Godt nytt moteår! Sensommerspesial med Oslo Runway, Norgesbesøk, Costume Awards og nye designtalenter

Ok, så var moteåret igang igjen! Sommeren har vært lang og ikke var det fint vær engang. Om Stil har likevel hatt en skikkelig ferie, og er glad for å være tilbake i manesjen med dere igjen. September er som kjent moteårets januar og vi gleder oss til et nytt år med internasjonale moteuker, nye pod-episoder med spennende gjester og alt annet som skjer fremover.

Mote- og designindustrien er jo egentlig ‘av’ i august, den store feriemåneden utenfor Skandinavia. Men - for å ha en moteuke som tiltrekker utenlandske gjester må vi ligge utenfor løypa som går fra New York i begynnelsen av september, så til London, videre til Milano for så å slutte i Paris i begynnelsen av oktober. Derfor starter ballet med moteuken i København første uke i august, før Oslo Runway gikk av stabelen mandag til onsdag 12.-14. For første gang hadde moteuken en motefaglig ansvarlig, stylist Sunniva Hartgen er ‘Head of Fashion’, og har kuratert og kvalitetssikret bidragene, noe som synes. Kudos til Oslo Runway for dette grepet, en anerkjennelse av hva mote faktisk er - kommunikasjon, estetikk og smak; noe som skinner bedre når satt sammen til en enhetlig, men variert bukett.

Og - en slags rapport og oppsummering er på sin plass. Mandag åpnet med en visning av både DS Fashion Awards-finalister (Oslo Runways egen debutantpris) og NEXT gen, en plattform for unge talenter. Å være tilbake på Sentralen, der Oslo Runway oppsto, var en fin start på dagene. Kledelig for arrangementet å hedre og gi plass til unge talenter, der til sammen åtte designere viste i rask rekkefølge - vel verdt turen, og en effektiv introduksjon til temaene som preger neste generasjon moteskapere i Norge og Oslo. Og hva er det?

I hovedsak er det strikk og showpieces (unika laget for catwalken), som alltid. Det er også mangfoldig, lekent, røft (om man kan si det) - kanskje i betydning hjemmesnekret, men også fargesterkt, kjønnsnøytralt, variert, natur-orientert, avslappet og nedpå. Natur og nedtonet 'luksus'. Sånn sett nærmer det seg i større grad et uttrykk vi kjenner fra nordisk kultur. Håndverk og skinn. Sympatisk! Vi spottet knapt en høy hæl på catwalken, men folk i alle aldre, størrelser, etnisiteter og vesen. De typisk høye, superslanke, generiske modellene var nesten ikke å se; de blendet ihvertfall naturlig inn med resten av de fine folkene som viste oss visjonene til en ny generasjon.

Har du fått dette nyhetsbrevet Om Stil videresendt? Meld deg på listen her!

Vinneren av debutantprisen, (DS Design Award) Ingrid Pettersen fra KHIO var også best av finalistene. Hennes avanserte strikk var gjennomført, proff, tilgjengelig og særegen på en gang. Kunne minne om noe Phoebe Philo kunne gjort for Issey Miyake, om hun gikk på Khio, hvis du skjønner. Ingrid er et talent og vi får håpe prisen og mentorstøtten hun får gjennom den hjelper henne skikkelig igang.

Margareth Abeshu som vant ifjor hadde nydelig spill i stoffene og fargene på dem, jeg trodde de var hentet inn fra en obskur fargetekstilprodusent, men ble enda mer imponert da jeg hørte hun hadde farget alt selv. En tie-dye dream. Spesielt godt likte jeg de lette elementene i kolleksjonen, og kontrasten til tailoring, korsetter, studs og tunge materialer. Det er også fint å se at neste generasjon designere bærer med seg veiledning og inspirasjon fra folk som Anne Karine Thorbjørnsen, som har vært en viktig lærer for mange på studenter på KHiO, der Abeshu studerte. Ikke minst fordi vi savner henne på programmet. 

