Nyhetsbrev OM STIL #2

Først av alt, velkommen igjen! Nyhetsbrev nummer to - denne gang live fra Berlin.

Jeg gleder meg til å fylle våren og sommeren med masse mote, kunst og visuell kultur med dere - og starter med en ny episode av OM STIL.

Denne gangen snakker jeg med en av Norges aller fremste stilskapere - som likevel synes hun gjør jobben sin aller best når hun selv ikke synes.

OM STIL vil fremover sendes som et eget nyhetsbrev, og du kan melde deg på her.

Ellen Ystehede er kostymedesigner, og står for klærne, selve den menneskelige estetikken, i filmer som ‘Verdens verste menneske’ og ‘Oslo 31. august’. I tillegg til tett samarbeid med Joachim Trier - hvor de for mange har klart å fange en typisk ‘Oslo-stil’ (som hun forteller mer om), er hun snart aktuell med stordramaet ‘In The Name of Love’, med blant andre Maria Bonnevie og Tron Espen Seim som kommer senere i år.

Hvordan tenker kostymedesignere på karakterene de jobber med? Hva gjør noen jobber mer utfordrende enn andre - og hva består dagene på sett og i preproduksjon av? Ikke minst - hva skjer med klærne etter innspilling? Dette og mer forteller Ystehede om.

Hør episoden her

Gallery Weekend Berlin

Dette nyhetsbrevet skrives fra Berlin, hvor jeg har vært for jobb og nyter våren litt lengre fremskreden enn hjemme. Vi har også vært på byens store event i kunstkalenderen, Gallery Weekend, en årlig happening siste helgen i april. Da setter alle visningssteder opp sterke kort for å konkurrere om oppmerksomheten, noe som gjør helgen til en rundtur i trender i kunstverden for øyeblikket, både i kunstnere og tematikk.

Mer enn 50 utstillinger åpner i løpet av to dager, og kunstverden - og motefolk, flokker til Berlin for å mingle, nettverke, se og bli sett. På Gallery Weekend kunne vi se både Balenciaga-team, Raf Simons og Shayne Oliver fra Hood By Air på ulike gallerier og arrangementer. Uansett - det handler tross alt om kunst, en av de store tendensene var et forfriskende fokus på miljø(er) i utvidet forstand; omgivelser, økologi, steder, politikk, mind space, fysiske eller digitale, utopiske eller undertrykkende. Eller bare merkelige.

Midt i den reelle geopolitiske kampen om plassen vi har til rådighet, mediterer kunstnere på hva felles rom og miljøer skapt gjør med oss; fra digitale verdener og fysiske grenser hos Cao Fei på Spruth Magers til mørke heimstads-meditasjoner fra Diamond Stingly på Galerie Isabella Bortolozzi, norske Yngve Holens 5G-tårn takeover på Galerie Neu til Timur Si-Qins digitale natur-replika på Societé. For det mest grunnleggende felles spacet av dem alle - alle vegger fjernet - installerte den nederlandske kunstneren Anne de Vries toaletter på dansegulvet på Bar Trauma - 'Trauma Unclogged'.

I tillegg til massevis av kunst er Berlin er en by som, på tross av status som Europas kreative knutepunkt, står i en litt spesiell posisjon som moteby. Her har du både Europas tech-hub, med hovedkontor for nettbutikk-giganter som Zalando, for eksempel, og kredible, kultursmarte brands som BLESS, 032c og GmbH.

Det du derimot ikke har er en industri som eksisterer rundt dette. Berlin Fashion Week oppleves mest som et lokalt arrangement for tyske influensere og kjendiser, med særtyske merkevarer og et stort Hugo Boss-show.

Berlin er ikke en gang senter for moteindustrien i Tyskland - det er kanskje München, der magasiner som Vogue og resten av Conde Nast jobber fra. Designkjemper som Karl Lagerfeld og Jil Sander har begge opphav i Hamburg, en stilbevisst og chic by, mens Berlin lå midt i den gamle østblokken, lenge avskåret fra internasjonale strømninger.

Men det finnes unntak. 032c er tyngdepunktet - ihvertfall utad - for mote i byen. I tillegg til å være et magasin som klarer å destillere en salgbar versjon av tidsånd i magasinformat, har de fått en sterk stemme i sin nye moteredaktør Brenda Weischer som evner å begeistre og komme på innsiden av moten i spalten Brendas Business (@brendahashtag), ikke minst på Instagram.

