OM STIL #7: Ny pod med Iselin Steiro + supermodeller, 90-tallet, New York Fashion Week, Helmut Lang, mote og kunst

Supermodell-spesial!

Det er mye å sette tennene i, men aller først er vi stolte av å presentere vår siste gjest - den norske supermodellen per excellence, Iselin Steiro. Iselin er en legende i mote-Norge, regnet som et Industry Icon der ute i den store moteverdenen, og jeg ville snakke med henne om akkurat dét. Hva er det som gjør en (svært fotogen) jente fra Harstad til en av verdens fremste modeller?

Ideen ble båret frem av et fokus på nettopp modellene som bærer motebildet.

Septemberutgaven av Vogue har de fire store på coveret - Linda, Cindy, Christy og Naomi, i anledning lanseringen av dokumentarserien ‘The Super Models’ som kommer på Apple + 20. september. Hvorfor denne serien kommer først nå er en gåte for meg, dette må jo være noe av det mest juicy materialet å lage dokumentar av der ute, tiden er ihvertfall moden.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg på her for dyptpløyende motestoff og frisk aktualitet fra hele det visuelle kulturfeltet.

Annonse

Som Vogue og Sally Singer skriver i saken, handler dokumentaren også om ‘det seismiske skiftet på sent 80- til mid 90-tall, når high-fashion fikk fra nisjehobby for aspirerende clothes horses til en søyle i moderne underholdningskultur ved siden av film, tv og musikk’. Supermodellene ble viktige brikker i gjenkjennelsesfaktoren mote trengte, ansiktene utad som solgte drømmen, levde drømmen og bygget bro mellom publikum og en liten gruppe sære kreatører og deres semi-lukkede verden. Ikke minst etter at George Michael slapp sin ‘Freedom’ på høyden av karrieren og MTV kunne spille den legendariske musikkvideoen så ofte som mulig. Funket på meg ihvertfall! Serien anbefales herved usett.

Jeg begynte ihvertfall å tenke på modellyrket og hva det egentlig er og representerer, og ikke minst - ha en grunn til å invitere Iselin, Norges største modell gjennom tidene, og sammen med henne dykke litt inn i dette mystiske yrket.

Hør Om Stil med Iselin Steiro her! Abonnér også gjerne på podkasten i din foretrukne spiller, så får du varsel hver gang det slippes nye episoder.

Hun forteller om hvordan det har det vært viktig for henne å finne en motivasjon som koblet jobben til andre aspekt ved henne selv (enn utseendet ) og hva hun ville ha ut av det. Jeg ville også prøve å beskrive, nettopp hva som gjør henne så god som modell. Hva er det hun gjør eller får til?

For å eie bilder som hun og de originale supermodellene gjør må du på en måte klare å formidle og lyse opp innvendig foran kamera - samme hvor vakker eller interessant du er må du ha noe i deg som både vil og kan koble seg på bildet, fotografen eller situasjonen. Det synes.

Men det må også understrekes, modellyrket er overflatisk og du må ha et spektakulært godt ansikt for å bli stor. Iselin Steiro skinner kanskje sterkest som en slags intellektuell Hitchcock-blonde, med en benstruktur og ansikt som lyset treffer som med malekost fra alle vinkler, en finmeislet nese og øyne som franske Vogue beskrev som ‘Twiggy-esque’. Et godt utgangspunkt indeed.

Iselin har jobbet mye med legenden Steven Meisel, som i mange år skjøt alle cover og hovedserier i italienske Vogue. Meisel er den kanskje største motefotografen de siste 30+ årene, og interessant nok kommer også en bok om samarbeidet med supermodellen Linda Evangelista ut i disse dager. Den kan bestilles her.

Likevel er det som egen person Iselin står tydeligst frem idag, og synes klar for å omfavne modellerfaringen og -yrket i samspill med sin nye rolle som arkitekt. Arkitekter spiller en stor rolle inn i moteindustrien, de står for setdesign og butikksinteriør - og etterhvert signalbygg som Fondation Louis Vuitton-museet i Paris. Her hjemme synes det i fine samarbeid mellom Snøhetta og Holzweiler, blant annet, men et større samspill mellom de to feltene hadde vært interessant å se. Så kanskje det er der vi ser henne fremover, i flere roller parallelt.

New York Fashion Week & Helmut før og nå

Samtidig - akkurat nå avsluttes moteuken i New York - der Iselin gikk sitt aller første store show for akkurat 20 år siden, for Calvin Klein - og vi er ikke der, men det er mange av motens skarpeste penner, med mye på hjertet. Les Cathy Horyn om Peter Dos debut for Helmut Lang og en interessant sak om motebransjens mangel på designtalent i topproller i motehusene, noe som begynner å gjøre seg gjeldende i det som vises på catwalken. For hvem er egentlig i stand til å lede mote for tiden?

Kanskje det er nye stemmer som Raul Lopez hos Luar, kanskje det er Eckhaus Latta som er amerikansk motes nye frontfigurer eller er det Willy Chavarria, (som designer herrelinjen til Calvin Klein) og hans eget merke, NYTimes’ og Vanessa Friedmans favoritt?