Torbjørnsen har nemlig blitt kunstner, og passende nok forlot vi åpningsvisningen for å delta på en drink for Klaus Biesenbach som var i byen. Biesenbach er tidligere MoMA-sjef og nå direktør for Neue Nationalmuseum i Berlin, og invitert av kunstsamler Lise Stolt-Nielsen for å møte norsk kunstelite og oppleve norsk kunst og natur. Og på spørsmålet man får i kunstkretser om hvordan det går med norsk mote for tiden kan man vel bare si; Jeg vet ikke helt? En ny generasjon står på trappene, vi får vente litt å se.

Det slo oss i selskap med både Riis-gallerist Kristin Bråten og Munch-direktør Tone Hansen at vi gleder oss til å se mote og kunst blandet i Munchmuseets regi når tidligere Oslo Runway-høydepunkt og designyndling-blitt-kunstner Admir Batlak åpner sin Solo Oslo der 29. september - og før det Torbjørnsen som har soloutstilling på Galleri Format i Oslo 28. september. Merk i kalenderen!

MoMA-kunstneren Sandra Mujinga var også på åpningsvisningen på Oslo Runway. Hun reiste akkurat til New York for et års opphold og gjestet Om Stil-podkasten i vår siste episode før sommeren. Mujinga personifiserer på mange måter den nye, motekyndige kunstneren, som aktivt bruker motens egenskaper og formsspråk inn i verkene sine. Blant annet lager hun antrekk for aliens eller gigantiske fantasivesener; hun lager også egne klær som hun bruker på åpningene sine - kreasjoner som kunne spasert inn på enhver runway og vært veldig interessante også der. Hør episoden her! 

Vi dro videre fra kunstfiffen til åpningsfesten, der unge, festkledde mennesker fylte Trekanten - og heder og ære gikk som nevnt til Ingrid Pettersen som vinner av DS Design Award, mens Oslo Runways Tribute Award gikk til Celine Aagaard og Envelope 1976. Jeg kommer tilbake til Aagaard og Envelope-showet, men festen hadde god energi og mye ‘søte, unge folk’ som en i juryen beskrev det som. En mangfoldig og leken generasjon. Jeg snakket litt med Studio Sandland, en motedesigner og arkitekt-duo med Ragna Hatland og Rikke Sandvold som sammen driver interiør og møbelprosjekt i lyst tre. De hadde utformet både trofeet til prisene og et pop-up på Steen og Strøm, og kledte Oslo Runways nye stemning. Ungt, friskt og tradisjonelt i skjønn forening. En annen studio-duo; jeg kom i snakk med Merilin Kolk, en talentfull KHiO-alumni som kunne fortelle at hun åpner studio (og utsalgssted?) sammen med rød-løper-favoritt Synnøve Mo i Kirkeristen veldig snart. Høres ut som en god idé.

Et godt steinkast unna, litt lenger ned i Storgata, nærmere bestemt i Salgshallen (som nå drives av Tove Sivertsen) presenterte nylig eksaminerte KHiO-studenter seg på eget initiativ. Interessant nok er det mange svenske (som har vært med på å definere mye av diskursen på skolen de siste årene) blant dem - men de presenterte alle morsomme og on-point kolleksjoner - som det skal være.

Ellers var 2 Much Pressure gøy med voldsom og fargerik strikk, One and Other imponerte med gjennomført visning, fine, klassiske plagg, styling og casting fra øverste hylle. Pearl Octopuss.y holdt også høyt nivå, og virker klare til å ta store steg i tiden som kommer.

Tribute-vinner Celine Aagaard og hennes Envelope 1976 er ganske unikt i norsk mote idag, og var et selvsagt høydepunkt under moteuken. Celines muse har alltid vært henne selv, det er effektivt og det funker; hun ga litt Ye-vibber i kjelleren der med bare bein på skitten asfalt, men deler med han (uten sammenligning for øvrig) en slags kompromissløs seg-het i alt hun gjør, som overbeviser.

Visningen var sort, hvit og ecru - med mye skinn, strikk og rene linjer. Dypt nede i et parkeringshus på Sørenga, kledelig immersive og med en effektiv ramme som tok en langt vekk fra mylderet på bryggeplan. Jeg satt ved siden av slående Emma Ellingsen (som ser ut som hun har et levende Instagram-glamfilter over ansiktet), unge skuespillere og influensere - en scene som skulle gjenta seg bare en uke etter, da vi ankom sensommerens store moteevent.