Hun kommer fra en rolle som ‘vintage kurator og dealer’ (den nye type motepersonen) for sin plattform ‘Disruptive Berlin’ - og Berlin er blitt en seriøs hub i de mer alternative motesystemene, med en enorm scene for vintage designer og second-hand markedet, undergrunnstrender og mote som er tettere knyttet mot kunst, klubbing og kulturfeltet.

Folk er generelt motebevisste, helst litt utenfor det etablerte. For å si det sånn; Det er hit designere fra Paris og Milano drar for å bli inspirert, før de reiser hjem til atelierene og setter ideene ut i livet. Merker som klarer å bruke denne oppmerksomheten til å nå bredere og internasjonalt, kommer til å bli sterke aktører i årene som kommer. At byen skal bli en viktig(ere) motehub virker nesten uungåelig.

Gangbar kunst

Møter mellom mote og kunst er også en tydelig tendens i et marked som ligner det i Berlin, nemlig Oslo (og i dette tilfellet; omegn). Mange av våre fremste og mest kritikerroste moteskapere har hoppet av en praksis som strevende klesdesignere med den økonomiske kniven på strupen, til kunstnere som begeistrer både kritikere, publikum, offentlige institusjoner og støtteordninger. Både Admir Batlak (som skal stille ut på Munch-museet til høsten og er representert ved Galleri Riis) og Anne Karine Thorbjørnsen (som nylig hadde utstilling på Buskerud Kunstesenter) er eksempler på det.

En utstilling som tydeliggjør dette er ‘Fra strek til design’, en solopresentasjon av designer Edda Gimnes på Nitja senter for Samtidskunst i Lillestrøm.

Utstillingen som åpnet forrige lørdag, i samarbeid med Oslo Design Fair og Nasjonalmuseet, er en presentasjon av Gimnes’ skissede trompe-l’æile-aktige signatur; plagg brukt som både lerret og 'walkable art' som hun kaller det selv. Verkene er representert på Nasjonalmuseet, og Gimnes har hatt en internasjonal blest som er få norske designere forunt. Da Stina Høgkvist representerte på forrige Venezia-biennale var det i Gimnes fra topp til tå, og Cardi B var en tidlig fan som har brukt antrekkene flere ganger, også i egne musikkvideoer.

I denne utstillingen viser den eneste statsstøttede moteskaperen i Norge per idag (med kunsthåndverk-stipend fra Kulturrådet) et fyldig utvalg verk, helt fra gjennombruddskolleksjonen i 2016 og til nye arbeider. Felles har de alle en rå, enkel og håndtegnet tilnærming til det vanskelige feltet mote og kunst; og det enkle kan jo også være det beste.

Gimnes’ designspråk kan nesten kalles art by accident, hun er tydelig på at hun jobber fra egen fascinasjon og fantasier, både for ballkjoler og en nesten Disney-aktig prinsessedrøm. Som svar på sin egenfølte tilkortkommenhet som designstudent, overdrev hun mønstre for å sy råere, enkle versjoner av kjolene hun så for seg, lot skissene skinne, tegnet med venstre hånd selv om hun er høyrehendt. Lot det stå til, på et vis.

Inspirert av Diors klassiske silhuetter, paret med Comme des garcons to-dimensjonale mønster-utklipp, digitaltrykkes egne tegninger direkte på stoffene hun designer klærne med. Resultatet er heldekkende lekent, et enhetlig uttrykk, perfekt for å ‘servere looks’ som det heter idag. Det er nesten kitsch, camp (Gimnes er en av svært få norske designere som har vært stilt ut på The Costume Institute på The Met - da temaet var nettopp camp i 2019), med akkurat nok frisk råskap til å falle ned på rett side. Se den på Nitja; utstillingen står til 4. juni 2023.

Første mandag i mai

Apropos Met Galaen så skal jeg ikke si så mye mer akkurat nå enn at det skjedde - temaet var Karl Lagerfeld som folk både elsker og ikke helt kan fordra, og det var mye sort-hvitt, Chanel, kameliaer, perler og katter. Det hele er blitt et massivt internettfenomen og Vogues kanskje aller viktigste utstillingsvindu som brand; eventet genererer ifølge deres egne tall 687 millioner klikk og seere globalt i egne kanaler - opp over 60 prosent fra året før - og dro inn 17.4 milioner dollar i donasjoner til mote-delen av The Metropolitan Museum of Art i 2022. Noe å tenke på for Nasjonalmuseet?

Til neste gang,

X Ida