Cilla et lurt glimt i øyet, plukket opp en av fløytene han hadde med seg og begynte å spille … en slags mashup av den her og «Tryllefløyten» til Mozart! Og – en vel testa og proven låt for gulvet (men også bardisken).

Marthe Lea Band
«Disene»
Hør låta her
En hardcore munnfull madeleinekake, denne. Kjøpte den på slippfest for skiva på Hærverk, det var minneverdig det også. Men først og fremst tar den meg tilbake til en konsert og en forunderlig og vidunderlig dag på en liten øy utenfor Helsinki i 2023. Så mye som skjedde, nye kontakter som ble knytta, gamle venner og kjente som dukket uventa opp, så mye musikk, masse fløyter (et DJ-sett også, et av mine aller første med kassetter!), dansende måker, bølgebrus og finsk håndverksbrus på flaske. Men også en bittersøt dimensjon og sorg over noen ting som er tapt for alltid. Alt det er med meg hver gang jeg spiller og hører denne skiva. Som sagt, jeg tror man skal tillate seg å bære med seg alle de dimensjonene der, også av minner. «Gøyme det i hjartet sitt», som det står i den gamle nynorske oversettelsen av Bibelen, det lærte Knut Arild Hareide meg en gang under et intervju, og det syntes jeg var så fint at jeg umiddelbart gøymde det i hjartet mitt.

AV og MB

Kong Michael den andre

«Om du mener at dette er bedre enn hva Angus og Brian holder på med nå, kan du ta’rei en pottet», kom det indignert fra en herlig rockemusiker jeg traff etter en konsert med bandet 19/78 på John Dee forleden. Han ville ikke fortsette samtalen. Jeg hadde overivrig utbasunert at dette coverbandet låt bedre enn hva inspirasjonskilden AC/DC gjør for tiden. Og han har nok rett, originalen vil av prinsipp alltid være viktigst og riktigst og best. Samtidig er det lett å trå over streken, og det blir stadig mer fristende å oppheve følelsen av tid og sted og historie. Ja, det er viktig å kjempe mot samtiden ved å være en del av den, men det føles også som den mest fristende drage-jaging å bare la seg henfalle til riffet og den moderat-rullende grooven og late som man er i en tilstand av opphevet tid.

Og i sine beste øyeblikk låter det norske coverbandet så infernalsk fett og riktig at øynene går i kryss. «Er det mulig» skrek jeg ned til føttene mine under låter av typen jeg setter høyest med bandet som«Riff Raff» og«Rock’n’Roll Damnation» - ypperste perfeksjon. Og kanskje de mindre humoristiske låtene? Mulig jeg er for seriøs, altså. Men fader heller.

Ekstatisk minimalisme - bunnsolid komp og rytmegitar, og ikke minst landets største gitarmensch Eivind Staxrud på evig lead. Men ingenting slår frontfiguren Michael Abrahamsen, som i en mannsalder sang i et annet legendarisk coverband ved navn Big Balls. Ikke bare synger han skremmende likt originalvokalist Bon Scott, nærmest som en manifestasjon - han har også sin egen grasiøse stil. Han sirkler rundt mikrofonstativet som en elegant katt, vekselsvis med at han står rolig og digger som en mekaniker fra Groruddalen. Virkelig kong Michael den andre i norsk rock.

Jovialt mellomsnakk til et stort sett middelaldrende og ganske mannlig publikum gjør det til en prosaisk opplevelse, mens selve musikken i sine beste øyeblikk virker fullstendig transcenderende.

Backstreet Girls-vokalist Bjørn Müller skulle blitt 65 år denne kvelden, og hederskaren ble minnet med ett minutts støy, men det var Bon Scott som var omdreiningspunkt for denne kvelden - med live podkast og det hele. Det er 45 år siden den unike karen kom frem til sin sin glamorøse død i en iskald bil i et uhipt strøk av London. Også underlig å tenke på at han var ganske gammel da han ble med i bandet, ja nesten en washed-up hippie fra psykedeliabandet Fraternity. Hvorfor det er så mye bra rock fra Australia venter jeg på at noen tar doktorgrad i, eventuelt bare lager en underholdende forskningsartikkel om. Ta med pop fra New Zealand i samme slengen.

Hvorfor nevne dette nå? Jo, selvsamme konge og bandet 1978 inntar av alle ting Litteraturhuset i Fredrikstad denne fredagen under arrangementet «The Powerage of AC/DC». Fra big balls til lange flate ballær, for å si det på den måten.

Se mer om eventet her.

AV

Ukens levende bilder

Hva skal man vel si eller skrive om film, bare et par dager efter at Oscar-seremonien er unnagjort? Et antiklimaksmørke kombinert med en overveldende følelse av tretthet og tomhet har så til de grader festet seg at jeg ikke riktig vet hva jeg skal kunne spa opp av interessante tanker. Bortsett selvfølgelig fra å si det ingen andre har turt å si, nemlig at The Brutalist (les anmeldelsen her) ble regelrett ranet i manuskategorien. Fortellingen og formatet Brady Corbet og Mona Fastvold hadde satt sammen var så mye, mye mer interessant, utfordrende og nyskapende enn den relativt uinteressante og – sexarbeider-relatert setting til tross – konvensjonelle historien Anora forteller. (En historie som attpåtil roter det til stemningsmessig, via uelegante toneskift og dypt urealistiske veivalg.) At akademiet ikke orket å forholde seg til en bitende og besk film som blottstiller USAs hyperkonservative samfunnsstrukturer og holdninger, eller nasjonens inngrodde antisemittisme og generelle frykt for alt som er annerledes, europeisk eller ikke helt og holdent kapitalistisk fundert, speiler dessverre så altfor tydelig stemningen i dagens USA.

Og når jeg først er inne på filmskapere som tidligere har levert gull (Anora-regissør Sean Baker er mannen bak filmopplevelser som Tangerine, The Florida Project og Red Rocket): Bong Joon Ho, hvis forrige film – Parasite (eller Parasitt, om du må) – vant fire Oscars, er ute med et nytt opus. Mickey 17 er imidlertid ingen vinner. Tvert om. Bongs fremtidsdystopiske og beksvarte komedie er ikke morsom et eneste sekund. Ei heller sitter tilløpene til satire som de skal, og lenge før dens 140 minutter er omme, følger man minst like nøye med på klokken som på filmen som fyller lerretet.

Langt bedre stilt er det med den norske debutanten Emilie Blickfeldt og hennes Den stygge stesøsteren – en smart og smussete nytolkning av den eldgamle fortellingen om Askepott. Thea Sofie Loch Næss snakker for anledningen svensk (noe som pussig nok gjør at hun ikke lenger skarrer på r-ene), mens hennes stemor (Ane Dahl Torp) er både ond og norsk. Og flørtende kåt. Stemorens to døtre spilles på ypperlig vis av Flo Fagerli og Lea Myren, hvorav sistnevnte eksellerer i filmens tittelrolle.

Tross flere snerte, frekke og friske grep og påhitt ble filmen litt i lengste laget for meg – men jeg lider som indikert av en nokså intens film-fatigue for tiden.

Heldigvis kan jeg runde av med å melde at den vidunderligste motgift mot så vel film-fatigue som generell livstretthet snart er å finne, idet det ikke er lenge til Golden Globe- og Oscar-vinner Flow er klar for norske kinolerret. (Les: fredag 14. mars.) Da er det bare å benke seg foran det største lerretet du kan finne, lene seg tilbake – og kjenne livslysten returnere.

JH

---

Tekster av Audun Vinger, Jon Hagene og Martin Bjørnersen