Peter Do hadde en tøff jobb og refererte grundig til Lang, men hvordan skal man egentlig hoppe (nesten 20 år) etter Helmut? Designeren snudde jo opp ned på alle hierarkier og tok med seg visningen sin fra Paris og til New York på 90-tallet. New York var egentlig en moteuke på tampen av de andre, med show ingen brydde seg så mye om. Han bestemte seg for å vise der, før alle andre viste i London, Milano og Paris, og endret dermed hele kalenderen. Andre fulgte etter og voila - så starter hele sirkuset i New York i september.

‘Stylister snakker om hvordan Langs klær var ‘sexy’ på en spesiell måte’, skriver Horyn i New York Magazine. ‘De grep om deg på en måte som er vanskelig å forklare’. Virkelig god mote endrer omgivelsene våre, klesvanene våre, en ny garderobe gir oss en ny holdning, foreslår en måte å være i verden på. Langs garderobe har vært rådende i snart 30 år, tilsynelatende så overbevisende at den synes umulig å fri seg fra. Den løftet opp subkultur, unge, kunst og hverdagsliv og paret det med dressen, business, chice bukser, utilitarisme, uniformer og kul-het, fremfor alt.

Han samarbeidet tett med kunstnere som Jenny Holzer om kataloger, lookbooks, invitasjoner o.l. - og satt sammen med samtidige som Rei Kawakubo og Martin Margiela en retning for mote og kunst i samspill som har preget moten siden.

En apropos; Etter en forelesning på Nasjonalmuseet for en stund tilbake, var jeg en tur innom ILFR (motebiblioteket) og fant en Helmut Lang-katalog delvis utstilt. Der kunne en se Nasjonalmuseets sommerprogram 2023 syntetisert i en motekatalog fra midten av 90-tallet - det var et svart-hvitt Robert Mapplethorpe-portrett av Louise Bourgeois (brukt i en kampanje), så en halvklippet sau med tjukke flak av ull - som ut av et moodboard for museets store sommerutstillinger i år. Helmut Langs flaggskip i New York hadde også verk av Bourgeois utstilt på 90-tallet; de to hadde et samarbeid og vennskap på denne tiden. Helmut visste.

For Nasjonalmuseet og ILFR er også utstillingen Oltre Terra og temaet derfra fokus for museets årlige motesymposium, torsdag 21. september. Arrangementet er gratis, men dessverre fullbooket om du ikke allerede har en plass. Rapport følger! Få med deg Formafantasmas utstilling istedet: Oltre Terra står til 1. oktober 2023.

Lang hoppet selv av motekarusellen på topp, solgte merket med eget navn og flyttet ut på Long Island for å bli kunstner. Han jobber i hovedsak med skulptur, og stadig behandlet tekstil, i tillegg til tre, stål og diverse varianter av readymades. Lang har aldri slått heeelt gjennom der, det er nesten merkelig, for navnet står høyt, andre kunstnere og ikke minst gallerister er ofte skarpe motekjennere. Men det er kanskje nettopp det som er problemet? At han sees på og som beundres som moteskaper, og at talentet skinner sterkest der, mens som skulptør er uttrykket enklere, mer klisjépreget? I en av hans første utstillinger 'Make it Hard’ i 2011 tok han store deler av Lang-arkivet, rev opp og makulerte klær og tekstiler, du kunne fortsatt se merkelappene, dynket dem i en slags epoxy, gips eller lim og spente dem opp som pinner, søyler eller reisverk i gallerirommet. Det var overtydelig, nesten litt voldelig? Var det liksom nødvendig?

Må det ene ødelegges for at det andre skal kunne eksistere? Det er alltid vanskelig å komme inn ‘fra toppen’ i et felt, til begynnernivå i et annet. Du skal helst jobbe deg opp, bygge nettverk, få validering de rette stedene. Bidra til samtalen, vise du er en del av den, kjenne reglene og bryte dem. Ikke minst kan den nesegruse beundringen for kunst over mote være et lite svakhetstegn som kunstner. Kunstnere vet at mote er vel så vanskelig, en del av det samme. Det er bare jobben rundt, savnet etter de større samtalene, den korte horisonten, de stive formatene, økonomien, showene, investorene, moteukene, stresset og å være bundet til motesystemet som synes å ta knekken på skaperlysten til noen av de virkelig gode.

Dette er tanker jeg gjør meg før åpninger med Anne Karine Thorbjørnsen (28. september på Galleri Format) og Admir Batlak (29. september på Munch) den neste tiden. Begge gode venner av meg, dypsindige og kloke kreatører som fortjener oppmerksomhet og å bli tatt på alvor som kunstnere, men jeg håper også som representanter for mote; at vi kan fortsette å se på kunsten deres i lys av kolleksjonene de skapte og designerne de er, og med dét gå inn i kunstnerskapet. Ikke å måtte avskrive det ene for å sette pris på det andre.

Til neste gang,

X Ida