Og prisen går til … Costume!

Costume hadde sitt årlige Awards, flyttet for noen år siden fra slutten av januar til sensommerfest. På mandag var Ekebergrestauranten fylt av stivpyntede påvirkere, annonsører, litt bransje og mye unge folk klare for en fest. Kleskoden var Black Tie, redaktøren selv stilte i sort gallakjole (fra Dior?), skuespillerene Mariann Saastad Ottesen og Ine Marie Willmann var manierte konferansierer kledd i Edda Gimnes med slående looks og deilig tilstedeværelse - men skjønte folk grepet? Som to Effie Trinkets var de 'skjønne, skjønne' å se på - som de selv kalte publikum x antall ganger, men litt mer temperatur og eksplisitt humor har alltid kledt moteeventene, ihvertfall der hvor annonsørene stikker av med prisene. Eller - som ‘Marius’ fra Group 88 sa litt forvirret da Saint Laurent vant for beste tilbehørsmerke - ‘sjovt å vinne det siste året vi har butikk i Norge’.

Ellers vant Pearl Octopuss.y og Envelope 1976 priser (igjen), Darja Barranik vant, Camilla Pihl vant og Annijor vant. Rawdah vant årets modell og brukte oppmerksomheten til å hedre mednominert Sofie Landvik, ‘girl has been booked and busy’ som hun sa. Class act.

Ellers var dette det første eventet der Bonnier-eide Costume Norge og Kine Hartz lanseres som norsk-dansk produkt, etter at den danske redaksjonen til magasinet avvikles og legges under den norske. Jeg hørte rykter om at den danske delen ble tatt på senga da nyheten kom før sommeren, fra en dag til den neste. For noen år siden satt Hartz igjen som eneste ansatte i Norge etter at hele redaksjonen mistet fast jobb, men nå har hun endt med hele brandet i egen regi. Det er nok ikke hverdagskost i København å bli dumpet for en norsk utgave av ditt eget produkt. Og en fjær i hatten for Kines Costume, selvfølgelig.

Men hva betyr det egentlig at tyngden på vektskålen vipper mot Norge? Kan den redaksjonelle, kunstneriske, morsomme og friske energien som finnes her for tiden oversettes i print, visuelt og generere nye muligheter? Ikke se bort fra det, folk følger med. Og Norge er attraktivt for folk, generelt - både nevnte Biesenbach og toppdesignere hos Balenciaga la årets sommerferie til Norge og Oslo, med tur innom både museer, fjell og fjorder, Cezinandos nye kunstspace med Bjarne Melgaard-utstilling og International Library of Fashion Research.

PS: Hvis du vil ha flere høykulturelle møtepunkter, ta turen til Norsk-Amerikansk Litteraturfestival i samarbeid med Tidens Ånd på Litteraturhuset neste helg, 7 - 9. september. James Wood og John Jeremiah Sullivan kommer til sin årlige samtale om amerikansk og norsk litteratur, og tematikk der imellom. Anbefales!

Og dette er litt av kjernen - det eneste jeg kan savne i møte med den norske motescenen for tiden er tettere bånd til resten av kulturlivet - drevet av en reell interesse for det fra motebransjen selv. Hvor er alle kulturprofilene for eksempel? Bortsett fra Jon Carew og Leah Isadora så jeg knapt en A-lister på Costumes event. Men gledelig nok var både NRKs Linda Vedeler og Dagsrevyens Rima Iraki hjertelig tilstede - det heier vi på! Og det er kanskje en ny og digital generasjon det handler om nå; Det boblet med youtubere, Fetisha, Inti Wang, influensere en masse, Filip Bargee fra Døden på Oslo S, masse ferske modeller og Sigrid, som kom rett fra turnébussen og dro noen låter på pianoet.

Jeg tok meg likevel i å lure på om mote er blitt en mer lukket boble i Norge de siste årene, mer orientert om seg selv enn verden utenfor? Det forholdet trenger som kjent å gå begge veier - spent på hva Costume Norge-Danmark kan gjøre med det i sin nye kryss-skandinaviske profil.

Til neste gang,

X Ida